God Damn the Garden er spillpunk på flere enn en måte. Gjør-det-selv-estetikk og en jernvilje til å få ting ut trumfer kanskje en lurvete produksjon og flere skjønnhetsfeil enn en den overmalte Ecce Homo.
For ikke så lenge siden ble det annonsert at musikkanmeldere burde slutte å bruke sjangerbeskrivelsen «indie». Det kommer neppe til å skje, men det er på det rene at begrepet ikke bare har endret innhold og betydning, det har blitt så vagt og ullent at det omtrent ikke betyr noe som helst. Det opprinnelige betydningden derimot, var rimelig beskrivende. Det var da snakk om utgivelser som nådde markedet uten backing fra storkapitalistiske plateselskapskonglomerater, de var rett og slett uavhengig av mainstreamdistribusjonen.
Vekk med portvokterne
For, i gamle dager, i tiden før man ble stjerneartist etter en TikTok-snutt eller en YouTube-video, måtte aspirerende musikanter stå med capsen i hånda og be om innpass hos de som hadde kunnskap om å forvandle kunst til penger: plateselskapene. Hvis du hadde griseflaks så ble du «oppdaget» av en selskapsspeider, men de aller fleste måtte gå veien om å lage en prøveinnspilling, sende denne til en portvokter, og håpe på at akkurat sin musikkdemo fenget en kaffebefengt, blasert og matlei surpomp. Slike demoer var sjelden å betrakte som fullendte verk, hverken kunstnerisk eller teknisk – av den enkle grunn at de var de facto demonstrasjoner, de skulle vise frem at dette var en artist det var verdt å satse på. Så fant noen ut at de kunne gjøre alt selv, og gå indie. De ble da sin egen portvokter. På godt og vondt.
Og her er vi ved spillet God Damn the Garden. I likhet med kassetten til en ung pønker i ’82 er det rimelig klart at et stort selskap ikke ville satset så mye som en krone på dette. Og likheten stopper ikke der, spillet fremstår som rett og slett som en slik demo. Det er røfft i kanten, upolert og hadde innenfor døren til et produksjonsselskap blitt utsatt for omfattende frisering. Der lages nemlig bare designer-hanekammer. Spillet kommer ikke på kassettbånd, men som en nedlasting fra Steam eller i undertegnedes tilfelle, Switch-butikken. Vi er heldigvis ikke spilldistributørens AR-personell, så da får det bli vurdert som det som vanligvis kommer ut i den andre enden: et ferdig spill. Hva er det for noe?
Ikke akkurat Goldeneye
GDtG er på overflaten et typisk FPS, med noen innlagte valg- og dialogsekvenser. Stilen er det en dagsavis ville kalt «retro», og er tydelig inspirert av Nintendo64. Opplegget er enkelt: kom deg fra A til B uten å dø. Du blir overfalt av et utvalg fiender, men har til gjengjeld i praksis ubegrenset ammunisjon. Dette premisset har vi spilt en haug med ganger, så her er det ekstremt tøff konkurranse. Nå er det åpenabart at GDtG ikke har noen ambisjoner om å være Goldeneye 2 eller et nytt Doom. Dog, det er likefullt en usedvanlig tettpakket sjanger dette spillet forsøker seg på. Da har man mange skuldre å stå på, men sammenligningsgrunnlaget blir tilsvarende stort. Og, det er ærlig talt få originale ideer her. Faktisk ingen. Hvis vi ser bort fra selve utseendet på omgivelser og figurer, så har vi sett og spilt alle aspekter ved DGtG før. Det gjør jo egentlig ikke noe – hvis det vante serveres på en spiselig måte. Whopper nummer 100 er fortsatt snaskig selv om den smaker likt som de forrige 99. Men hvis kokken har glemt å legge i kjøtt og smurt med tomatsild i stedet for saus, da skranter det litt. For, der selve utseendet på spillet har sin sjarm, så svikter det i de andre leddene.
Vanskelighetsgraden er som en full bambi på teflon-is. Den vingler mellom gjeeeesp og instant-død. Igjen og igjen. Det betyr at du må omatt-spille kjedelig strekk, for så å for tjueførste gang bli drept av et monster som spretter rundt et hjørne som et troll i eske på speed. Den N64-inspirerte grafikken er overraskende repetitiv, noe som bidrar til å skjule både feller og monstre – men enda verre er at de skjuler det faktiske landskapet. Ooops, var det en klippekant der? Og, man mister alt for fort oversikten. Hvor skal jeg? Var det der jeg kom fra? Etter en stund fant jeg ut at den eneste måten å spille dette på er å løpe og skyte på alt som rører seg, og heller akseptere å bli avlivet på et nanosekund. Til slutt kommer du jo frem.
LOL
Men, det aller svakeste punktet i GDtG er, kanskje merkelig nok, det tekstlige. Spillutviklerne prøver tydeligvis å være morsomme, men må se seg slått av de lokale førsteklassingenes skolerevy. Hvis du skriver «lol», da kan du ta gift på at det ikke er morsomt. Når man så parer dette med en ortografi, både på norsk og på engelsk, verdig verdens største rødpenn, da blir det overtydelig at dette spillet skriker etter en produsent eller prosjektleder som kunne løftet det over «hjemmesnekret»-nivået. Det er en forskjell på barnlig og barnslig, og her er vi dessverre på vei mot det siste. Jeg kan faktisk se for meg at dette kan skape litt genuin fnising i gitte situasjoner, men er rimelig overbevist om at slike omstendigheter innbefatter varer man ikke kan kjøpe etter klokken 20 på hverdager.
Pønk så det holder
Noen har en ide om at ferske musikkartisters møte med den industrielle delen av bransjen ødelegger det «ekte» og «genuine». Men det er på det rene at produsenter og miksere, etter å ha jobbet med en laaang rekke artister i de forskjelligste sjangre, faktisk vet noe om ikke bare hva som selger eller blir strømmet, men også om hva som utgjør et godt produkt. For, man kan mislike det, men uansett hva og hvor den kulturelle outputen din skal rettes, så funker det dårlig om ingen konsumerer den.
I dette tilfellet er jeg så ambivalent som det går an. På den ene siden er spillet både uferdig, irriterende og til tider forbausende lite gjennomtenkt. På den andre så må det innrømmes at jeg har litt sans for den tilsynelatende gi faen-holdninger som fremvises, helt i gjør det sjæl-ånden fra svunne dager. Det til tider barnslige preget kan lett tilskrives ungdommelig overmot, og jeg griper meg i å tenke på det pubertale tøyset til musikalske pionerer som Sex Pistols. Nå er ikke dette spillet på langt nær på høyde med Never Mind the Bollocks (de under 28 kan google og lytte), men jeg sitter like fullt igjen med et lite smil om munnen. Kommer jeg til å spille dette igjen? Ikke i det hele tatt. Men jeg er glad for at noen har laget det.
God Damn the Garden er ute på Steam og Switch nå (PC-versjonen kom i 2021, mens Switch-utgaven er ny). Vi har fått tilsendt anmelderkopi av Switch-versjonen. Her er en trailer: