Plaff ned gufne romvesener i dette stilige arkadespillet.
Det er ikke manko på arkadetitler for tiden, og sjangeren «shoot’em up» er nesten overrepresentert med nyutgivelser av gamle klassikere. Kan Remote Life være et friskt pust i sjangeren? Vi har fått anmelderkode til Xbox Series X og har tatt en nærmere titt på spillet.
Et sted i verdensrommet
Med tanke på design er det i utgangspunktet ikke så mye som skiller Remote Life fra andre spill i sjangeren, men det ser visuelt sett helt nydelig ut. Grafikken er veldig polert, samtidig som den har en relativt grotesk stilart. Mye kan nok minne litt om R-Type for de som har spilt disse tidligere. Sammen med et pumpende tekno-lydspor som passer perfekt inn har man oppskriften på suksess. Eller?
Joda, så absolutt. Du starter aller først med et ganske kjapt opplæringsnivå som tar deg gjennom det elementære, som hvordan styre skipet, plukke opp våpen og hvordan bruke dem. Så bærer det ut i den ekte verden.
Det første jeg la merke til var at så å si alt du kan dulte borti tar et av livene dine. Mellom alle objektene som svever rundt, og fiendene som kommer mot deg eller skyter i din retning kan det bli litt klaustrofobisk til tider. Heldigvis er det ikke noe «kulehelvete», som så mange andre spill kjører på med, så det er overkommelig. Man må regne med å dø, men man lærer fort hvordan hvert enkelt brett er satt sammen med litt prøving og feiling.
Ah, det er sånn det funker
Du starter med fire liv, og du mister som nevnt ett for hver gang du blir truffet. Gjennom brettene kan du plukke opp nye liv som enten er skjulte, eller som fiendene kan legge igjen. Hvert brett har også sin respektive boss som du må ta ned for å kunne komme videre. Når du dør blir du sendt tilbake til hovedmenyen, hvor du så kan velge det siste brettet du har låst opp. Du slipper altså å starte på første brettet, i motsetning til i klassiske, myntbaserte arkadespill. Dette er noe jeg setter veldig pris på.
Styringen av skipet er for det meste bra, men jeg savner dog at det er litt mer sensitivitet i bevegelsen. Noen ganger kan det føles som om det er litt for mye dødgang på stikka før det registreres. I litt mer stressete situasjoner blir det veldig merkbart, men det er til syvende og sist overkommelig.
Så kommer det noe som skiller Remote Life fra mange andre titler i samme sjanger. Stikke nummer to kan også brukes. Med den styrer du kanonen på skipet, som gjør at du kan skyte i alle retninger. Det ga meg en liten overraskelse siden jeg ikke tenkte på å teste om den hadde noen funksjon før det hadde gått litt tid.
Forskjellige våpen er det flust av, og disse kan plukkes opp på samme måte som ekstralivene. Remote Life er på ingen måte gjerrig med dette, det er nesten så det er for mye å plukke opp. Hvert våpen har unike egenskaper, men de varer ikke evig. Skulle du bli truffet av noe som gjør at du dør, beholder du våpnene du har plukket opp.
Selv om spillet gir veldig mye betyr ikke at det er superenkelt på noen som helst måte, det er nok av utfordringer underveis.
Konklusjon
Det er ikke mye å pirke på i Remote Life. Sett bort i fra den lille dødgangen som jeg nevnte på stikka er det eneste andre at lydsporet blir litt kort. Det er ikke så innmari mange sanger, så det blir noe gjenbruk. Men det er helt okay når alt annet sitter på plass.
Det må også nevnes at spillet er helt og holdent utviklet av kun én person, som heter Mario Malagrino. Ifølge ham selv har dette vært et lidenskapsprosjekt i mange år, og det merkes at han har lagt sjela i det.
Liker du siderullende «shoot’em up» så er Remote Life å anbefale. Det er ikke for langt, og du kan komme deg gjennom det på mellom to til tre timer. Men det er gode muligheter for gjenspillbarhet siden du kan låse opp bonus ting. Spillet lagrer også for hvert brett du fullfører, så det er enkelt å plukke opp igjen neste økt. Og ikke minst er prisen på rundt 150,- ganske trivelig.
Vi har mottatt anmeldereksemplar av Remote Life fra utgiveren. Spillet er tilgjengelig på Xbox One, PlayStation 4 og Switch, samt PC der det kom i 2019. Her er en trailer: