Hvilke 2022-spill preget ditt spillår? Her er Nikolais fem favoritter.
I 2022 som så mange andre år har mye av spillingen min vært gjentakelser (Civilization og Paradox-spill er langvarige favoritter her i gården!) og spill fra tidligere år, som Jedi: Fallen Order som er på topplisten min over tidenes beste spill etter at jeg fullførte det i år. Og et gjensyn med Day of the Tentacle i samspill med Retrospillauget, en gjeng jeg spiller med fra discorden til podcasten «Cross Over Gaming». Således er mange av mine store opplevelser i år preget av fordums tid, og det er ikke det vi skal snakke om i dag, men det må nevnes. Jeg har ikke PlayStation, så enkelte storspill gikk meg forbi i år også. Ikke har jeg spilt årets store snakkis Elden Ring heller, er litt rar og er ikke interessert.
Og det er egentlig greit for meg. For 2022 viste seg på slutten av året fra sin beste side da to av tidenes spill for meg kom ut i oktober og november! Under kommer de, og et par andre nevneverdige spill fra 2022 som jeg har bitt tennene i, i form av den offisielle «Nikolais Topp 5 spill utgitt i 2022»-artikkelen.
5. Kirby and the Forgotten Land
Kirby sitt første storspill i 3D var en herlig opplevelse i sommer, da kona og jeg hadde besøk av fadderbarnet vårt på fem. Sammen spilte vi timesvis, og for meg var halve opplevelsen å spille dette søte spillet sammen med et lite barn som fikk enorm mestringsfølelse av å styre denne lille krabaten på skjermen og gradvis bli flinkere. Kirby fungerer veldig godt i denne typen 3D-spill, skåret av samme alen som Super Mario 3D World. Det er enkelt, i hvert fall de første par verdenene, og det var her fadderbarnet vårt og vi tilbrakte mange timer sammen i sommer.
Kirby and the Forgotten Land er en type spill som setter meg tilbake til barndommen tidlig på 90-tallet, da jeg først oppdaget Nintendo. Det er nostalgi, men det er også innovativt. Den som fikk ideen om å la en rosa ball med føtter svelge en hel bil og kjøre rundt i en post-apokalyptisk verden burde få en seriøs lønnsforhøyelse. Jeg bare nevner det.
4. Goat Simulator 3
Geiter og galskap. Og mye, mye moro. Det er selve definisjonen på det andre spillet i Goat Simulator-serien (ja, det andre!). Du starter idet du blir fortalt av din nye eier hvor utrolig spesiell du er, mens du sakte kjører på tilhengeren til traktoren hans. Idet han bryter den fjerde veggen, er du ankommet ditt nye hjem og slippes fri til å gjøre all mulig ugagn. Du finner hjemmet ditt, en magisk portal til din egen tronsal. Og deretter blir det bare mer galskap.
Du stanger i en geværskyende bestemor, noe som åpner en portal til…en utgave av DOOM 1993 hvor geværskytende bestemødre florerer og du må stange dem ned. Vel ute i den «vanlige» verden surfer du på strømledninger, kjører politibil du kaprer, redder en fisk fra å drukne (stemmer, du leste rett) og ryktet sier det finnes en atombombe et sted også. Den har jeg ikke funnet ennå, til lykke og lovprising for verden rundt meg.
Underveis oppgraderer du deg selv med alt fra raketter til høyhælte sko, og det er en sjanse for at du blir straffet av Gud. De som vet, vet. Det er en tvers igjennom herlig opplevelse, og jeg anbefaler den på det sterkeste.
3. Atari 50: The Anniversary Celebration
Dette er ikke et spill. Eller, det er mange spill. Men det er ikke det heller. Det er et museum. Med spill. Presentert på en måte jeg tror vi aldri har sett det før. Atari har eksistert i 50 år og selv om de ikke oppfant spillindustrien, så kan de si de skapte spillindustrien mer enn noe annet selskap. Kanskje kan kun Nintendo komme i nærheten? I hvert fall har de vært utrolig viktige. Fra Pong, via Atari 2600/VCS, til oppdeling, konkurser, oppkjøp, rebranding og like til i dag.
Atari 50: The Anniversary Celebration består av spill som definerte Atari (og som de fremdeles har… ukompliserte rettigheter til, men dog) og flere remakes av de gamle spillene, laget for denne utgivelsen. Men det består også av intervjuer, dokumenter, bilder – alt tilgjengelig via en mesterlig utført tidslinje (med avstikkere) i tre deler. Her er det mye godteri for den som er interessert i spillhistorie (nudge, nudge, nod, nod) eller bare er nysgjerrig på hva som kan sies å definere et av verdens mest kjente spillselskap, med en av verdens mest kjente logoer.
Du kan selvsagt spille kun spillene, men jeg anbefaler å gjøre som meg: Starte på begynnelsen, gå gjennom tidslinjen og prøve spillene. Og bruke god tid på det. Dette er en samling som jeg gjerne «spiller» noen minutter nå og da og nyter som man nyter en god konjakk. Sakte. Og aktsomt.
2. Victoria 3
Paradox har laget storstrategispill i tre tiår nå, med Europa Universalis 1 lansert i 2000. De har kommet langt siden den gang. Europa Universalis 1 var et komplekst spill utviklet av et team på 3-4 personer, med alle 10 (eller så) oppdateringer utviklet av én utvikler, en del av det på fritiden hans. Siden har Crusader Kings, Hearts of Iron, Europa Universalis: Rome/Imperator og flere små prosjekter som March of the Eagles kommet ut. Og Victoria-serien, så klart. Alle disse spillene er komplekse, dype og ganske vanskelig for mange å komme inn i – selv om teamene som utvikler dem nå er betydelig større, så er dette nisjespill, om enn i større skala enn før. Europa Universalis 1 var ekstremt buggete. Dagens spill er også buggete og tidvis ubalansert. Men det kan likevel ikke sammenlignes. Kompleksiteten er mye større, bugsene færre – tross alt – og brukervennligheten så mye bedre at det knapt er til å tro.
Men med det sagt, så er Victoria 3 mer komplekst og vanskelig å komme inn i enn de fleste av Paradox sine nyere spill. Og jeg elsker det. Spillet har en så dårlig opplæringsdel at noen burde rødme hardt borte i Sverige, og om du er ny til storstrategispill anbefaler jeg å heller prøve Crusader Kings 3 – som har en veldig god opplæringsdel – eller den mer lettbente (alt er relativt!) Europa Universalis IV. Hell og lykke at YouTube eksisterer, for dette er… komplekst. Du skal i løpet av 100 år med gameplay spille som en av alle statene som eksisterte i 1836 (utenom desentraliserte stammesamfunn), og manøvrere industralialisering og økonomi, teknologi, krigføring, kolonisering, handel, politikk, balansering av samfunnsgrupper, politisk og økonomisk liberalisering (eller tviholding på autokratisk styre om du vil, det er mulig).
Og om du synes dette hørtes komplisert og overveldende ut, så skal du vite at jeg har prøvd her å skrive i stikkordsform. Det er mye å holde styr på. Dette er en økonomisk simulator mer enn noe annet, noe som ikke er direkte overraskende med tanke på at en av designerne er utdannet økonom. Jeg har spilt i snart 75 timer siden lansering sent i oktober, og jeg er så innmari dårlig at det gjør vondt. Min suksess måles i GDP på hundretusen pluss i 1936. Gode spillere har en milliard i 1880. Men det gjør ingenting når jeg har det så utrolig moro mens verden brenner rundt meg!
Om du vil lese mer om mine tidlige opplevelser i Victoria 3, har jeg skrevet en rekke spilldagbøker som du kan finne her:
1. Pentiment
Og her er vi ved et av tidenes spill for min del. Et spill som for meg i hvert fall kom ut av det blå og slo pusten ut av meg. Som historiker med religion som sidefag er dette selvsagt i seg selv et tema midt i blinken; et historisk spill satt midt i smørøyet av 1500-tallets reformasjon, med religion, samfunn, klasse, økonomi med mer ikke bare som bakteppe, men snarere i sentrum av spillet. Og ikke bare får vi servert europeisk historie ved et veiskille for kontinentet, men det er jammen meg morsomt å spille også!
Du følger et lite samfunn i Bayern gjennom flere tiår. Menneskene føles ekte, flerdimensjonale og du vil, om du er som meg, føle deg knyttet til dem. Det de opplever er kanskje langt unna vår hverdag – men er de egentlig det? Jeg skal ærlig innrømme at dette er et spill som ikke bare holdt meg oppmerksom og involvert. Men det fikk meg til å føle. Jeg gråt ved ett tilfelle høylydt. Ikke snufs og tårer og følelser. Gråt. Hulkegråt. Fordi det jeg fikk servert resonnerte med meg og mitt liv, mine livserfaringer – mine traumer for å si det rett ut. Det føltes vondt, godt, dypt på en helt annen måte enn noe annet jeg kan huske å ha opplevd før med spill. Sist jeg følte noe i nærheten må ha vært enkelte scener i What Remains of Edit Finch. Men dette overgikk det med stor margin.
I bunn og grunn er dette spillet en såkalt gåsimulator med noen minispill puttet inn, og med mye tekst. Men det holder ikke som beskrivelse. Dette spillet er så uendelig mye mer. Det la seg til rette på topp-listen over spill gjennom tidene for min del. Og jeg har spilt i rundt 30 år og sett mye forskjellig i spillmediet, så det skal en del til. Spillet ligger tilgjengelig på GamePass, og har du den tjenesten vil jeg på det sterkeste oppfordre deg til å prøve det. Det er en opplevelse av dimensjoner.
