Inntrykk: Sokobos

I Sokobos skal du blidgjøre de greske guder ved å dytte blokker. En vanskelig oppgave!

De fleste som har holdt på med spill en stund har nok vært innom ett eller flere spill av Sokoban-typen. Det originale spillet dukket opp i Japan i 1982, der det ble lansert på NEC PC-8801, og noen år senere kom offisielle versjoner ut i vesten på maskiner som Commodore 64 og PC. Senere dukket det opp hundrevis av kloner, gjerne gratis eller lansert med «shareware»-modell, og ideene fra Sokoban dukket også opp i andre spill (slik som superpopulære Chip’s Challenge).

Å pusle sammen denne statuen går greit.
Å pusle sammen denne statuen går greit.

Om du trenger en liten oppfriskning, er konseptet superenkelt. Du ser et spillbrett ovenfra, og styrer en figur som kan bevege seg i fire retninger. Poenget på hvert brett er å få en viss mengde bokser inn i riktig posisjon. Disse boksene kan kun dyttes (ikke dras), og du kan bare dytte én av gangen. Det gjelder dermed å tenke seg godt om før du flytter på ting, slik at du ikke dytter bokser inn i posisjoner der de låses fast eller hindrer andre bokser. Får du en boks inn i et hjørne, for eksempel, kan du aldri få den ut igjen.

Bygg tempel i mytologiske Hellas

Sokobos har med seg disse grunnmekanismene, men legger til en haug av egne ideer, som gradvis introduseres for å komplisere opplevelsen. Den første av disse er at du ikke dytter bokser rundt omkring. I stedet er poenget for hvert brett å fullføre et slags byggverk ved å plassere ulike byggesteiner på riktig sted. Hvis det for eksempel er to søyler (som hver består av tre seksjoner), spiller det ingen rolle hvilket av de to fundamentene du bruker i bunnen av hver søyle, men du for eksempel kan ikke putte et fundament der kapitelet skal være. I utgangspunktet låses ikke blokkene på plass når de ligger der de skal, så det går fint å flytte dem unna igjen om nødvendig. Men senere blir det selvsagt mer komplisert.

Fargeklatter til besvær.
Fargeklatter til besvær.

Den første komplikasjonen du treffer på er imidlertid noe annet, nemlig farger. Plutselig kan det tenkes den ene søyle skal være rød og den andre blå, og da må de forskjellige byggesteinene fargelegges ved at de dyttes over en fargeklatt først. Problemet er at disse fargeklattene dermed forsvinner, så hvis du har tre blå fargeklatter og tre røde fargeklatter, må du sikre at de brukes riktig.

Senere dukker det opp krukker som ikke skal noensteds, men i stedet fungerer som flyttbare hindre, samt broer og senere gulv som må dyttes på plass før andre ting kan passere ruten de skal dekke. Gulvplater som roterer blokker skaper også ekstra krøll, og det samme gjør større, flyttbare hindringer som dekker flere posisjoner. Som jeg var inne på vil det også dukke opp blokker som låses på plass når de kommer på korrekt posisjon, så da bør du sikre at du ikke har noe som skulle vært forbi før du gjør det siste dyttet.

Aldri mekanisk overveldende

Grafikken er enkel, men stilfull og lett å tyde. Musikken er herlig.
Grafikken er enkel, men stilfull og lett å tyde. Musikken er herlig.

Selv om spillet disker opp med rikelig med nye mekanismer underveis, føles de som naturlige deler av konseptet, og alle kan forklares med en setning eller to. Etter at du har spilt det første brettet der en ny greie introduseres, har du full kontroll på hvordan den fungerer – og uansett hva annet man kan si om Sokoboss vanskelighetsgrad vil du aldri slite fordi det blir for mange forskjellige mekanismer å forholde seg til.

Slite vil du imidlertid gjøre, for dette er ikke noe lett spill. Det tar kort tid før det begynner å kreve en god del tankevirksomhet for å fullføre neste brett, og selv begynte jeg å få problemer med noen av oppgavene godt før nivå ti (av seksti). Det skjer regelmessig at jeg kommer til et nytt brett, tar en titt på det, og bare avslutter spillet fordi det ser så vanskelig ut. Men heldigvis har jeg – så langt, i alle fall, alltid latt meg lokke tilbake, og klart brasene på ett eller annet vis.

Det hjelper å bryte et stort og komplisert brett ned til individuelle oppgaver, og fokusere på hva som faktisk må til for at de skal kunne løses. Typisk vil man da se at noe annet må være på plass først, eller kanskje alternativt (spesielt senere i spillet) at noe annet ikke må være på plass. Dermed får man en slags rekkefølge i hodet, med tanke på hva man skal konsentrere seg om. Så gjelder det å tenke nøye over hvert trekk. Det viktigste er alltid at det du gjør ikke biter deg i bakenden senere, så får det heller være at det ikke alltid er så veldig nyttig i seg selv.

Trykksensitive brytere får vi også.
Trykksensitive brytere får vi også.

Den høye vanskelighetsgraden roes også litt ned av at du når som helst kan ta tilbake trekk du har utført. Spillet lar deg gå helt tilbake til start, trekk for trekk, slik at du kan finne akkurat det stedet du kludret noe til, og rette det opp igjen. Skjønt noen ganger kan det selvsagt være best å bare starte på nytt, med blanke ark, i stedet for å prøve å redde noe du ikke helt vet hvordan du rotet til.

Smarte puslenøtter

Så langt syntes jeg de individuelle brettene har vært svært gode, med varierte og gode utfordringer. Jeg har aldri følt at spillet har gjentatt seg selv, og å løse hvert brett har vært en tilfredsstillende prosess.

Her skjønner jeg at jeg har gjort et par store tabber.
Her skjønner jeg at jeg har gjort et par store tabber.

Samtidig er det ikke til å komme unna at Sokobos er en skikkelig hard nøtt å knekke. Jeg har overvunnet cirka to tredjedeler av spillets brett, og selv om jeg kanskje kommer til å klare noen til, er jeg rimelig sikker på at jeg aldri kommer til å fullføre hele spillet. Men jeg skal heller ikke være for bastant. Jeg har nemlig gitt opp Sokobos opp til flere ganger allerede, og så har jeg – gjerne etter flere dager – tenkt at jeg skulle ta en ekstra liten titt for å bekrefte beslutningen for meg selv. Og så har jeg plutselig kommet videre. Jeg tror jeg har løst minst 20 brett siden den første gangen jeg egentlig ga opp.

Den høye vanskelighetsgraden gjør uansett at jeg kanskje skal være forsiktig med å anbefale Sokobos til alle. Hvis du ikke har erfaring med spill av Sokoban-typen tror jeg for eksempel du bør se deg om etter en litt enklere introduksjon. Men hvis du vet at du liker og er flink med denne typen spill, representerer Sokobos en utfordring du absolutt bør prøve deg på.

Sokobos har i alle fall gitt meg flere timer med hyggelig grubling. Kanskje det blir flere. Men det gjør heller ikke noe om Sokobos ender opp med å overvinne meg.

Artikkelen er basert på testing av anmelderkopi, som vi mottok fra utvikleren. Sokobos er tilgjengelig på Steam. Her er en trailer:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.