Spillåret 2022 – Kim Mjellekås’ favoritter

Hvor mange spill er det egentlig plass til i en slik artikkel?

Da var 2022 over, og for et herlig spillår det har vært. Året startet med noe så sjeldent som et bra AAA-spill i Elden Ring, som jeg seriøst trodde for en gang skyld skulle komme på min topp 10-liste da året var omme. (Spoiler alert: Det gjorde det ikke) Det er selvsagt tilfeldig, men indiespillene svarte på tiltale og skrudde kvaliteten opp ytterligere. I motsetning til mange andre år har jeg vært relativt på bølgelengde med spillkritikere, bortsett fra hyllede titler som Persona 5 Royal, Stray og Immortality, som jeg synes var veldig middels spillopplevelser. Det mange anmeldere dessverre ikke har fått med seg i år er at eventyrspill virkelig har hatt et gullår og dominert spillåret totalt. Selv om jeg er en kjempefan av sjangeren er jeg også dens største kritiker, og de to eventyrspillene som har blitt hyllet av en samlet presse føler jeg er noe overvurdert, mens mange andre perler har blitt helt oversett. Early access-spill er ikke lov på min liste, og godt er det, fordi da hadde det vært bingo med Joachims liste. Her er alle spillene fra 2022 jeg anbefaler. Den er ganske lang, og teller det naturlige antallet 24 spill.

24. Expeditions: Rome

Dette er enda et spill i Expeditions-serien. Kanskje er Rome det mest ambisiøse spillet i serien til nå, men jeg må innrømme at jeg fremdeles liker Conquistador best. Expeditions-spillene beveger seg lenger og lenger mot det man kanskje vil definere som klassiske rollespill med dialogtrær og NPCer man skal bry seg om. Dessverre gjør man ikke helt det, og denne slåssingen har man sett så mange ganger nå at jeg har blitt litt lei. Det til tross for at den er turbasert, som er min klart foretrukne måte å løse kamper på i rollespill. Det er fremdeles et bra spill, og om man aldri har spilt et spill i serien, eller digget forløperen Viking, så er dette kanskje et sted å gå.

23. Dorfromantik

Dorfromantik minner meg veldig om brettspillet Carassonne, hvor man skal plassere brikker ved siden av hverandre for å lage pene byer og landskap og score masse poeng om brikkene passer sammen med brikkene ved siden av seg. Det er et veldig avslappende spill, som passer i små doser. Jeg vil anbefale spillet til spillere som kanskje ikke spiller så mye til daglig, men som liker puslespill eller å lage vakre landskap. Det er vanskelig for meg å tenke på et spill som Dorfromantik kan sammenlignes med. Dette pleier ikke å være en sjanger jeg spiller ofte.

22. Tunic

Tunic har fått veldig mye fortjent hyllest av spillpressen dette året. Det er en slags Zelda-klone, slik Zelda var i gamle dager. Det har både smarte gåter og utfordrende kamper. I tillegg har det søt grafikk og man spiller «naturligvis» som en rev. Dessverre har det kommet ekstremt mange bra spill av denne typen de siste årene, så jeg er litt lei av dem. Dessuten er The Legend of Zelda: A Link to the Past mye bedre. På grunn av all hyllesten det har fått så vil det kanskje falle enda mer i smak for noen som simpelten ikke kan få nok av enda flere spill i denne sjangeren.

21. As Dusk Falls

Dette spillet er en gåsimulator uten at man kan gå, fordi spillet er kun basert på stillbilder. Dette høres sikkert ganske kjedelig ut, men historien er faktisk ikke så verst, og det er massevis av valg og konsekvens her, hvor valgene du tar betyr faktisk noe. Spillet handler om en familie med en del interne problemer som blir strandet på et lite motell i midten av ingensteds, fordi bilen deres bryter sammen. Mens de er der ender de opp som gisler etter et ran som går skikkelig galt. Spillet er helt tydelig inspirert av The Walking Dead, med tegninger som kunne vært tatt rett ut av en moderne tegneserie. Anbefales kun for spillere som elsker historiedrevne spill. Det finnes bedre spill enn dette der ute, men det er absolutt ikke noe dårlig spill.

20. Foretales

Foretales er et slags velg ditt eget eventyr-spill hvor du utfører handlinger basert på kortstokkene til de forskjellige karakterene du spiller med. I tillegg har det helt nydelig håndtegnet grafikk i gammeldags Disney-stil. Det høres jo nesten for godt ut til å være sant, og dessverre er det også litt det. I starten er det kjempegøy og alt føles nytt, men så blir det etterhvert veldig repetitivt. Jeg skulle ønske man kunne modifisere kortstokkene sine mer aktivt. Det er allikevel et ganske unikt spill, og om man liker grafikken og elsker spill med kortmekanismer kan det absolutt anbefales.

19. Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder’s Revenge

Shredder’s Revenge er Turtles i god gammeldags retro arkadestil, akkurat som man husker det enten på arkade, på NES eller SNES. Man kan spille opptil seks spillere samtidig. Dette spillet er akkurat det man tror det er. Det er ikke kjempelangt, men veldig gøy. Spill det med noen venner og gjør det ferdig på en kveld. Spillet er fra samme utvikleren som lagde Streets Of Rage 4, og selv om jeg ikke har spilt akkurat det spillet, så virker de veldig like. Grafikken i Shredder’s Revenge er veldig kul og utvikleren har fått Faith No More-vokalist Mike Patton til å synge den legendariske introsangen.

18. Vampire Survivors

Ved siden av Elden Ring er kanskje dette spillet som har fått mest hype i løpet av dette året. Vampire Survivers er i bunn og grunn en autobattler. Du beveger deg rundt på et 2D-brett sett ovenfra og alt du må gjøre er å unngå å bli truffet av horder med fiender mens du prøver å få tak i oppgraderinger. Våpnene og magien du har tilegnet deg skyter automatisk, så du bruker bare WASD gjennom hele spillet. Mellom brettene kan du også låse opp permanente oppgraderinger og nye karakterer. Målet med spillet er å holde ut i 30 minutter per brett, og det er alt. Det høres kanskje ikke spesielt interessant ut, men det er faktisk overraskende vandedannende. Synet av karakteren din når han eller hun meier ned tusenvis av fiender på en halvtime er litt småhumoristisk og veldig tilfredsstillende. Når du nærmer deg 30 minutter så ser ikke skjermen ut i måneskinn med fiender og angrep absolutt overalt, og du ser ikke bæret. Dette er det ultimate pausespillet i 2022, og det er sikkert derfor det har fått så mye oppmerksomhet.

17. Citizen Sleeper

Citizen Sleeper har også fått en del oppmerksomhet i året som har gått, og det er ganske fortjent. Hovedfokuset til spillet er historien, og den blir presentert gjennom tekst. Det er lite animasjoner å spore her. Du spiller som en Sleeper, en robot som har bevisstheten til et menneske. På grunn av diverse hendelser er du på rømmen fra selskapet som eier deg. De vil ha deg tilbake, noe du ikke synes er så kult. Du sitter fast på en romstasjon og her kan du gjøre veldig mange ting, og alle utfall blir avgjort med terninger. Spillet føles mer som et brettspill enn et rollespill for meg, og det er det som trekker litt ned. Disco Elysium og et spill senere på denne lista gjør denne delen bedre i mine øyne. Jeg sier ikke nei takk til en oppfølger da, fordi dette spillet endte opp med å være mye bedre enn jeg trodde. Hvis du liker historiedrevne spill så er det verdt å prøve.

16. A Plague Tale: Requiem

Requiem er oppfølgeren til overraskelseshiten fra 2019. Det er stort sett mer av det samme, men med mye mer fokus på kamp, med en del obligatoriske bosskamper som må løses med å drepe alt som er. Jeg er ikke stor fan av dette aspektet med spillet, og kjøper ikke helt forvandlingen Amicia gjennomgår denne gangen. Grafikken er igjen utsøkt. Den er virkelig fenomenal, og banker mange av de store AAA-titlene ned i støvlene. Noen av rottescenene her er også veldig spektakulære. Spillet er kanskje litt i overkant langt, og jeg vil nesten bare anbefale at man gjør som utviklerne vil denne gangen og dreper alt som er. Det er ofte veldig omstendig å prøve å snike seg igjennom brettene, og man får ingenting igjen for det heller. Skulle ønske spillet gjorde en bedre jobb med å gi spilleren et etisk dilemma mellom å snike eller drepe, men det får de ikke til i det hele tatt. Utviklerne kunne tatt litt inspirasjon fra Dishonored her. En bra oppfølger, men jeg likte det første spillet bedre.

15. Cult of the Lamb

Dette er en av årets store snakkiser, og til dels med god grunn. Her spiller du som en slags satanistisk sau (ja, du leste riktig), som skal indoktrinere sjeler inn i verdens beste kult, som du er lederen av. Grafikken er veldig inspirert av Don’t Starve, og den ene delen av spillet inkluderer basebygging som også minner veldig om Don’t Starve, hvor du må sørge for at alle har det bra. Så er det den andre delen som går ut på å sloss deg gjennom baner i Binding of Isaac-stil, og så til slutt nedkjempe en boss. Målet med spillet er å frigjøre en gud som holdes fange av de andre gudene. Dette er lenge veldig gøy, men dessverre blir det litt repetitivt i lengden. Spesielt basebyggingen blir til slutt mer irriterende enn gøy.

14. Mount & Blade II: Bannerlord

Det tok sin tid, men spillet er nå ute i fullversjon. I Mount & Blade tar man rollen som en hærfører som skal samle så mange folk man ønsker og ri rundt og sloss i slag med hundrevis av NPCer der alle har potensiale til å drepe deg. Spillet har en hovedkampanje som ikke er spesielt interessant og en del aktiviteter man kan gjøre for å tjene penger, som ikke heller gjør meg spesielt entusiastisk. Det er det herlige kampsystemet og de store slagene dette spillet handler om. Bannerlord har et fantastisk fundament man kan ha det mye gøy med. Dessverre føles spillet fremdeles mest som et fundament. Her er det så mye uforløst potensiale at jeg blir trist av å tenke på det.

13. Victoria 3

Victoria-spillene er handelssimulatoren til Paradox. Det er et morsomt spill når man kommer inn i det. Dessverre tar det ganske lang tid fordi opplæringsdelen er helt forferdelig, og brukergrensesnittet er heller ikke alltid like bra. Nikolai kommer garantert til å skrive mye om dette spillet, og sjekk ut hans spilldagbøker her. Jeg anbefaler ikke dette spillet til en nybegynner i Paradox-spill. Hvis du vil prøve å komme inn i Paradox-spill, så start heller med Crusader Kings 3.

12. Signalis

Wow, tenk at man kan lage et survival horror-spill som Alone In The Dark i 2022 og allikevel være et av årets mest omtalte! Okay, litt kjipt at kun Silent Hill og Resident Evil nevnes i omtalene av dette spillet, men nå kommer det jo snart en remake av det første Alone In The Dark-spillet så da blir forhåpentligvis de gamle eldst igjen. I Signalis spiller man en replikarobot som kræsjlander på en planet sammen med sin medarbeider og venn. Når du våkner opp finner du ut at du er alene på romskipet. Din søken etter partneren din tar deg snart inn i et kompleks hvor alle de andre replikaene har blitt gale og er ute etter å drepe deg.

Spillet er i hovedsak spilt fra fugleperpektiv, men med noen utforskningssekvenser i 3D. Den grafiske stilen er veldig gammeldags, men utrolig stemningsfull og guffen. Spillet har også veldig bra leveldesign, og usedvanlig gode gåter. Historien er veldig kryptisk, tydelig inspirert av David Lynch. Essensen i hovedhistorien er veldig interessant, men i tillegg blir man bombardert med altfor mye informasjon om de forskjellige typene replikaroboter og den verdenen man lever i, som fort blir litt uinteressant fordi den ikke bygger opp under det man faktisk gjør i spillet. Jeg skulle ønske det var mindre fokus på det. At man bare kan lagre på bestemte steder er jeg ikke kjempefan av heller, så ofte må man dedikere litt tid til å spille. Det er ikke ofte jeg tar mot til meg å spille spill som dette, men jeg likte dette veldig godt, og for fans av sjangeren så må det være et obligatorisk kjøp.

11. Elden Ring

Om du ikke har hørt om dette spillet enda, så har du levd under en stein. Dette er det første av flere spill som Joachim skrev om i sin artikkel om sine favoritter fra året som var. Jeg deler allikevel ikke hypen hele verden har til dette spillet. Det har fantastisk verdensbygging, og bra slåssmekanismer. Noen av bossene er også veldig skremmende og tilfredsstillende å slå. Dessverre lider spillet av litt stormannsgalskap. Det kunne med fordel vært kortet ned betraktelig. Det er altfor mye copy/paste av både fiender og monstre her, og selv om verdenen er fantastisk designet, så er grottene designet av en 3-åring og gåtene man finner der likeså. Her har spillet ekstremt mye å lære av dungeon crawlers fra nittitallet. Dessuten er balansen til utstyr og egenskaper helt på trynet. Det skal ikke være sånn at når man får et nytt magisk trylleformular på nivå 50, så er fremdeles det du startet spillet med bedre. Dessuten er det for meg fullstendig uforståelig at en belønning du får for å slå en boss ikke kan brukes før 50 nivåer senere. Da blir det ikke noe gøy å gå opp i nivå lenger. Allikevel kan jeg ikke huske sist vi fikk et så bra AAA-spill, så om det er din greie, spill dette spillet! Men om det er din greie har du garantert spilt det for lenge siden allerede.

10. Strange Horticulture

Dette er enda et spill jeg deler Joachims begeistring for. Strange Horticulture er et veldig originalt spill. Tror ikke det egentlig kan sammenlignes med noe som helst, men det er en slags Papers Please i hagedyrkedrakt med noe attåt. Dette attåt er en mystisk historie som du vikler deg inn i. Hoveddelen av spillet består av å kunne identifisere planter som du selger til kunder som trenger plantenes spesielle egenskaper. Dessuten har spillet en søtere katt enn katten i Stray! Anbefaler deg å lese mer om spillet her.

9. Pentiment

Denne er jeg bombesikker på er en crossover med Nikolai. Pentiment er hjertebarnet til Fallout: New Vegas og Pillars of Eternity-designer Josh Sawyer. Spillet er satt til Bayern på 1500-tallet og handler om en kunstner, Andreas Maler, som forvikler seg inn i et mordmysterium i en søvnlig landsby. Du kan som i Obsidians rollespill velge bakgrunnshistorie og noen egenskaper for Andreas, men disse har kun kosmetiske betydninger. Pentiment er nemlig ikke noe tradisjonelt eventyrspill. Dette er en ren gåsimulator med et par enkle minispill. Mordmysteriet tar også litt for liten plass for meg, fordi det er helt klart ikke det Josh brant for da han ville lage dette spillet. Hovedformålet med Pentiment er formidling er middelalderhistorie, og spillet er stappfult av informasjon om alt fra politiske situasjoner til religiøse hendelser og skikkelser. For en historienerd må dette være en fantastisk opplevelse. For oss andre så skulle jeg ønske det var mest fokus på personene og mordhistorien, fordi det ofte havner i bakgrunnen når spillet helst virker å ville snakke om lokale helgener, og andre ting som ikke har noen betydning for hva man faktisk driver med.

Når det er sagt så er det vanvittig store persongalleriet veldig bra skrevet og det er også karakterer man bryr seg om. Det er en vanskelig oppgave å skrive så bra at karakter nummer ti til tjue ikke blir folk man helst bare vil komme seg bort fra men gjerne slår av en prat med hver gang det er mulig.

8. Return To Monkey Island

Anbefaler å lese Joachims liste for enda mer utfyllende kommentarer om dette spillet. Så mye hype rundt et eventyrspill har det ikke vært siden Kickstarteren til Broken Age tok verden med storm i 2015. I motsetning til Broken Age, som ikke var et kjempeinteressant spill, så levde dette faktisk opp til hypen. Det er et godt gammeldags Monkey Island-spill, men med litt i overkant mye fanservice for min del. Dessuten er verken starten eller slutten spesielt tilfredsstillende, og det kommer fra en som likte Monkey Island 2-slutten. Spillet har litt lave ambisjoner, noe også kommentarene til Ron Gilbert i ettertid indikerer. Det er skuffende, fordi Monkey Island 2: Lechuck’s Revenge hadde så mye av det.

Det er mange delte meninger om grafikken i dette spillet, men når man faktisk spiller det synes jeg aldeles ikke det ser så verst ut, og den hjelper til med å skape et par nye klassiske slapstick-humorøyeblikk. Humoren generelt er også mye bedre enn den var i Gilberts forrige spill, Thimbleweed Park. Kanskje det er fordi Dave Grossmann også er med på laget. Han er den litt glemte og kanskje undervurderte av de tre store designerne til LucasArts. Gåtene er passe vanskelige, og mer logiske enn de pleier å være i denne serien. Om man har spilt og likt The Secret Of Monkey Island, så er dette årets tryggeste anbefaling.

7. Syberia: The World Before

En av mine kardinalsynder var at jeg aldri hadde spilt det første Syberia-spillet før, som er kjent som en klassiker, så da jeg så de fantastiske anmeldelsene til det nye Syberia-spillet var det ingen bønn lenger. Mine forventinger til The World Before ble nok litt dempet etter dette, fordi det første Syberia-spillet synes jeg faktisk endte opp med å være litt oppskrytt. Det er utrolig mye backtracking i det spillet, klønete animasjoner som gjorde at ting tok enda lenger tid, og lite gåter. Så jeg følte stort sett jeg gikk fram og tilbake hele tiden i store, tomme miljøer. Det som Syberia allikevel gjorde virkelig bra var å treffe blink med den melankolske stemningen og den jordnære historiefortellingen, som ikke er dagligdags i spill. Etter den gjennomspillingen var mine forventinger til The World Before avventende, men jeg håpet at utviklerne hadde luket ut det jeg ikke likte med Syberia.

Da jeg fyrte opp The World Before trodde jeg allikevel ikke mine øyne, fordi starten er helt grusom. Hvor er den Kate vi ble kjent med i Syberia? Var dette et klassisk eksempel på at samfunnets forventinger gjorde at man skulle forandre hovedpersonen Kate Walker bare for å treffe et nytt og moderne publikum? Heldigvis endrer dette seg raskt, og plutselig er den gode gamle Kate tilbake, så ikke slutt å spille før man er tilbake i Europa! I dette spillet prøver Kate å finne ut hva som skjedde med en jødisk kvinne under andre verdenskrig, som ser veldig ut som henne. Motivasjonen til Kate for å gjøre dette gir ingen mening i starten, men midtveis gjør en plottvist at det plutselig gir mening allikevel. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke bare begynte på den måten i stedet. Det hadde vært mye mer naturlig.

Det The World Before virkelig gjør bra er at det har en fantastisk fin historie om å finne sitt opphav og akseptere at man er den man er. Den er litt klisjéfull, men den er helt enestående presentert, med kameraføring som kunne vært Oscar-verdig, og dette må være det desidert vakreste 3D-eventyrspillet noensinne laget. Det er utrolig mange nydelige små «unødvendige» detaljer i dette spillet, og mange filmsekvenser, som må ha kostet mye penger å lage, men det gjør så mye med atomsfæren. Her kan man lene seg tilbake og bare nyte. The World Before er et melankolsk og tregt spill. Selv om det er nazister her, så er de alltid i bakgrunnen, og det er ingen stor stygg skurk i spillet. Gameplay baserer seg på å sømløst hoppe mellom Kate og karakterer i fortiden og løse gåter som er overraskende smarte. Dette er ingen gåsimulator. Det må også nevnes at spillet har et helt nydelig soundtrack om man liker klassisk musikk. Dette er årets beste lydspor. Hvis man har spilt Syberia og elsker stemningen der, så er dette en verdig avslutning på eventyret om Kate. Forfatteren av Syberia, Benoit Sokal døde dessverre under produksjonen av spillet, så seriens fremtid er uviss.

6. Neon White

For å få det ut av verden først som sist: Dette er kanskje det dårligst skrevne spillet i historien. Handlingen og karakterene er helt forferdelig, så jeg anbefaler deg å klikke deg raskt forbi alt det surret og gå rett til gameplay, som er helt fantastisk! Dette er et spill som faktisk handler om å speedrunne. Brettene varer alt fra noen få sekunder til i overkant av et minutt, og du suser virkelig avgårde. Alt du skal gjøre er å komme deg fra A til B så raskt som mulig, og ingen spill har noensinne gjort det så bra. Om jeg skal sammenligne det littegrann med et spill så må det være første Mirror’s Edge når alt sitter som et skudd. Kontrollene er superlette så her handler alt om timing og kutte hjørner. Det er utrolig vanedannene når man prøver å spare millisekunder her og der for å klare tidskravet, og spesielt på de banene som varer under minuttet. De banene som varer lenger synes jeg blir litt kjedelige, fordi den høye vanskelighetsgraden gjør at man mislykkes ofte, og det man blir fort lei av å spille et minutt om og om igjen for å komme til den vanskelige delen. Om gameplay betyr alt for deg, så test dette spillet!

5. The Excavation of Hob’s Barrow

Nok en crossover med Joachim. Les hans inntrykk her også. Stiller meg bak alt det han skriver der. Det jeg liker best med spillet er hvor ekte karakterene du møter føles og hvor naturlig man introduseres til dem og blir kjent med dem. Her har mange spill noe å lære. Synes ikke helt hovedpersonens motivasjon for sine handlinger på slutten av spillet gir mening, men til tross for dette er det et fantastisk eventyrspill med logiske gåter, som viser hvor elegant og vanedannende sjangeren kan være. The Excavation of Hob’s Barrow er et strålende spill å spille for både nybegynnere og veteraner av sjangeren. Den nydelige pixelgrafikken og det strålende stemmeskuespillet gjør også sitt for å skape den riktige stemningen.

4. The Case Of The Golden Idol

Jeg er overrasket over at dette ikke har fått mer oppmerksomhet i året som var. Dette er et spill i samme gate som Return of the Obra Dinn, hvor man blir kastet inn forskjellige scener i en historie der man må pusle sammen hvem de forskjellige personene er, hvem som gjorde hva, og hvem som drepte hvem. The Case Of The Golden Idol er et fantastisk mordmysterium, med en overraskende bra historie også. Spillet har en spesiell og veldig kul grafikkstil. Man føler seg skikkelig smart når man klarer å pusle sammen bitene som er gjemt i de forskjellige scenene. Dette er uten tvil et av tidenes beste detektivspill. Spillet er satt til 17-hundretallet, og handlingen utspiller seg over en periode på 40 år. Det er kanskje ikke like bra som Obra Dinn, men om man likte det spillet, så er dette et obligatorisk kjøp.

