Relikvie #7: Alone in the Dark

Okkult gladstemning, franske grensesnitt og polygoner så store og skarpe at man kunne punktert måner med dem når det opprinnelige survival horror-spillet innlemmes i Relikvariet.

Dette er en serie artikler opprinnelig publisert på retrospillnettstedet Retrograd. I forbindelse med at Retrograd stenges ned, overføres mye av artikkelarkivet til Spillhistorie.no. Denne ble opprinnelig publisert 8. november 2011.

• Utgivelsesår: 1992
• Utgiver: Infogrames
• Plattform: PC
• Sjanger: Action/eventyr

Den stereotype franske spillutvikler er 1) langt pokker i vold ute ved horisontlinja når det gjelder spilldesign, 2) flink til å ta i bruk nye teknologier, 3) mer enn vanlig opptatt av det visuelle, og 4) så fundamentalt ute av stand til å lage hensiktsmessige grensesnitt at Retrograd blir overrasket – OVERRASKET – hver gang en ny fransk bil kontrolleres med ratt i stedet for et groovy, idiosynkratisk og livsfarlig styringssystem basert på f.eks. trackballs eller lyspenner.

Alone in the Dark var et av spillene som definerte den franske skolen: en atomdrevet, sjanger-definerende isbryter av et spill som var så nyskapende, så ambisiøst, så langt forut for sin tid at det tok flere tiår før elementene det introduserte og mulighetene det antydet var tilfredsstillende utforsket.

Og kanskje mest imponerende? Det faktum at Frederick Raynal og teamet hans omsatte pionér-teknologi og uprøvde konsepter i en velfungerende spillbar helhet. Designet vitnet om utviklere med stålkontroll på mulighetene og begrensningene i teknologien de rådet over, og Alone in the Dark ble mye mer enn bare en halvsnekret sjanger-stamfar: det var et intenst og stemningsfullt spill som når det kom ut – i 1992 – satte en solid ny bakkerekord for skummelhet i dataspill.

Gameplay og teknologi

Alone in the Dark er et action-eventyr som kombinerer lavfrekvent monsterslåssing med problemløsing og utforsking av et spektakulært hjemsøkt herskapshus. Rundt omkring i huset ligger et utall gamle bøker, brev og nedtegnelser som sakte men sikkert avdekker fortellingen og gir ledetråder til såvel puzzles som monsternedkjempelse. Historiefortellingen undermineres av en slags okkult tourettes serie-namedropping av løsrevne gloser og entiteter fra H.P. Lovecrafts univers, men selve grunnfortellingen er solid nok, og oppgavene som spilleren serveres underveis er varierte og til dels inspirert sammenskrudde.

Spillets karakterer er tredimensjonale og består av håndfuller med gigantiske proto-polygoner, mens områdegrafikken er todimensjonale tegninger som sees fra forskjellige kameravinkler avhengig av spillerens posisjon. Dette er en oppskrift for oversikts-togulykker, og 2D og 3D må sies å være bitre rivaler i dette spillet. Det er til dels svært vanskelig å løpe rundt, slåss og orientere seg i Alone in the Dark – spesielt siden spillets katastrofalt loco kameramann elsker å hive kameraet sitt rundt i vinkler som ofte er langt mer groovy og dramatiske enn de er hensiktsmessige.

Følelse av kontroll undermineres ytterligere av spillets grensesnitt, som er en litt ekstra svart skamplett i de rikholdige krønikene merket bisarre franske styringssystemer. Spillerkarakteren har kun 1 action tilgjengelig av gangen, og hvis man feks ønsker å hoppe i stedet for å slåss må man – hver eneste gang – innom en slags forent gjenstandsliste/handlingsliste som raskt fylles opp med objekter og blir lite oversiktlig. Karakterene kontrolleres ved at man roterer med høyre-venstreknappene, for deretter å sende vedkommende framover eller bakover med opp- eller nedknappen når vinkelen ser riktig ut – noe som ikke akkurat fasiliteres av spillets kombinasjon av dårlig samstemte 2D/3D og zapping rundt mellom dramatiske kameravinkler. Løping er vrient å utløse og oppleves som en ganske virkelighetsnær simulering av hvordan det føles å være en søvnig pingvin på rulleskøyter.

Definerende øyeblikk

Spilleren utforsker herskapshusets rikholdige bibliotek når en likfarget, opphakket menneskeskikkelse manifesterer ut fra en av bokhyllene. Vanlige våpen biter ikke på denne sakte avanserende skikkelsen, og spillerens eneste mulighet blir å flykte innover i hylleradene – hvor man enten jages ned og fortæres av monsteret eller finner en inngang til et hemmelig rom som inneholder et slags magisk laboratorium. Inne i dette hemmelige rommet (med den oppstykkede mannen krafsende på bokpermene utenfor) finner spilleren gjenstandene og bok-lærdommen som trengs for å nedkjempe monsteret og ta seg videre i spillet.

Mange husker nok også spillets aller første sekvens, hvor man kun har et par minutter på seg til å sette opp sperringer foran inngangene til et loftsværelse før vandøde monstre stormer inn gjennom dem. Denne sekvensen er kanskje småsuspekt rent spilldesignmessig – siden den krever at spilleren dør seg til kunnskap – men den setter stemningen for spillet og er svært effektiv rent skremmemessig. Omtrent samtlige senere survival horror-spill har kopiert scriptet-hund-inn-vinduet-manøveren som Infogrames drar i denne sekvensen.

Arv og oppfølgere

Hoveddesigner Frédérick Raynal røk uklar med det monumentale egoet til gründer Bruno Bonnel og forsvant ut av Infogrames direkte etter suksessen med Alone in the Dark. Raynal grunnla deretter Adeline Software og lagde Little Big Adventure 1 & 2 – svært gledelige action-eventyr som fortjener sin egne oppføringer i Relikvariet. Raynals senere karriere har dessverre vært preget av avbrutte prosjekter. I 2010 stod Raynal og Ubisoft bak en (ihvertfall foreløpig) ultraobskur Laser Tag-aktig satsing kalt Battle Tag.

Uten Raynal bak spakene, lagde Infogrames en oppfølger til Alone in the Dark som fokuserte på det spillmotoren gjorde aller dårligst: hektiske actionsekvenser. Den opprinnelige balansen mellom action og problemløsning ble gjenetablert i en treer som skulle bli det siste spillet som ble laget med den (innen da temmelig gråmankede) originale Alone in the Dark-spillmotoren.

I senere år har Alone in the Dark fått status som stamfar for en survival horror-sjanger som har fostret suksesser som Silent Hill- og Resident Evil-seriene. Infogrames (senere kjent som Atari) har smidd på dette med et par dårlig mottate forsøk på reanimere franchisen. Alone in the Dark har også fått den tvilsomme ære av å låne tittel (og lite annet) til en film som blir ansett som en av de dårligste noensinne laget.

På tide med et gjensyn?

Det finnes bestemødre i hotpants som har eldes med mer stil og verdighet enn Alone in the Dark. Selv den mest helgenaktig tålmodige retrospiller vil la seg irritere av spillets duploblokkete karakterer, ultrafranske grensesnitt og månemann-loco kameraføring. Men under den grimme overflaten venter en skrekkstemning som fortsatt er relativt intakt, samtidig som moderne survival horror-makere har mye å lære av spillets tålmodige, kuttsekvens-frie historiefortelling og varierte oppgavesekvens.

Good Old Games selger Alone in the Dark I-III for noen-og-tredve kroner, i en pakke som er direkte spillbar på moderne PC-er.

---

Artikkelen ble opprinnelig publisert i 2011. I 2023 har Alone in the Dark-trilogien, som alt annet, blitt dyrere. Nå koster den noen-og-seksti kroner.