Inntrykk: Contraband Police

Ta på deg rollen som grensevakt og altmuligmann i et fiktivt østeuropeisk land, i et spill som ikke klarer å bestemme seg for hvilken sjanger det tilhører.

Contraband Police er så vidt jeg har forstått det tredje spillet til den polske utvikleren Crazy Rocks. Deres forrige spill handlet om å snikskyte skihoppere i svevet, så det er tydelig at denne gjengen lager spiller som skiller seg ut fra det meste. Jeg hadde aldri hørt om utvikleren før jeg tok fatt på dette spillet, så jeg visste ikke hva jeg kunne forvente.

Glory to Acaristan

I utviklerens nyeste tittel blir du kastet inn i rollen som nyansatt grensevakt i det fiktive kommunistiske landet Acaristan. Året er 1981 og jobben som grensevakt er ingen dans på roser. Acaristan er omringet av land det kommunistiske lederskapet anser som fiender, pluss rebeller som vil styrte regjeringen og innføre «demokrati». Litt vanskelig å vite helt hva opprørerne egentlig er ute etter fordi de praktiserer en skyt først, spør etterpå-strategi, pluss at de er sykt glade i narkotikaimport. Så det var vanskelig å få helt tak på bakteppet som spillet prøver å få deg engasjert i. Mer om det senere. Det er din jobb å passe på at det er kontroll ved grensen, og her skal du få hendene fulle.

Spillet består av 30 dager du må komme igjennom, og fremgangen lagres kun ved dagens slutt og på begynnelsen av visse oppdrag. Jeg er ingen tilhenger av å ikke kunne lagre når jeg vil, men heldigvis er dagene relativt korte. Grenseposten din fungerer som en base hvor du kan oppgradere alt fra hvor bra rønna du sover i er, til hvor mange vakter du skal ha, og hva slags utstyr de får. Hoveddelen av spillet består av å sjekke papirene til passerende som kommer enten i bil eller lastebil. De første dagene er en opplæringsdel hvor du lærer om en ny spillmekanikk om dagen.

Spillet begynner enkelt, med at du skal sjekke at papirene til de passerende er i orden. Du må kontrollere navn, bilde, passnummer og gyldighet. Hvert kapittel introduserer nye ting du må undersøke, og til slutt er det så mange ting å holde styr på at det ikke er kjempelett å få med seg alle detaljene. Du har en håndbok som fungerer som et slags oppslagsverk når du nistirrer på dokumentene du har fått fra hver enkelt som vil passere, samt et skjema hvor du huker av uregelmessigheter. Dessverre går det ikke an å flytte dette skjemaet rundt på skjermen, så du ender opp med å måtte lukke og åpne det kontinuerlig siden det havner på toppen av dokumentene du har fått. Dette er frustrerende, og det blir utrolig mange ekstra klikk i løpet av spillet på grunn av dette.

Ærre rekti av meg å kutte opp dekkene dine før jeg sjekker papirene?

Som tidligere nevnt kan du oppgradere basen din. For å få penger til å gjøre dette må du slippe inn de som har papirene i orden og avvise de som prøver å lure seg inn. Hvis du tar feil må du betale ut av egen lomme for din egen udugelighet. Du må også betale ut av egen lomme om du ikke klarer å fakke smuglere som prøver å ta seg over grensa, og disse er det mange av. I hvert kapittel får du en liste over signalementer på smuglerne som prøver å lure seg inn i løpet av uka. Når du tror du har funnet en som passer en av beskrivelsene, må du bruke ultrafiolett lys til å sjekke hele bilen etter deres hemmelige kjennetegn, og så enten kutte opp setene eller slå løs på bilene ved hjelp av hammer eller brekkjern for å finne godsakene, jeg mener smuglervarene. Du kan i visse tilfeller ta i mot bestikkelser for å la dem gå når du viser hvor effektiv du er i å herpe biler, eller konfiskere hele sulamitten og slenge fyren i spjeldet.

Enn så lenge er det lett å trekke mange paralleller til den moderne klassikeren Papers, Please, bare at dette spillet er i 3D, men du må ikke tro at tingene du skal gjøre stopper med å passe på grenseovergangen. Du har også muligheten til å råne rundt i en av opp til tre biler. Du starter med en slags Volkswagen minibuss, men senere kan du få både en hyperrask Lada-aktig modell og et beist av en lastebil som tåler det meste. Spiller inneholder en liten åpen verden, med en del lokasjoner du kan kjøre til. Det finnes ikke noe minikart på skjermen. Skal du sjekke kartet er du pent nødt til å stoppe bilen, og åpne kartet manuelt. Området er vel omtrent på størrelsen med et brett i Accolades DOS-«klassiker» Test Drive 3 : The Passion. I alle fall det min hukommelse tenker om et spill jeg ikke har spilt på 30 år. Kartet er med andre ord ikke veldig stort.

Sightseeing som på 90-tallet

Bilkjøringen er forøvrig ganske artig. Kjørefølelsen og kontrollene er egentlig ganske like som arkadebilspill på 90-tallet. Dessverre er det ikke så mye å finne på med bilen, fordi de fleste områdene bare brukes i diverse valgfrie og obligatoriske oppdrag, med et hederlig unntak at smuglere noen ganger prøver å rømme ved å kjøre gjennom bommen. Da må du hoppe inn i kjærra di og ta opp jakten og presse dem ut av veien. Dette var noe av det mest fornøyelige med hele spillet og det ble noen artige resultater av mine forsøk på å stoppe rømlingen. Bortsett fra dette er det eneste du kan gjøre på fritiden på kvelden å kjøre fanger til den lokale fangeleiren og smuglergods til en egen stasjon for destruering. Dette får du penger for, noe som kommer godt med i starten av spillet hvor det er mye å oppgradere. Typisk nok er disse lokasjonene på helt motsatt siden av kartet, så om du skal gjøre dette må du kjøre rundt hele kartet.

Du har også muligheten til å besøke en landhandel som selger deg ting du trenger til å sprette opp biler, samt våpen. Heldigvis tar det ikke så lang tid før du får muligheten til å automatisere disse prosessene fra basen dine ved å betale litt penger, noe det helt klart er verdt det sekundet du begynner å bli lei av å kjøre den ruta.

Er det et pass, er det en bil, nei det er…

Våpen ja, vi må dessverre snakke om våpen. Det siste gameplay-elementet i dette spillet er nemlig en skytedel, og det er uten tvil det svakeste og mest irriterende med hele spillet. Skytingen føles veldig stiv, og fiendene tåler utrolig mye. Første gang jeg havnet i en kamp trodde jeg det var en bug med spillet, fordi fiendene bare ristet av seg hodeskudd med pistol. Etterhvert skjønte jeg at her er det bare å dundre løs. Det smarteste er å tømme hele magasinet i en fiende. Men vent nå litt, man kan jo kjøpe nye våpen? Det stemmer, men jeg merket knapt nok forskjell på rifla, som er det neste våpenet man kan kjøpe. Faktisk synes jeg pistolen var bedre, fordi den hadde flere skudd, så større sjanse for å drepe en fiende per magasin. Maskingeværet er ganske bra, sikkert fordi det har 30 skudd per magasin, men ammunisjon for dette kostet veldig mye mer enn for pistolen.

Skyteoppdragene kan deles inn i to. Hver uke blir basen angrepet av rebeller, og du og AI-kompanjongene du har rekruttert og utrustet må forsvare basen en viss tidsperiode. AI-ene blir skadet veldig lett selv om de er fullt oppgraderte, og om alle blir skadet under kampen, så blir du game over. Derfor endte jeg opp med å være ganske Rambo for å tiltrekke meg fiendene. Og du verden så mange fiender det er. Spillet gir deg ingen spesiell advarsel om at du trenger ekstremt mange patroner for å holde ut hele oppdraget. Jeg anbefaler 200 patroner for pistolen til enhver tid i tilfelle du havner i et skyteoppdrag. Det er mulig å ta ammunisjonen til falne fiender, men det er ikke lett å gjøre dette i kampens hete fordi du blir beskutt fra alle kanter, og når kampen til slutt er over, så blir likene bare borte. Så om du vil du loote så må du være modig, eventuelt dum.

Grensekampene er greie nok, men dessverre finnes det også en del oppdrag hvor du blir sendt ut hele alene for å meie ned flere titalls rebeller. Dette gir absolutt ingen mening, og disse oppdragene gjorde meg småsprø når ammunisjonen nærmet seg slutten.

Forget it, Jake, it’s Acaristan

Spillet gjør et forsøk på å fortelle en historie hvor spilleren skal måtte ta vanskelige valg. Vil du støtte rebellene, eller den sittende regjeringen? Aner ikke fordi dessverre gjør Contraband Police en veldig dårlig jobb med dette. Rebellene prøver å drepe deg til alle døgnets tider, og kommunistene sender deg kontinuerlig ut på selvmordsoppdrag alene midt på natta. Dessuten så tjener du jo bra med gryn på denne jobben.

I motsetning til Papers, Please hvor man følte desperasjonen til personen du spiller helt ut i fingerspissene, trigger dette spillet absolutt ingen slike følelser. Rollegalleriet er helt uinteressant, og når oppsummeringen av hva som skjer etter at spillet er slutt basert på valgene du har tatt ruller over skjermen, så husker du ikke halvparten av folkene de snakker om. Et hederlig unntak i spillet historiemessig er et ganske kult mordmysterium hvor du faktisk må være detektiv. Skulle ønske meg flere oppdrag av denne typen i stedet for den endeløse skytingen.

Konklusjon

Contraband Police er et utrolig originalt spill. Det er mye gøy å gjøre her. Spillet er altfor ambiøst, men jeg må applaudere at utviklerne hadde motet til å prøve å stappe så mange ting inn i et lite indiespill. Grafikken er fin, og alle i spillet snakker på et språk noe som minner om russisk, så det gjør en god jobb med å prøve å være autentisk. Her er det ingen gebrokken engelsk. Spillet tok meg ca 12 timer å fullføre. Det vil nok ikke dominere topplistene når året er omme, men jeg er utrolig glad for at det finnes, og er fornøyd med at jeg tok turen inn i Acaristan.

Anbefales for spillere som:

• Elsket Papers, Please og vil ha noe lignende gameplay.
• Spiller mange spill i løpet av et år, og vil ha med seg alt det bra som kommer.

Anbefales ikke for spillere som:

• Hater klumsete skyting

Contraband Police er ute på PC nå. Vi har mottatt anmelderkopi av utgiveren. Alle skjermbildene i artikkelen er tatt av artikkelforfatteren (toppbildet er basert på et offisielt bilde).