3. Betrayal At Club Low

Hvem hadde trodd at årets beste rollespill skulle komme fra den litt smågale Cosmo D, mest kjent for surrealistiske eventyrspill med fantastisk musikk. Alle spillene er satt til samme univers, og det er også tilfellet denne gangen, men i stedet for et eventyrspill så er det denne gangen et rollespill. Dette er ikke et rollespill i tradisjonell forstand, for her er det ingen slåssing, kun bøttevis med terningkasting med valg og konsekvens i hopetall. Det minner veldig mye om sensasjonen Disco Elysium, som kom i 2019, så hvis du likte det så er jeg sikker på du kommer til å like dette. Tradisjonen tro har musikk og pizza en sentral rolle i spillet. Ikke bare er det egenskaper du kan bli bedre i, men du spiller som en skjult agent forkledd som pizzabud, som skal komme deg inn i en nattklubb for å hente ut en dobbeltagent. Det er utallige måter å gjøre dette på, og siden spillet er kort, så anbefaler jeg å minst spille dette spillet minst to ganger. Ikke minst så du kan høre den kule musikken igjen, og selvsagt lage masse pizza!

2. NORCO

Et av mine favorittspill gjennom alle tider er Kentucky Route Zero, som tar oss med på en Twin Peaks-aktig reise gjennom et Amerika som har vært. Dette er noe i samme gate, men med et Amerika som det kan bli. Det når ikke helt de samme høydene som Kentucky Route Zero, men på sitt beste er dette også en fantastisk spillopplevelse, og ikke minst lettere å forstå. Historien er til tider veldig bra, og den nydelige pixelgrafikken får oss inn i den akkurat riktige stemningen. Det er ikke så mange gåter å snakke om her, og noen totalt unødvendige quick time events finnes også, men heldigvis er de få. I Norco kommer du tilbake til ditt barndomshjem etter at moren din har dødd, og du finner ut at broren din har forsvunnet. Dette leder deg ut på en fantastisk reise som utforsker tematikk rundt natur, industri, religion og familie. Kan ikke nevne noen andre spill som klarer å ta opp disse temaene på en like bra måte uten å virke dømmende.

1. Sifu

Årets desidert beste spill er et spill som har gått under radaren hos en del, sikkert mye fordi den har vært eksklusivt på Epic Store til nå, men den kommer neste år på Steam. Sifu er i bunn og grunn en kung fu-brawler, hvor du skal banke opp horder av fiender hvert brett og det ender med en bosskamp. Det som er spesielt med Sifu er det fantastiske kampsystemet. Dette er ingen Street Fighter hvor du må ha 40 fingre for å få til triksene. Her handler alt om å lese motstanderene og reagere på det de gjør og bruke miljøene til din fordel. Utrolig taktisk, samtidig som det er veldig utfordrende. Allikevel føles det alltid som det er din feil når du dør, og det gjør at du lærer mer og mer til brettet plutselig sitter, og du verden så tilfredsstillende det er! Flyten i kampene føles så usedvanlig naturlig for et spill av denne typen. Appopos det å dø, her er det en sentral del av gameplayet. Når du starter spillet er du en ung spirevipp, som er svak, men har mye helse. Når du dør blir du eldre og sterkere, men du har også mindre helse. Hver gang du klarer et brett blir alderen din låst og du kan starte det brettet så mange ganger du vil på den alderen. Hvis du dør når du er i 70-årene før du har rundet spillet så er det game over. Historien er ikke mye å skrive hjem om. En klassisk hevnhistorie. Spillet trenger allikevel ikke mer. Dette er et spill hvor gameplay betyr alt, og det er forfriskende at historien pent stiller seg bak i rekken.