Jorden er ødelagt, så vi må vende blikket mot nye kloder i denne kombinasjonen av action- og strategispill.
The Riftbreaker tar oss med til en fremtid der jordkloden i stor grad har blitt ubeboelig. Supervulkanen i Yellowstone har hatt et katastrofalt utbrudd, utvilsomt fordi Gaia er fullstendig lei av oss mennesker og helst vil ha oss langt, langt bort. Dermed er det bare å starte jakten på et nytt hjem for menneskeheten, og her kommer du inn i bildet. «Du» er i dette tilfellet en utforsker ved navn Ashley Novak, som har kommet seg til planeten Galatea 37 sammen med sin robotpartner, og det viser seg at denne er full av både liv og ressurser. Slående vakker er den også, som sin navnesøster.
Men noe paradis er den ikke, i alle fall ikke for mennesker. Den lokale faunaen er ekstremt hissig, og planeten disker i tillegg opp med alt fra ekstremvær til radioaktiv stråling. Men, men. Det er bedre enn på Mars, i alle fall.
Bygg og utvinn
Dermed er det din jobb å ødelegg… jeg mener, temme Galatea 37. Du styrer Ashleys robot, som må utforske planeten og sanker inn ressurser mens den kverker alskens kryp som av en eller annen grunn ser et gigantisk metallmonster og tenker at «det der vil jeg prøve å spise.» Men det er ganske lite du får gjort sånn helt på egenhånd, så etter å ha sanket inn de nødvendigste ressursene og rekognosert nærmiljøet må du bygge en base. Det første formålet med dette er å få en forutsigbar og fast inntekt av ressurser, men gruvebygninger trenger selvsagt strøm, og ressursene skal også lagres et sted. I tillegg er det essensielt å ha et hovedkvarter du kan teleporteres tilbake til når roboten din sprenger i lufta, og dette krever også rikelig med energi.
Problemet er bare at disse tingene også tiltrekker seg det nevnte dyrelivet på planeten, så dermed må du sette opp forsvarsverker. Murer kan være effektive, men helst må du sette opp forsvarstårn av ulike typer, for angrepene blir større og større underveis. Forsvarstårnene trenger selvsagt også rikelig med strøm, og mer avanserte tårn må også ha ammunisjon, som trenger ressurser. For å få tilgang på disse og infrastrukturen som er nødvendig må du ha ny teknologi, og dermed må du få på plass dedikerte bygninger til det også. Slik baller det på seg, og snart har du et komplisert maskineri som dekker store del av landskapet.
Det tar heller ikke lang tid før du finner ut at du trenger ressurser som ikke er tilgjengelige i den ugjestmilde jungelen du har landet i, og dermed må du teleportere deg til andre og om mulig enda kjipere deler av planeten for å etablere baser der også. Det endelige målet er å etablere en toveisportal til Jorden, og selvsagt krever denne så godt som alt som finnes av ressurser for å fungere.
Underholdende sjangerkombo
The Riftbreaker kombinerer flere ulike spillsjangere. På den ene siden er det et actionspill, der du styrer roboten din rundt som i en «twin stick shooter» og må plaffe ned horder av uhumskheter på din vei gjennom miljøene. Du har flere våpen å velge mellom, og kan slåss både i nærkamp og på avstand. Disse kan oppgraderes og byttes ut underveis, og i tillegg kan skaffe deg både passive bonuser og ulike spesialegenskaper som kan aktiveres (vanligvis med en viss venteperiode mellom hver gang) slik at spillet også får et actionrollespill-preg.
På den andre siden er spillet altså et strategispill, der du må bygge stadig større baser for å sanke inn og foredle ulike ressurser og sette opp andre typer bygninger som kan hjelpe deg videre. Her er det altså også et tårnforsvarselement, for planetens beboere har det med å angripe i bølger, og dermed gjelder det å bygge opp omfattende forsvarsverker mens du prøver å forutse rutene de kommer til å ta og hvor du kommer til å behøve ekstra krutt for å holde dem tilbake. Oftest angriper de over et større område, og selv om du kan utgjøre en stor forskjell ved hjelp av dine egne våpen, kan du ikke være flere steder samtidig, så du må kunne stole på forsvaret du har satt opp. Skjønt det er mulig å teleportere seg rundt om du har satt opp portaler der du tror disse trengs.
Kombinasjonen fungerer i utgangspunktet godt. Kamp er gøy i seg selv, og det er tilfredsstillende å bygge baser og forsvarsverker. Spillet byr også på en god følelse av progresjon, der det stadig er noe nytt å låse opp – enten det er et barskere våpen eller en ny type bygning som gir deg nye muligheter. Når spillet er på sitt beste er det skikkelig vanedannende og moro, og jeg koser meg der jeg planlegger baser, setter opp forsyningslinjer og forsvarer meg mot fiendene.
Kan være frustrerende
Men spillet har noen irriterende aspekter ved seg, som etter hvert ødelegger mye av opplevelsen for min del. Det første problemet jeg støtte på var at spillet ikke er spesielt dyktig til å forklare hvordan alt henger sammen, og jeg var ofte i villrede om hvordan ulike systemer egentlig fungerte eller hvorfor jeg slet med ett eller annet. Jeg måtte faktisk starte kampanjen på nytt tre ganger før jeg til slutt fikk en levedyktig base på føttene, og da var det etter å ha lett på nettet etter tips. På samme måte stoppet kampanjeprogresjonen flere ganger opp fordi det var ett eller annet jeg slet med å forstå.
I tillegg er en hel rekke av de tilfeldige katastrofene og hendelsene som kan inntreffe av den typen du ikke kan gjøre noe særlig med. Joda, du kan bygge opp reparasjonstårn for å fikse skadene etter et jordskjelv eller et kometregn, men du kan ikke hindre potensielt store skader fra å finne sted i utgangspunktet, og er du maksimalt uheldig kan slike tilfeldigheter sette deg langt tilbake. Spesielt om de finner sted i kombinasjon med et fiendeangrep. Utviklerne har justert tilfeldige værhendelser til det bedre med den siste oppdateringen, men problemet er ikke borte.
Å bygge opp ting som har blitt ødelagt er generelt ikke spesielt gøy, og noen ganger blir det veldig mye. I et oppdrag måtte jeg til en ørken for å skaffe et spesielt mineral, som man kun kan oppdrive ved hjelp av et system som gror og høster planter, i et område der det er mye av mineralet. Men dette trenger vann, og vi er i ørkenen, så vannet er milevis unna. Mellom stedet der jeg skulle dyrke planter og den vesle oasen, er det massevis av kvikksand som gjorde konstruksjon av rørledning til en tidkrevende affære. Men jeg ble ferdig til slutt.
Så startet problemene. Da produksjonen endelig startet, ble selvsagt fiendehordene aktivert. Og siden jeg hadde vært dum nok til å bygge noen bygninger ved oasen, ble deler av horden aktivert der oppe. Før jeg visste ordet av det, var alt jeg hadde der utslettet, og fiendene arbeidet seg gradvis og metodisk nedover langs rørledningen. Hele greia ble ødelagt på et par minutter. Og nå kunne jeg ikke bare bygge den opp på nytt, for spillet hadde bestemt at basen min kontinuerlig skulle angripes helt til alt var borte. Woho!
Alt baller på seg
Det blir rett og slett litt slitsomt i lengden. Jo større basene blir, jo mer blir det å forsvare, og jo mer du oppgraderer teknologien for å forsvare basene effektivt, jo tøffere blir fiendene som angriper. Så da må du utvide enda mer, og det blir enda mer å fikse neste gang fienden klarer å bryte gjennom. Og i løpet av alle angrepene har selvsagt halvparten av gruvene gått tomme, så må man streve enda mer.
«Men Joachim,» sier du kanskje, mens du slår hendene oppgitt i været, «du kan jo bruke kultivatorer til å dyrke dine egne ressurser!» Ja, denne hypotetiske versjonen av deg har helt rett. Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt meg på effektiv bruk av kultivatorer og innhøstingsmaskiner cirka ti timer før jeg faktisk gjorde det. Veldig mye av det som har frustrert meg i dette spillet er ting jeg kan løse ved hjelp av midlene det (etter hvert) gir meg, så fremt jeg klarer å lære å bruke dem midt i alt kaoset.
Resultatet er at jeg har fått et ganske turbulent forhold til The Riftbreaker. Jeg har spilt det i godt over 20 timer, og noen av de timene har vært så irriterende at jeg flere ganger har bestemt meg for at jeg ikke skulle røre spillet igjen. Men så har jeg forutsigbart nok ombestemt meg, og til slutt funnet ett eller annet som har løst de aktuelle problemene mine. Deretter har jeg plutselig kost meg veldig, og tiden har flydd mens jeg stampet rundt på Galatea 37.
Men spillet er også ganske repetitivt, når alt kommer til alt. Spesielt gjelder dette utforskingen, for med mindre du har fått kamuflasjeteknologi er det kul umulig å komme fra A til B uten å bli hektet opp i massevis av kamp på veien, og dette blir veldig forutsigbart og uinteressant etter hvert. Når fiendene er på sitt hissigste er det vanskelig å komme ett skritt frem uten å måtte rygge to tilbake. Jeg skrev at kamp er gøy tidligere, men det er ikke gøy nok til at det rettferdiggjør all den tiden man blir nødt til å bruke på det. Miljøene er heller ikke så interessante å utforske; de er superlekre, men har du sett én jungel så har du sett dem alle, og de sideoppdragene du får følger så godt som alle akkurat samme modell.
Konklusjon
The Riftbreaker har blitt et slags elsk/hat-spill for min del. Etter en litt snublete start ble det temmelig moro og vanedannende – i en periode, i alle fall. Så ble det mer slitsomt og repetitivt i en periode, og jeg følte at jeg stanget mot en vegg jeg ikke helt klarte å identifisere. Men deretter ble det bedre igjen; jeg fikk mer kontroll på nye aspekter av spillet, og dermed også mer kontroll over situasjonen.
Med tanke på hvor mange timer det faktisk har hektet meg til nå, kan jeg ikke være for negativ. The Riftbreaker er et spill jeg liker, alt i alt. Konseptet er kult, presentasjonen er superlekker og det er massevis av innhold her. Men spillet er også litt for repetitivt, og litt for klumsete og frustrerende på enkelte områder, til at jeg klarer å anbefale det uten forbehold.
Vi fikk anmelderkopi av The Riftbreaker, og teksten er basert på testing av denne. Skjermbildene er offisielle, men representative (PC-versjonen støtter «raytracing»). Spillet er testet på PC, med mus og tastatur, men finnes også for Xbox One og PlayStation 4. Du kan få mer informasjon på det offisielle nettstedet. Her er en trailer: