Inntrykk: OPUS: Echo of Starsong

Dette vakre spillet har tatt hjemlandet med storm, men gjennombruddet i vesten har latt vente på seg.

Opus: Echo of Starsong er sannsynligvis ikke et spill du har hørt om. Det var også nettopp derfor jeg fikk lyst til å teste det, da jeg ble tilbudt anmelderkode. Alt tyder nemlig på at vi har med en skikkelig indie-perle å gjøre her – et spill som egentlig fortjener å være mye mer kjent enn det er, spesielt her i vesten. Det taiwanske spillet har over 1500 brukeranmeldelser på Steam, der 98% er positive, men flesteparten ser ut til å være på kinesisk.

På Metacritic har det tre anmeldelser, der to gir det 90% og én gir det 95%, men det trenger en fjerde for å slippe inn i rangeringslisten (som det med sitt nåværende gjennomsnitt hadde toppet).

Det er nettopp situasjoner som dette som gjør at jeg også ønsker å dekke moderne spill på et nettsted som tross alt heter Spillhistorie.no. Jeg ønsker å gi mitt (bittelille) bidrag til at uavhengige spill får den oppmerksomheten de fortjener, når de så åpenbart forbigås av andre som burde dekke dem – store nettsteder som absolutt har ressursene til å gjøre det, men som likevel velger å skrive enda et par artikler om Call of Duty i stedet.

Problemet er bare at … vel, jeg er egentlig ikke så utrolig begeistret for Opus: Echo of Starsong. Det har mye ved seg som jeg liker veldig godt, men den glødende omtalen jeg på sett og vis trodde jeg kom til å gi det, får det ikke. Mye av grunnen ligger nok i min egen spillsmak, så forhåpentligvis kan jeg i det minste gi deg en viss idé om hva du kan forvente av dette spillet, slik at du kan gjøre deg opp din egen mening om det er noe for deg eller ikke.

Et unikt sci-fi-univers

Opus: Echo of Starsong finner sted i et fascinerende science-fiction-univers, som nylig har blitt ferdig med en ødeleggende og opprivende krig. Denne har i stor grad handlet om kontroll over et mystisk stoff som kalles «lumen», en energirik suppe man kan utvinne fra de eldgamle ruinene til en for lengst tapt sivilisasjon. Disse ruinene finner man i asteroider, og hver asteroide har en egen «sang» som man kan identifisere for å lokalisere den. Det er selve lumen-stoffet som lager denne sangen, og mennesker med spesielle egenskaper kan både høre og etterligne sangen slik at de kan identifisere asteroider (eller til og med romskip som bruker raffinert lumen som drivstoff). Dermed ble de brukt som menneskelige radarer under krigen, en rolle som gjør dem forhatte i dag – på tross av at det ikke nødvendigvis var noe de gjorde frivillig.

Det finnes fortsatt uoppdagede asteroider med store mengder lumen, men de blir sjeldnere og sjeldnere, og ulike fraksjoner konkurrerer nå om å finne og sikre seg rettighetene til de gjenværende asteroidene. Spillets hovedperson, Jun Lee, har blitt kastet ut av sitt eget familiedynasti – hvorfor skal jeg ikke gå i detalj om – og håper å kunne sikre seg nok verdifulle oppdagelser til at han blir godtatt igjen. Han og mentoren Kay kommer snart i kontakt med to andre asteroidejegere – Eda og Remi – som har sine egne grunner til å lete etter asteroider. Eda er ei «heks», altså en av disse menneskelige radarene jeg snakket om, men har klart å holde identiteten sin hemmelig frem til nå.

Romrollespill Light

Sammen må den vesle gruppen reise rundt i verdensrommet på jakt etter nye asteroider. Dette foregår litt som i et åpen verden-romspill, der du gradvis oppdager nye lokasjoner du kan reise til, og kan fly fritt mellom disse. Noen er forlatte asteroider som kan utforskes for ressurser, andre er romstasjoner og bebodde asteroider der du kan kjøpe og selge varer og informasjon, oppleve små sidehistorier, treffe viktige bifigurer eller ta på deg ulike jobber som gir deg ressurser i belønning.

Samtidig må du passe på å ha nok drivstoff, rustningsplater og utforskningsutstyr, og du må også skaffe deg ressursene du trenger til å oppgradere romskipet ditt. Denne delen av spillet er ikke veldig avansert, men den danner et velfungerende rammeverk for resten av opplevelsen, og gjør at du må ta ekstra hensyn og valg underveis i spillet. Det er ikke bare å suse fra A til B så raskt som mulig, og på sitt beste byr ressursjakten på mange tilfredsstillende opplevelser i seg selv.

Avhengig av hva du finner på de ulike lokasjonene, får du ofte små «velg ditt eget eventyr»-aktige småhistorier, der valgene du får kan avhenge av hva du har med deg. Noen ganger må du ta sjanser, og da kastes terningene for å avgjøre om du lykkes eller ikke (oppgraderinger for skipet og utstyr eid av det aktive besetningsmedlemmet øker sjansene for å lykkes). Igjen, det er ganske enkelt, men det funker.

Spillet har også rene eventyrsekvenser, som trigges når du når en asteroide eller en annen lokasjon som er viktig for handlingen. Her ser du miljøene fra siden, og må løse lette gåter mens du utforsker dem. Disse sekvensene er ofte ekstra forseggjorte, og fulle av detaljer du kan oppdage. Skjønt de inneholder også noen av spillets mest slitsomme elementer, slik som en type puslenøtt der du må kalibrere lyder for å åpne dører og aktivere maskinerier. Disse nøttene er svært ensformige, og aldri spesielt interessante, og det er dessverre veldig mange av dem i spillet.

Mye snakk

Til sist har vi rene historiesekvenser, som fungerer som i en «visuell roman». På ett sett kan man si at disse danner ryggraden for spillopplevelsen, sammen med romutforskingen, og det er kanskje disse jeg personlig sliter mest med å like. Sannheten er nemlig at mens historien spillet forteller åpenbart er ment å røske litt i hjerterota, opplever jeg den rett og slett ganske uinteressant. Figurene oppfører seg generelt barnslig, og trekantdramaet som danner mye av friksjonen mellom hovedpersonene i spillet er banalt og vanskelig å la seg engasjere av. For meg blir det litt for mye tenåringsdrama over det hele – og det er dessverre veldig mange år siden jeg var i målgruppen for noe slikt.

Der handlingen ikke engasjerer meg like mye som jeg hadde håpet, kan jeg ikke få gitt nok lovord til selve verdensbyggingen. For på det området er spillet direkte strålende. Dette er et utrolig rikt univers, med en fascinerende mytologi og historie, og en generell følelse av dybde og troverdighet både med tanke på verdenen i «nåtiden» og den fjerne fortiden du stadig finner ut mer av, som få spill klarer å tilby. På dette området minner Opus: Echo of Starsong om et av favorittspillene mine fra de senere årene, Heaven’s Vault fra Inkle, som har mange av de samme kvalitetene. Men der er både historiefortellingen og de viktigste spillmekanismene mer interessante.

Så skal jeg også gi skaperne skryt for at historien spillet forteller i det minste føles distinkt, prøver å takle store temaer og har figurer som faktisk utvikler seg som mennesker i løpet av spillets gang. Det er en ærlighet i bunnen her som jeg setter pris på. Spillet har også flere segmenter der historien klarte å engasjere meg, og de siste timene syntes jeg generelt var ganske solide (jeg fikk nesten en tåre i øyekroken på slutten).

Konklusjon

Problemet er at når historiefortellingen tar så mye plass som den gjør her, er den avhengig av å treffe helt blink. Det å utforske verdensrommet på jakt etter ressurser er artig nok en stund, men blir ensformig etter hvert. Gåtene og de andre minispillene kan også være småartige og forseggjorte, men i seg selv er de ikke nok til å bære opplevelsen. Så mens et tradisjonelt eventyrspill kan dekke over en relativt uengasjerende historie med gode gåter og et mer actionfokusert spill kan ha andre mekanismer i forsetet, er dette et spill som står og faller på at du finner handlingen engasjerende. Og det gjorde altså ikke jeg.

Men det er altså her jeg åpenbart skiller meg fra flesteparten av de som har spilt dette spillet, og selv om det er veldig farlig for spillanmeldere å prøve å gjette seg til andres reaksjon på et spill mistenker jeg nok at hvis du setter pris på visuelle romaner generelt, eller fyller favorittlista over historiedrevne spill med JRPG-utgivelser, vil du også like handlingen i Opus: Echo of Starsong mer enn det jeg gjorde.

Når alt kommer til alt hadde jeg uansett en trivelig tid med dette spillet. Presentasjonen er det ingenting å si på; grafikken er jevnt over flott, med ofte slående omgivelser og et av de flotteste romkartene jeg har sett, og både lyden og musikken holder en høy kvalitet og bygger opp under det som skjer på skjermen på en fin måte. Jeg fant mye å like i Opus: Echo of Starsong, og jeg kan godt ønske meg flere eventyr i det fascinerende universet spillet er satt til. Men på akkurat det området der det virkelig legger opp til å imponere falt det altså litt flatt for min del.

Vi har fått tilgang på anmelderkode fra utvikleren. Skjermbildene i artikkelen er fra Steam-siden. Opus: Echo of Starsong er ute for PC nå.