Dette er et spill folk elsker, men jeg … meh.
Dette er en mer eller mindre regelmessig regelmessig serie der jeg setter et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke. Målet er å rydde unna litt av min episke «backlog,» selv om jeg vet det ikke nytter.
Det begynner å bli en god stund (over ett år, faktisk) siden forrige gang jeg lagde en av disse artiklene. Det er også ganske lenge siden jeg trakk dette spillet som seriens neste; av en eller annen grunn har jeg bare ikke fått kommet igang med det. Etter den første timen med Smile for Me var jeg helt usikker på hva jeg mente om spillet, så i stedet for å skrive en superkort og forvirret sak da valgte jeg å fortsette spillingen. Til slutt spilte jeg gjennom det.
Smile for Me
Okay, dette er rare greier. Veldig rare greier. Smile for Me finner sted på en slags leir eller institusjon for triste folk. Men det virker ikke som lederen av leiren har helt rene ugler i posen, for det ser ikke ut til å foregå særlig mye behandling her. I stedet blir vi bare bedt om å vente til alt er klart – og gjerne bruke ventingen på deprimerende aktiviteter. Når tiden er inne skal noe fabelaktig og overhodet ikke uhyggelig skje. Av ukjente grunner velger du å ikke vente, og vil nå finne ut hvordan du kan få alle de andre innsatt… innlagte til å bli glade (smile). Det eneste som er litt problematisk her, er at du tydeligvis ikke kan snakke.
Vel, det og det faktum at det har rablet for hele gjengen, og at det du trenger å gjøre for å få følelsene deres på plass igjen som regel er absurd, superkryptisk eller begge deler.
Rent praktisk er Smile for Me et førstepersons eventyrspill med fri navigasjon i en liten men detaljert verden. Du kan kommunisere med folkene du treffer via nikking og risting på hodet, og må på den måten lure ut av dem hva de trenger for å begynne å smile igjen. Så gjelder det å oppfylle ønsket deres, typisk via manipulering av omgivelsene eller den gode, gamle «finn ting x – kanskje ved hjelp av ting y – og gi den til person z»-metoden. Å løse problemene til ulike folk gir deg ofte ting du kan bruke i en annen situasjon eller gjør for eksempel at et nytt område låses opp. Samtidig går tiden, og når kvelden kommer blir du pent nødt til å legge deg i den snakkende sengen din.
Men det denne knusktørre beskrivelsen egentlig ikke gir noe godt inntrykk av, er hvor fantasifulle mange av gåtene er. For mens de sjeldent er særlig avanserte, bruker spillet en rekke kule virkemidler for å gi deg varierte puslenøtter som føles ganske kule om og eventuelt når du løser dem. Noen ganger er det for eksempel nødvendig å følge med på posisjonen sola står i, andre ganger er løsningen så enkel som å slå 20 ulike folk i fjeset med en boksehanske. Å følge med på hintene de ulike figurene gir, samt omgivelsene rundt deg, er helt nødvendig.
Og det er kanskje mitt største problem med spillet. Som igjen er et resultat av et annet problem jeg har med spillet – nemlig at jeg ikke finner det appellerende. Det er fryktelig sært, det her, og omtrent så langt unna «min stil» som det vel er mulig å komme. I beste fall klarer jeg å tvinge frem et lite flir når jeg hjelper ei sur lita jente å treffe en deprimert klovn i hodet med en golfball, men stort sett er jeg fullstendig uinteressert i de tøvete figurene og de like tøvete problemene deres. Så da blir det jo fort til at jeg skumleser dialogen, og har glemt den før jeg er ferdig med samtalen. Dermed setter jeg meg fast fordi jeg fikk ikke med meg de kryptiske hintene som ville ledet til et tilfredsstillende «aha» senere.
Så da blir det jo gjerne først etter at jeg har oppsøkt et hint (enten hos en «figur» i spillet eller på nettet) at jeg skjønner at løsningen jeg akkurat har droppet å komme opp med selv faktisk var ganske smart. Yay for meg!
Fortsatt mye positivt
Jeg hater ikke spillet, altså. Majoriteten av gåtene løste jeg selv, og løsningene fikk meg ofte til å føle meg ganske så glup. Jeg gjenkjenner jo også at det er lagt mye arbeid i figurene, som jevnt over ser veldig stilige ut. Miljøene er også kulere enn de sikkert virker på skjermbildene, og musikken er herlig. Spillet er fullstappet av snedige detaljer, og situasjoner som sikkert får folk uten hjerte av stein (slik jeg tydeligvis har) til å aktivisere store deler av følelsesregisteret. Dessuten er det vanskelig å ikke respektere hvordan det meste i spillet har en eller annen grunn til å være slik det er, selv om det ikke er åpenbart.
Jeg endte som nevnt i introduksjonen også opp med å fullføre spillet, i stedet for å bare spille det den timen jeg trengte i henhold til denne seriens offisielle og absolutt ufravikelige regler. Det tok vel fire timer, men det innebar altså tre timer jeg fint kunne brukt på å gjøre noe annet. Selv om det sikkert bare ville blitt å bruke hvert femte minutt på å sjekke om det har skjedd noe nytt i Belgorod.
98% av brukeranmeldelsene Smile for Me har fått på Steam er positive, og det har en Wiki-side med tusenvis av ord om hver figur. Det er åpenbart at folk ikke bare liker Smile for Me, men har sterke følelser for det. Jeg føler meg dermed litt kjip når jeg er så negativ til det. Spesielt siden jeg ser at måten jeg har spilt det på ofte har sabotert for min egen opplevelse. Men sånn sett er det jo litt interessant, for meg personlig i alle fall. For det viser meg hvor avhengig jeg er av rammer jeg finner appellerende – en fascinerende setting, figurer jeg kan knytte meg til, en troverdig verden eller noe så enkelt som lekker grafikk. Her var det ingenting med settingen, handlingen eller figurene som interesserte meg, og dermed klarte jeg ikke å engasjere meg med resten av spillet på den måten jeg egentlig burde for å få glede av det.
Jaja, synd. Jeg gledet meg til Smile for Me, og er vel for så vidt glad for å nå ha opplevd det. Men det funket ikke så godt for meg. Du vil sikkert like det bedre.
Smile for Me kom for noen år siden på Steam, og ble oppdatert i 2022 i forbindelse med konsollutgivelse. Trailer:
Jeg synes det var et ganske kult spill, med mange bra idéer, men jeg også trenger et spill med mer interessante karakterer og historie enn dette for å bli helt hektet. Grafikkstilen likte jeg forøvrig godt.