Dette morsomme spillet byr på rikelig med underholdende taktikk.
Kingdom Rush-serien regnes som noen av de beste spillene innenfor tårnforsvarssjangeren, men nylanserte Legends of Kingdom Rush er noe helt annet. Dette spillet byr nemlig på turbasert taktikk, satt inn i en «roguelite»-aktig kontekst. Det er utfordrende, vanedannende og skikkelig moro.
Redd en fargerik verden
Legends of Kingdom Rush følger en gjeng heltekarakterer fra Kingdom Rush-universet, samt deres allierte krigere. Spillet er strukturert i en serie minikampanjer, og før du starter hver kampanje kan du lage et team med én navngitt heltekarakter og to andre krigere. Alle har unike egenskaper, og noen fungerer bedre i lag enn andre – skjønt du må oppnå forskjellige mål i spillet for å låse opp de ulike karakterene, og selv etter å ha sett rulleteksten har jeg ikke låst opp alle.
Når du har valgt hvem som skal være med i gruppen din, og hvilken av de tilgjengelige minikampanjene du vil spille, bærer det ut på kampanjekartet. Dette består av ulike noder og veier mellom disse, og du har stort sett to eller tre valgmuligheter samt litt informasjon om hva som venter deg i de ulike nodene. Ofte er det kamp mot fiender (da vil du vite sånn omtrent hva slags fiender som venter på forhånd), men det kan også være butikker eller sekvenser der du må ta valg og/eller rulle terninger for å lykkes i ulike utfordringer.
Det kan også oppstå situasjoner på veien mellom to noder, og én hendelse som virker garantert å skje er at du relativt tidlig treffer på en ny figur som kan rekrutteres slik at du totalt får fire på laget ditt. Disse figurene trenger ikke å være blant utvalget du har låst opp fra før. Det meste av hendelser og kampsituasjoner resulterer i erfaringspoeng, som deles av alle karakterene i gruppen din. Når gruppen har nok poeng, kan du velge å oppgradere en av karakterene som da vil bli sterkere. I tillegg kan du velge en ny spesialegenskap.
Her kommer spillets metaprogresjon inn i bildet, for ved å bruke ulike karakterer i minikampanjene får disse erfaring også utenfor kampanjene, og når de går opp i nivå låser du opp nye egenskaper å velge mellom. De starter alltid på null erfaringspoeng, så en oppgradert figur er ikke automatisk bedre enn en som ikke er det. Men du får altså flere valgmuligheter underveis.
Heltene har fem nivåer, vanlige krigere har tre. Dermed kan det lønne seg å fokusere på de figurene du liker for å få disse opp i nivå, skjønt det er også viktig å eksperimentere for å finne nye favoritter og synergier mellom forskjellige figurer. En litt fin greie her er at den fjerde figuren, som du plukker med på veien, også får erfaringspoeng for sine bidrag – uansett om denne i utgangspunktet er låst opp eller ikke. Dermed kan det tenkes at en figur allerede er på nivå to når du låser den opp, og kan ha den med i startgruppen.
Lettfattelig, men utfordrende kamp
Kamp er i utgangspunktet en enkel affære, der handlingen finner sted på kart bygd opp av heksagonale ruter. Hver kriger kan flytte og angripe (stort sett i den rekkefølgen, men det er unntak) hver tur, og de kan også bruke spesialegenskaper – skjønt her er det vanligvis en nedkjølingsperiode på noen turer mellom hver gang disse kan aktiveres. Flere egenskaper er dessuten avhenige av at figuren ikke har flyttet før de aktiveres.
Mange brett har farer og andre ting i miljøene, og disse kan brukes mot fienden såvel som mot deg. Enkelte har til og med nøytrale eller vennlige enheter som styres av datamaskinen. Du kan hele tiden se hvilken rekkefølge de ulike krigerne aktiveres i, noe som ofte er nyttig. Om trollet ved siden av healeren din står for tur, kan det for eksempel være smart å prøve å ta det ut eller på annet vis hindre det å få angrepet, siden du vet at det antakeligvis vil gjøre nok skade på healeren til å «drepe» ham om det får sjansen.
Enheter som «dør» vekkes forøvrig opp igjen når slaget er over, så lenge noen fra ditt lag overlever. Men da er det med minimalt med helsepoeng, og et «sår» som reduserer det maksimale antallet helsepoeng de kan ha. Heldigvis finnes det måter å helbrede både helse og sår på, som du kan få eller kjøpe underveis. Du starter også med noen slike, skjønt hvor mange avhenger av vanskelighetsgraden. I utgangspunktet helbredes ett helsepoeng for hver node som passeres på kartet.
Layouten i kampanjekartene er lik hver gang du spiller en kampanje, men innholdet stokkes rundt slik at de blir forskjellige hver gang du spiller. Enkelte «brett» har også forskjellige variasjoner, så det tar mange runder før en individuell kampanje slutter å by på nye opplevelser. Det er godt, for du må nok regne med å spille dem noen ganger. Du kan lagre spillet for å fortsette senere, men når gruppen din er død må du pent starte på nytt. En kampanje tar typisk en halvtime eller deromkring å fullføre.
Håndskapt og forseggjort
Det er viktig å påpeke at kamparenaene ikke er dataskapte. Alt er håndlaget, og noe av det som imponerer meg mest med Legends of Kingdom Rush er hvor stor variasjon det er i de mange, mange brettene spillet byr på, og hvor gjennomtenkte de er. Det er alltid noe spesielt å tenke på som gjør brettene til unike utfordringer, og selv etter å ha fullført dem flere ganger er det interessant å prøve å finne ut hvordan du kan gjøre det bedre neste gang.
Det er nemlig fort gjort å få problemer hvis du ikke tenker nøye over hva du gjør. Legends of Kingdom Rush er langt mer taktisk interessant enn det i utgangspunktet virker, og du må gjøre kløktig bruk av både posisjonering, spesialegenskaper og interaktive elementer på brettene for å overkomme fienden. Mange av krigerne dine er såpass sårbare at de kan gå ned etter ett slag, og selv om du har med deg healeren – som ikke er låst opp i starten av spillet – er helsepoeng svært verdifulle. Ett enkelt ubetenksomt trekk kan få hele kampanjen til å ryke i en dominoeffekt av skade. Men på den andre siden kan en serie optimale trekk redde det som etter alle solemerker ser ut som en tapt situasjon, og når det skjer vil du være temmelig fornøyd med deg selv.
Samtidig er det en annen ting som er viktig, nemlig komposisjonen av gruppen din. Alle heltene og krigerne du får tilgang på er nyttige på sitt vis, men noen fungerer mye bedre sammen enn andre. Siden du kun kan velge tre stykker er det veldig viktig at du bruker noen som komplementerer hverandre, så her skal det en del øvelse og eksperimentering til. Men det er ingen fasit; jeg tror nok ikke min «faste» gruppe er optimal, men alle har egenskaper jeg helst ikke vil være uten.
Dette er nok noe som kan gjøre spillet vanskelig for mange. Den første gruppen du får tilgang på fungerer godt sammen, men skal du prøve deg på andre kombinasjoner må du belage deg på å bruke tid (og gjerne slite litt mens du finner veien videre). Det tar dessuten en stund å få oppgradert nye figurer, og dermed oppleve dem fra deres beste side.
I tilleg er spillet generelt ganske vanskelig. Det skal himla lite til før planene dine faller sammen som et korthus, og dette gjelder spesielt i starten av hver kampanje. Ikke bare har du kun tre enheter da (skjønt enkelte har evnen til å påkalle ekstra allierte), men du har ikke låst opp de beste egenskapene deres og på første nivå mangler de både helsepoengene og slagkraften som kommer med nye nivåer. Dermed har du begrenset med taktiske muligheter i starten. Det er veldig sjeldent at jeg taper en kampanje midt i den, når jeg taper skjer det enten i løpet av de første tre oppdragene eller når jeg kjemper mot den obligatoriske «bossen» på slutten.
Disse «boss»-kampene kan være skikkelig brutale, ikke minst fordi de vanligvis har ett eller annet ved seg som gjør at de fungerer helt annerledes enn vanlige kamper, og dermed må læres. Selv slet jeg vanvittig med den tredje «bossen» i spillet, som tok meg gang på gang på gang. Siden jeg altså måtte spille hele den tredje kampanjen på nytt hver gang jeg tapte, brukte jeg sikkert tredobbelt så lang tid på den som jeg hadde brukt på de to første kampanjene totalt. En stund trodde jeg faktisk at jeg aldri kom til å klare det.
