Hadde du Amiga på nittitallet, lærte du å holde deg unna lisensbaserte spill.
Da jeg for noen uker siden skrev en artikkel om det episke drittspillet Psycho Killer, hintet jeg om at den kanskje kom til å bli en del av en serie. For hvorfor skal man skrive om klassikere og gullkorn fra spillhistorien når man kan grave frem søppel i stedet? Vel, om ikke annet gir det jo et litt nyansert bilde av spillhistorien, for de som sier «spill var så veldig mye bedre før i tiden» har åpenbart ganske selektiv hukommelse.
Om det er en ordentlig grunn, eller bare en unnskyldning for å drive med litt selvpining vet jeg ikke helt. Men nå har dette offisielt blitt en serie, og i dag skal jeg dykke ned i et lisensspill for Amiga.
Surf Ninjas
Jeg aner ærlig talt ikke om jeg noensinne har sett filmen Surf Ninjas fra 1993. Få av de fryktelig mange filmene jeg har sett i årenes løp har festet seg på hjernen, og selv om jeg flirer av traileren virker ikke Surf Ninjas som en av det årets beste filmer. Skjønt med Leslie Nielsen i en fremtredende rolle kan den jo ikke være helt forferdelig, heller (eller jo, den kan det – men det er i så fall neppe Leslie Nielsens skyld). Du kan jo ta en titt på traileren, som er så nittitallstøff at det nesten gjør litt vondt:
Ok, vet du hva? Jeg fikk litt lyst til å se den nå.
Som alle Hollywood-filmer med noe som kunne minne om respekt for seg selv måtte selvsagt Surf Ninjas få et lisensiert spill. Det var den britiske utgiveren Flair Software som tok seg av den saken, og hvis du har glemt at Flair eksisterte er du neppe den eneste. De hadde sine øyeblikk, men flesteparten av spillene deres var ganske så anonyme, og det er faktisk ikke helt utenkelig at vi treffer dem igjen senere i denne serien. I så fall med et slåssespill som får Rise of the Robots til å se relativt kompetent ut (og der har jeg vel «spoilet» temaene for to fremtidige artikler).
Surf Ninjas kom til både Amiga og PC, men det er Amiga-versjonen jeg vil konsentrere meg om. Den har nemlig rykte på seg for å være et av plattformens verste spill, så vi får se om det stemmer.
Presentasjonen er ikke så ille
Det hele starter med en av de kjedeligste tittelskjermene jeg har sett. Tittelen er riktignok modellert i 3D, noe som kanskje fortsatt hadde et visst snev av nyhetsverdi i 1993, men det vi får her er bare tittelen skrevet i helt vanlige bokstaver, over noe som kanskje skal forestille (men overhodet ikke ser ut som) vann. Bakgrunnsmusikken er imidlertid litt kul, i sånn typisk «gammel spillmusikk»-stil (hvis jeg skulle gjettet spillets alder basert på musikken alene, ville jeg nok sagt at det kom i 1990 eller 1991).
I selve spillet er grafikken overraskende god. Bakgrunnene for hvert område er unike og detaljerte, antakeligvis inspirert av filmen, og hovedpersonen er relativt godt animert. Skrollingen og bevegelsene går i tillegg silkeglatt – joda, helt som forventet på plattformen, men med tanke på spillets rykte fryktet jeg det verste. Det hele akkompageneres nok en gang av ganske stilig musikk, skjønt den føles også her litt gammeldags med tanke på spillets utgivelsesår (uten at det er noe problem).
Meeen. Det er jo en grunn til at Surf Ninjas har et forferdelig dårlig rykte, og det tar ikke lang tid før den åpenbarer seg. På overflaten minner Surf Ninjas kanskje om spill som Final Fight og Streets of Rage, men kampsystemet er fullstendig blottet for taktikk og dybde, og preget av tilfeldigheter.
Det er så godt som alltid to fiender på skjermen samtidig – hvis du dreper en kommer en annen nærmest umiddelbart for å ta plassen til sin falne kamerat (eller klone, siden alle ser like ut). Det virker ikke som det er noen intelligens utover «oppsøk spillfiguren og slå» her, men det holder tydeligvis, for uansett hva du gjør vil du ta skade temmelig regelmessig.
Fiendene er det bare å glemme
Surf Ninjas har rett og slett ingenting av det som gjør denne typen spill interessante. Fiendene er alle like, med et veldig lite og fullstendig uinteressant handlingsregister, og i motsetning til i inspirasjonskildene ser du handlingen rett fra siden uten mulighet til å bevege deg i andre retninger enn høyre og venstre. Det er derfor ingen muligheter for posisjonering eller taktisk bruk av plass. Du er mer eller mindre kontinuerlig under angrep, og det er fint lite du kan gjøre med det annet enn å bare løpe unna. Det er også det mest fornuftige, siden det ikke gir noen belønning å ta fiendene ut. Du får maksimalt et par sekunders fri før du er i kamp igjen, og skal du komme noen vei må du bare prøve å ignorere dem.
Det er når du forstår dette at du skjønner at Surf Ninjas er en helt annen type spill enn det gir seg ut for å være. Det har langt mer til felles med de gamle Dizzy-spillene enn Final Fight, og det virkelige målet er å utforske omgivelsene for å finne ting, som du så bruker andre steder. Stort sett er det snakk om folk som ber deg om ett eller annet – en gjest i en restaurant vil for eksempel ha et fotballspill (fra Flair, selvsagt), som ligger på havna like ved siden av restauranten, og når du har funnet dette og gitt det til ham vil han flytte seg slik at du kan passere og få tilgang på kjøkkenet. Selvsagt.
Andre ganger får du et eller annet objekt som belønning for at du har gjort det du blir bedt om, som du typisk kan bruke et annet sted. Du kan kun bære én ting samtidig, så det blir en del labbing frem og tilbake. Å plukke opp eller bruke ting innebærer å bøye seg ned og trykke skyteknappen, noe som gir fiendene dine perfekt anledning til å få inn et slag eller to. Det er forøvrig merkelig at ingen av sivilistene i spillets verden reagerer på at du alltid følges av to ninjaer som prøver å drepe deg, men hvis du er typen som krever et fotballspill for å lette litt på ræva bryr du deg kanskje ikke om slikt.
Så det vi har her er egentlig bare et superenkelt eventyrspill med den enkleste formen for «gåter» du kan tenke deg, men der du konstant er omsvermet av fiender som fungerer som irriterende klegg. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette gåtene i noen form for historierelatert kontekst, og det gir ingen tilfredsstillelse å løse dem. For å komme til brett nummer to må du finne en haug av kasser for en fyr på havna – hvorfor disse kassene ligger spredt utover byen gis det ingen forklaring på, og hva de inneholder får du aldri vite. Du må bare lete dem opp og levere dem fra deg en etter en, og når du har funnet nok kjører han sin vei slik at du kan komme inn i et skip og reise til neste brett.
Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd under utviklingen av dette spillet. Det virker som man har puttet masse ressurser inn i grafikken, og så bare dritt i alt det andre. Problemet her er ikke dårlig implementering eller feil og mangler, men at utviklerne rett og slett ikke har prøvd. Jeg kan ikke se noen annen forklaring – kanskje spillet gikk inn i produksjon som vanlig, før man av en eller annen grunn (slik som Amiga-markedets kollaps) knyttet det hele sammen på noen uker for å få det ut døra så fort som mulig.
Det som støtter denne forklaringen er at DOS-versjonen ser ut til å ha fått litt mer utviklingstid. Jeg testet den kjapt, og den har blant annet muligheten til å bære tre ting samtidig. Hovedpersonen ser også betydelig mer ut som filmens hovedperson enn den i Amiga-versjonen, som riktignok ellers er bedre animert (kanskje figuren i Amiga-utgaven ble hentet ut fra et annet, kansellert spill). Gåtene er også litt annerledes – mannen i restauranten vil for eksempel ha mat, noe som gir litt mer mening (i skrivende stund husker jeg ikke om også den lå på bakken, men det ville ikke overrasket meg). Men Surf Ninjas er et skikkelig drittspill på DOS også, så PC-versjonen er bedre enn Amiga-versjonen på omtrent samme måte som kolera er litt bedre enn pest.
Var ikke dette litt voldsomt?
I tillegg til at Surf Ninjas generelt er forferdelig dårlig, er et en annen ting som får meg til å stusse litt. Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan de aktiveres, men spillet har noen merkelig groteske spesialangrep. Jeg har sett to så langt: I det ene stikker hovedpersonen en kniv i magen på en fiende gjentatte ganger, helt til innvollene velter ut og lander på bakken, og i det andre drar han rett og slett ut hjertet til en levende fiende, og slenger det fra seg. Jeg ble for sjokkert til å ta skjermbilde begge gangene, men hvis du ikke tror meg er det et skjermbilde av hjertesekvensen på Mobygames.
Hvordan disse angrepene fant veien inn i et spill basert på en «familiekomedie», som attpåtil bruker samme coverbilde som filmen – et bilde som indikerer at det bør være helt trygt å kjøpe til barn – skjønner jeg virkelig ikke. Det virker helt absurd. Jeg antar New Line Cinema var fullstendig likegyldige til spillets kvalitet, for de hadde jo fått lisenspengene sine uansett (dette var før spill ble sett på som en mulighet til å bygge merkevarer i seg selv). Men i en tid med der vold i spill var et enormt kontroversielt tema kan de jo ikke ha ønsket å være assosiert med noe slikt i et familiespill?
Det må jo også utgiver Flair ha visst, så jeg mistenker disse spesialangrepene egentlig er «påskeegg» av verste sort, implementert av utviklere som var sikre på at utgiveren aldri kom til å teste spillet nok til å oppdage dem før det ble sluppet på markedet. Alle parter ser ut til å ha vært inneforstått med at spillet sugde, så hvorfor skulle de kaste bort tid på «quality assurance»? Jeg tviler forøvrig at disse sekvensene fant veien til PC-versjonen, siden grafikken for figurene er helt annerledes der (og amerikanske Capstone, som utga PC-versjonen, ser i det minste ut til å ha hatt en testavdeling).
Men, men. Nå har jeg jommen spilt Surf Ninjas også. Jeg anbefaler det ikke.
Her kan du se noen andre fullføre spillet. Merk hvordan han også bare ignorerer fiendene: