Inntrykk: B.I.O.T.A.

Dette morsomme actionspillet vekker minner om klassiske «shareware»-titler.

Mot slutten av nittitallet og tidlig på totusentallet var todimensjonale action- og plattformspill en døende rase. De fantes fortsatt på håndholdte plattformer, men de fleste trodde nok, som meg, at dette var en type spill som hørte fortiden til. Der tok vi feil. I dag kommer det flere 2D-spill enn noengang, takket være tusenvis av indie-utviklere i hele verden, og for de fleste som er ordentlig glad i spill føles det like naturlig å sette seg ned med en 2D-plattformer som et førstepersons skytespill.

Startbasen.
Startbasen.

B.I.O.T.A. (eller Biota, som jeg vil kalle det fra nå av) er riktignok litt mer retroinspirert enn de fleste spill i samme gate. Det bruker nemlig kun fire farger, noe som i utgangspunktet er … vel, ganske lite. Men hvis du noensinne har vært innom en GameBoy eller en CGA-utstyrt PC vet du at man kommer overraskende langt med fire farger (eller gråtoner, for den saks skyld), og takket være god pikselkunst syntes jeg fortsatt Biota er visuelt appellerende. Det hjelper også at man kan velge mellom en haug av ulike fargepaletter, og bytte mellom disse som man vil.

Selv kjørte jeg den «brungrønne» CGA-looken, og resultatet var både nostalgisk og trivelig. Som om jeg spilte en glemt shareware-perle fra slutten av åttitallet.

Slimete mutanter

I Biota styrer du en gruppe leiesoldater som har ankommet en gruvekoloni på en asteroide der ting har gått fryktelig galt. Jeg vil ikke bruke tid på å gjenfortelle historien, både fordi den ikke betyr noe når alt kommer til alt, og fordi at jeg trykket meg forbi de fleste dialogene uansett. Men asteroiden er i alle fall full av mutert avskum, giftige stoffer og andre uhumskheter, så det er bare å finne frem maskingeværet.

Her var det mye slim.
Her var det mye slim.

Spillet bruker klassisk sideperspektiv, og selv om det har enkelte områder der kameraet beveger seg (skroller), er spillmiljøene for det meste delt opp i individuelle skjermer. Hver skjerm har sine egne monstre som må skytes eller unngås, samt andre farer. Syrebad, laserstråler, fallende meteoritter, og så videre. I tillegg til skytingen blir det mye hopping og timing, med andre ord.

Strukturen minner om «Metroidvania»-sjangeren. Asteroiden består av en haug av sammenkoblede miljøer, hvert med et nettverk av skjermer, og gradvis låser du opp muligheten til å utforske nye steder. For eksempel kan det tenkes du trenger et nøkkelkort for å låse opp en seksjon, og det er tilfeldigvis til salgs på en svartebørs i en annen seksjon. Men for å kjøpe det trenger du mer penger enn du har anledning til å bære, så først må du finne en oppgradering for bærekapasiteten som ligger skjult ett eller annet sted i de tilgjengelige omgivelsene.

Du kan også velge mellom ulike figurer, alle med ulike egenskaper, og noen ganger er dette påtvunget. For å kunne utforske kjernekraftverket må du for eksempel ha en robot, og den må du først finne og leie inn.

En boss. Jeg ble frustrert i starten, men etter litt øvelse var den grei å kverke.
En boss. Jeg ble frustrert i starten, men etter litt øvelse var den grei å kverke.

Blunk, og fiendene er tilbake

Hver skjerm byr på egne utfordringer, og om du forlater den vil den nullstilles innen du kommer tilbake, selv om det bare er snakk om en liten svipp inn på naboskjermen. Dette betyr at alle drepte fiender gjenopplives, skjønt det er ikke det store problemet det høres ut som. Det er generelt ikke store mengder fiender på hver skjerm, og mange av dem er egentlig ganske lette å unngå hvis du bare skal forbi.

Du kan også lagre spillet «når som helst» – i praksis først når du har kvittet deg med fiendene på skjermen, selv om jeg også slet med å lagre på skjermer med mye generell aktivitet i omgivelsene. Hvert hovedmiljø har en heis som tillater rask reise til og fra startbasen, og du kan dessuten når som helst teleportere deg tilbake til start om du har behov.

De grunnleggende spillmekanismene fungerer generelt godt, takket være gode og responsive kontroller. Det eneste som regelmessig har irritert meg litt er vegghopping, da det virker som at når spillfiguren først «mister taket» er det nærmest umulig å komme inn i rytmen igjen. Ellers er skytingen og hoppingen ganske rett-frem – dette er et spill av den typen der du kan komme veldig langt hvis du er konsentrert, og samtidig dør veldig raskt hvis du begynner å ta ting for gitt.

Ikke fall i vannet.
Ikke fall i vannet.

De ulike miljøene har alle sine egne fiender, og ulike typer utfordringer. Det er en del variasjon her, men spillet har også litt repetitive elementer; jeg ble ganske lei av de ulike variantene av portaler med dødelige stråler som regelmessig aktiveres etter hvert, for eksempel. Generelt er det vel mange «instakill»-greier i miljøene, noe som fjerner deler av poenget med å oppgradere helsepoeng underveis. Mange skjermer føles også litt som fyllmasse, og man kan få et visst inntrykk av at spillets nivådesign går for kvantitet fremfor kvalitet noen ganger. Men samtidig er de enklere skjermene med å sikre at du får noen pusterom.

Du får også noen «bosser» som må bekjempes, og disse er jevnt over artige å slåss mot. Av og til disker spillet dessuten opp med spesialsekvenser, der du blant annet får sette deg bak spakene på kamproboter og ubåter. Jeg syntes kamprobot-sekvensen var litt i lengste laget, men det er gøy med variasjon.

Enkelt, men moro

Ah, CGA.
Ah, CGA.

Selv om Biota har en Metroidvania-aktig struktur, vil jeg nøle med å plassere det med begge føtter i den sjangeren. Progresjonen handler stort sett om bærekraft, penger og gjenstander som fungerer som nøkler, og ikke egenskaper som låses opp etter hvert og gir større frihet til å navigere. I den grad spillet har «karakterutvikling», handler det mest om å få mer helse eller låse opp spesialangrep for de ulike soldatene. Selv om soldatene har ulike egenskaper, er de generelt ikke så ulike at det føles genuint fristende å bytte hovedperson med mindre spillet direkte krever det.

Biota byr uansett på en solid dose moro. Det er ikke et spill som gjør så voldsomt mye ut av seg, men det har fin pikselgrafikk, kul musikk og mange artige utfordringer. Spillet er dessuten passe langt; stort nok til at det føles som et «skikkelig» spill, men ikke så stort at du blir lei før slutten. Skulle du ønske mer, tilbys dessuten en egen arkademodus. Har du lyst på litt retroinspirert action og plattformhopping, er Biota langt fra noe dårlig valg.

Vi fikk tilgang på anmelderkode av B.I.O.T.A. fra utgiveren. Spillet er ute nå, på både GOG og Steam. Her er en trailer:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.