Så skal det samtidig sies at jeg ikke mislikte prosessen, selv om det var frustrerende å stange mot samme hindring hele tiden. Det var fortsatt moro å prøve å fullføre de andre kampene på best mulig måte, og det dukket hele tiden opp utfordringer jeg ikke hadde prøvd før. Og da jeg først tok bossen, følte jeg genuint at jeg hadde knekt en vanskelig nøtt, ved å finne den taktikken som reddet dagen. Jeg skal ikke garantere at jeg kommer til å klare kampen hver gang jeg prøver i fremtiden, men om jeg unngår tabber tror jeg at jeg skal ha en god sjanse.
Arenakamper
I tillegg til kampanjene har spillet daglige utfordringer i en arena, samt muligheten til å ta tilfeldige kamper der. Da får du et utvalg helter og figurer, samt noen tilfeldige spesialforhold (slik som at alle enhetene dine starter litt skadet) og må overvinne motstanderne spillet disker opp. Dette er en grei måte å få erfaring med forskjellige figurer du ikke har brukt så mye, skjønt de får ingen erfaring for arenakamper. Det er kanskje litt dumt.
Legends of Kingdom Rush stammer fra Apple Arcade, og det er merkbart at kontrollsystemet ikke ble laget for mus i utgangspunktet. Musestyringen føles litt unøyaktig, spesielt når man prøver å velge ruter i områder med mange enheter, og enkelte ting kan også være litt lite intuitive. Jeg har flyttet feil eller gjort feil ting noen ganger, i forsøk på å kansellere kommandoer. Og selv om skjermbildet er oversiktlig nok er det irriterende at du ikke kan holde musepekeren over fiender for å få informasjon om dem, du må opp i listen som viser tur-ordenen og trykke på portrettet deres.
Dette er veldig viktig informasjon, da de aller fleste fiendeenhetene har spesialegenskaper det er nyttig å vite om, og det er temmelig mange forskjellige fiender i spillet.
Med litt tilvenning fungerer det uansett greit, og selv om jeg skulle ønske grensesnittet var litt mer skreddersydd PC-plattformen er det synd hvis det hindrer folk i å kose seg med spillet (skjønt nå som du vet om spillet kan du jo for all del prøve nettbrettversjonen også). Presentasjonen syntes jeg er flott, med massevis av morsomme detaljer i miljøene, kule animasjoner på figurene og til og med ett og annet nikk til klassiske spill. Tegneseriepanelene som introduserer hver kampanje er dessuten nydelige. Jeg er egentlig typen som gjerne heller mot spill med mer realistisk grafikkstil, men jeg elsker den fargerike og forseggjorte grafikken her.
Konklusjon
Jeg har blitt skikkelig glad i Legends of Kingdom Rush. Etter et tosifret antall timer med spillet kan jeg fortsatt tenke meg å spille det mer; et godt tegn er at når jeg skal inn i spillet for å teste eller bekrefte noe i forbindelse med at jeg skriver denne teksten, har jeg alltid lyst til å fortsette spillingen. Det er fortsatt mange helter jeg har lyst til å lære å kjenne, og krigere jeg knapt har brukt.
Men det er nok en god del mer utfordrende og krevende enn den lettbeinte grafikkstilen skulle tilsi, og utviklerne burde nok ha gjort en bedre jobb med aspekter av balanseringen. Kanskje enkelte typer krigere (slik som healeren) burde blitt låst opp litt tidligere, for eksempel. Jeg ser at det per nå har «mixed» brukerscore på Steam, og det virker som mange av de som misliker spillet sliter med vanskelighetsgraden eller ikke har fått tak på de taktiske mulighetene som gjør vanskelige situasjoner lettere å håndtere.
Jeg syntes uansett dette er et knallgøy spill. Det har enkle regler, men mye dybde, og jeg liker hvordan de taktiske kampene påvirkes av valgene og situasjonene som finner sted på kampanjekartene. Så Legends of Kingdom Rush får en tommel opp fra meg, i alle fall.
Legends of Kingdom Rush har vært tilgang på Apple Arcade en stund, og har nå blitt sluppet på PC. Det er PC-versjonen vi har testet. Vi har fått tilgang på anmelderkode fra utgiveren.