Inntrykk: Re:Turn 2 – Runaway

I dette grøssereventyret får vi bli med på en utrivelig togreise.

Re: Turn 2 befinner seg i en sjangernisje som har blitt ganske populær i de senere årene. Det er et sideskrollende grøsserspill som kombinerer sniking og rømming med tradisjonelle eventyrspillgåter, og selv om jeg ikke har testet originalspillet ble jeg nysgjerrig nok til å takke ja da tilbudet om en anmelderkopi av Re: Turn 2 dumpet inn i den virtuelle Spillhistorie-postkassa.

Mørkt og guffent.
Mørkt og guffent.

Ondskapens tog

Handlingen finner sted rett etter hendelsene i originalspillet, men det er for så vidt ikke så vanskelig å sette seg inn i situasjonen. Vi får rollen som Saki, ei tenåringsjente som har vært på telttur med vennene sine. Nå er de fleste av dem døde, mens kjæresten hun trodde hun hadde klart å redde begynner å leke Jack Nicholson i Ondskapens Hotell. Bak alle ubehagelighetene finner vi ei demonisk lita jente, som tilsynelatende har sneket seg ut av en japansk skrekkfilm. Saki prøver naturlig nok først å komme seg så langt unna hun kan, men finner etter hvert ut at hun skal prøve å overvinne det demoniske utysket i stedet.

Det hele finner sted i og rundt et eldgammelt, forfallent tog, og etter som vi graver i historien forstår vi mer av hva som har skjedd der tidligere, og naturen til monstrene som forfølger oss.

Noen burde sjekke om interiørarkitekten er ok.
Noen burde sjekke om interiørarkitekten er ok.

Miljøene er altså todimensjonale, og vi får direkte kontroll over Saki via tastatur eller håndkontroller. Når hun kommer over noe interessant i omgivelsene dukker det opp et lite ikon som betyr at hun kan undersøke dette nærmere, og eventuelt plukke det opp. Alternativt kan vi lete i ryggsekken etter ting hun allerede har plukket opp, og se om det er mulig å bruke dem. Saki har også en egen linse for lommelykten sin, som tillater henne å se ting som ikke ellers ville vært mulige å oppdage, så det gjelder å saumfare miljøene nøye.

Noen ganger møter vi fiender, som vi må prøve å rømme fra – eller liste oss unna. Miljøene har rikelig med gjemmesteder der Saki kan snike seg inn, og være trygg så lenge hun ikke ble sett mens hun gjemte seg. Nærkontakt med et monster er alltid dødelig, men heldigvis går det an å lagre spillet når man kommer over stearinlys underveis.

Kombinasjonen fungerer ikke helt

Portrettene er fine, men det er en viss stilkrasj mellom dem og resten av grafikken.
Portrettene er fine, men det er en viss stilkrasj mellom dem og resten av grafikken.

Sjangerkombinasjonen fungerer greit til å begynne med. Monstrene føles som en ordentlig trussel, og gåtene er tilfredsstillende å løse. Handlingen går kjapt fremover, og det skjer stadig noe nytt. Men etter hvert begynner de ulike delene av spillet å jobbe mot hverandre. Fiendene er ganske forutsigbare, så de forvandles til en irriterende distraksjon med potensialet til å ødelegge fremgangen din, mens gåtene på sin side kan gjøre at du stopper opp og den ganske gufne stemningen gradvis mister taket. De fleste er rimelig rett-frem å løse, men noen er overraskende vanskelige eller avhengige av at du legger merke til en knøttliten ting et sted langt unna.

Det hjelper ikke at du stadig må gå over de samme omgivelsene om og om igjen. Å gjøre noe ett sted kan resultere i små endringer et annet sted, og dermed er det bare å lete gjennom de tilgjengelige områdene igjen for å finne ut hva som har skjedd. Heldigvis er spillmiljøene som oftest relativt begrenset i størrelse, avhengig av hvilket kapittel du er på. Det er også litt mer variasjon i miljøene enn du kanskje får inntrykk av i starten, skjønt dette hindret meg ikke i å bli rimelig lei av toget etter hvert.

Jeg mistenker jeg hadde likt spillet bedre om det var et rent eventyrspill.
Jeg mistenker jeg hadde likt spillet bedre om det var et rent eventyrspill.

Spillet er likevel rimelig artig, når alt kommer til alt. Det skjer hele tiden noe nytt, og selv om det sjeldent er direkte skummelt er det til tider ganske stemningsfullt. De fleste gåtene er artige å løse, og den retroinspirerte grafikken er fin. Spillet har også mange gufne lydeffekter. Jeg tror nok det hadde fungert bedre som et tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr enn det gjør med direkte kontroll og middelmådige actionsekvenser, og jeg mistenker at utviklerstudioet Red Ego kan få til noe veldig kult om de velger å gå den veien i fremtiden. Men Re: Turn 2 lykkes greit med hva det prøver på, og byr på en liten håndfull timer med småguffen underholdning.

Re: Turn 2 – Runaway er ute på Steam. Xbox og Switch. Det var visstnok noen problemer med Switch-lanseringen, og den versjonen skal få en oppdatering rundt 10. februar. Jeg har testet spillet på PC, og fått anmelderkode fra utgiveren.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.