Kan dette bli den nye kongen av romstrategispill?
Endelig er den her: Oppfølgeren til et av de beste strategispillene i historien. Distant Worlds var et spill som utvilsomt skremte mange bort med sin kompliserte fremtoning, men de som ga det en ordentlig sjanse ble som regel frelst. Det var nemlig langt fra like vanskelig å lære som førsteinntrykkene tilsa, og når det først fikk kloa i den stakkars spilleren ga det sjeldent slipp på en stund. Oppfølgeren fungerer egentlig ganske likt på det området, selv om brukergrensesnittet har blitt kraftig modernisert og førsteinntrykkene dermed er litt mildere.
Enormt univers
Distant Worlds 2 er et romstrategispill av den gigantiske typen. Grunnleggende sett er det ganske likt det meste av spill i sjangeren, fra Master of Orion til Stellaris. Du velger en av syv raser, og må prøve å sørge for at din valgte fraksjon ikke bare overlever i det store verdensrommet, men gjerne også utkonkurrerer de andre fraksjonene. Spillet finner sted i sanntid, og det gjelder å kombinere utforsking, kolonisering, militærmakt, diplomati og handel for å skaffe deg de fordelene du kan.
Men Distant Worlds 2 er et uhyre omfattende beist, som gir deg rikelig med muligheter til å fordype deg i ulike aspekter av imperiet ditt. I utgangspunktet virker det vanskelig å skulle ta inn over seg alle mulighetene, men det trenger du heller ikke. Du kan nemlig overlate det aller meste til datamaskinen, som enten kan ta total kontroll eller komme med spesifikke forslag for ordre som du kan godkjenne.
Dermed kan du for eksempel overlate alt av militær virksomhet til datamaskinen mens du konsentrerer deg om utforsking, gruvedrift og kolonisering. Eller du kan for fordype deg som leder av én spesifikk kampgruppe i armadaen, eller kanskje til og med si at det eneste du skal bry deg om er å designe de aller beste romskipene. Alt dette kan selvsagt endres underveis, og du kan når som helst gå inn og ta detaljkontroll om det er noe du føler må gjøres. I starten er det nok lurt å automatisere i alle fall deler av riket ditt, og heldigvis virker datamaskinen generelt smart nok til å ta gode valg og komme med forslag som virker fornuftige.
Privat næringsliv
Samtidig er det ett aspekt av riket ditt du aldri kan kontrollere direkte, nemlig det private næringsliv. Private aktører vil benytte dine fasiliteter for å bygge romskip og drive handel, gruvedrift og transport av mennesker, og du er helt avhengig av dem for å få økonomien til å gå rundt. Dermed gjelder det å legge til rette for den private sektoren; å sørge for at handelsrutene er trygge, at du har handelsavtaler med andre fraksjoner og at du har bygget fasilitetene de trenger til å gjøre sin greie.
Dette er med å gjøre Distant Worlds 2 langt mer dynamisk enn de fleste romstrategispill. Det tar ikke lang tid før universet yrer av liv, som sprer seg ut i alle retninger. Det kan faktisk være veldig tilfredsstillende å bare lene seg tilbake og nyte synet av maskineriet som arbeider på skjermen.
Som seg hør og bør er det rikelig med muligheter til å skreddersy spillet før du starter, og du kan blant annet bestemme din valgte fraksjons utgangspunkt for spillet. Det gøyeste, i alle fall når man er litt fersk, er å ta over mens fraksjonen kun har én planet, og mangler teknologien til å reise mellom stjernene. Dermed får du rikelig med tid til å bli godt kjent med ditt lokale solsystem og hemmelighetene som lurer der, før du tar steget ut i resten av galaksen – som altså kan ha opp til 2000 individuelle solsystemer fulle av planeter, måner og asteroider. Samt ett og annet rom-monster, mystiske skipskirkegårder og eldgamle ruiner med skjulte hemmeligheter.
Og hvis du er usikker på om det blir litt for mye å holde styr på selv med delvis automatisering aktivert, skal jeg påpeke at det heldigvis er mulig å sette spillet på pause mens du studerer informasjon og gir individuelle ordre. Det er faktisk ikke så dumt å gjøre det ved jevne mellomrom, for å gi deg selv en ordentlig oppdatering av situasjonen uten forstyrrelser.
Tydeligere og penere
Spillets presentasjon er både penere og tydeligere enn i originalen, og selv om jeg ikke skal stikke under en stol at grensesnittet krever en viss læringsperiode (på tross av rikelig med hjelpeskjermer) og noen ganger kan virke litt overveldende, sikrer det at informasjonen du trenger stort sett alltid er tilgjengelig etter et klikk eller to. Og det har rikelig med muligheter for å gjøre spillingen enklere og mer effektiv. Det er for eksempel lett å identifisere hvilke av spillets mange ressurser du har manko på og hvor disse eventuelt finnes, for så å beordre konstruksjonen av de nødvendige gruvebasene.
Jeg har fått litt mindre tid til å virkelig sette tennene i sniktittversjonen av Distant Worlds 2 enn jeg hadde håpet på forhånd, men så langt syntes jeg spillet fungerer skikkelig godt. Det virker litt tørt og klinisk i starten, og jeg kan godt forstå de som preller av denne typen strategispill, men det tok ikke så veldig lang tid før jeg følte meg dypt involvert i den dynamiske handlingen, og hver gang jeg måtte skru av spillet var det med et lite sukk. Og selv om jeg aldri rakk å bli universets hersker, har jeg lært mye som jeg ser frem til å kunne gjøre bruk av neste gang.
Heldigvis er det ikke så veldig lenge til neste gang jeg får spille – Distant Worlds 2 slippes for PC den 10. mars, og det gleder jeg meg stort til. Hvis du har noen som helst interesse av romstrategispill i 4X-sjangeren bør du følge med på dette spillet, for alt jeg har opplevd så langt indikerer at Distant Worlds 2 blir et knallspill.
Jeg har testet en sniktittversjon av Distant Worlds 2, som jeg har fått fra utgiver Slitherine/Matrix Games. Det ferdige spillet slippes på blant annet GOG og Steam.
Her er en trailer med fokus på en av spillets raser: