Actionrollespill, samlekortspill og roguelite satt til den franske revolusjonen (med litt kosmisk skrekk for sikkerhets skyld).
Liberté har, om ikke annet, bakgrunnshistorien i orden. Vi tas med tilbake til den franske revolusjonen, men den er ikke helt som beskrevet i historiebøkene. De klarer nemlig på merkelig vis å utelate en åpenbart viktig greie, nemlig den gigantiske, nakne damen som plutselig flyr ned fra himmelen, kverker kongen og skaper massevis av trøbbel før hun tilsynelatende blir overvunnet og må finne et skjulested for å komme til hektene igjen.
Damen kaller seg Lady Bliss, og er en slags kosmisk gud med ukjente hensikter. Hun sier hun vil skape fred og harmoni, men innflytelsen hennes er en korrumperende og hjernevaskende kraft, og det er vel ganske åpenbart at hennes versjon av fred og harmoni ikke nødvendigvis er en vi arme jordboere er så komfortable med.
På oppdrag for djevelen?
Du spiller en kar ved navn René, som ikke driver restaurant, men som med eller mot sin vilje ender opp med å jobbe for Lady Bliss. Skjønt «jobbe for Lady Bliss» involverer typisk heller å jobbe for en av fire fraksjoner som kjemper om makten i Paris; kronen, opprørerne, kirken og en voodoo-kult. Spillet er delt inn i oppdrag, alle satt opp slik at to fraksjoner har motstridende interesser, og så velger du hvem du vil støtte for å få innflytelse hos dem samt eventuelt ekstra belønninger. Valget påvirker også hvordan oppdraget utspiller seg.
Når oppdraget er over er det på ‘an igjen, med et nytt og vanskeligere oppdrag. Og nå er det ingen som klandrer deg for valget du tok forrige gang, så du kan fint jobbe for de du ødela for i forrige oppdrag. Slik fortsetter det, til du enten dør eller vender tilbake til hovedkvarteret. Eller vinner, da, men det skjer nok ikke med det første.
Sjangermessig er vi i spennende territorium her. Liberté er et roguelite actionrollespill med samlekortelementer. Hvert oppdrag foregår i delvis tilfeldig genererte miljøer, og på samme måte som i for eksempel Hades er det meningen du skal gjenta mye av innholdet mens du gradvis låser opp nye hjelpemidler.
Liberté deler en annen ting med Hades, nemlig at det ikke er et spill der du bare peker og klikker til krampen og senebetennelsen tar deg. I stedet styrer du figuren din direkte på skjermen. Du må manuelt sikte deg inn på fiendene for å kverke dem (hvordan kommer delvis an på avataren du har valgt; når René har dødd én gang, får du muligheten til å «bli» til andre figurer som er låst opp), og du må også passe på å hoppe unna angrepene deres eller andre ting som kan gjøre skade.
Hva har du i kortstokken din?
Kampsystemet er ikke så dypt i seg selv, men det er her samlekortene kommer inn. Disse representerer tre forskjellige ting: Aktive egenskaper, passive egenskaper og brukbare gjenstander.
Når du starter en runde i Liberté, velger du en av kortstokkene dine. Ellers begynner du alltid på bar bakke. Når du så entrer gatene, trekker du en liten håndfull tilfeldige kort fra kortstokken, og det samme gjør du hver gang du går opp i nivå den runden. Men det er ikke bare å spille dem ut – du må ha «mana» for å gjøre det, og den viktigste tilgangen på mana er rett og slett å brenne kort du ikke føler behov for der og da. Da får du deres spillkostnad utbetalt i mana.
Dette er litt interessant, da det på en måte oppfordrer deg til å ta med kort du vet du ikke vil bruke, bare for å få tilgang på mana. Det er tross alt mye mer fristende å brenne kortet med en egenskap du ikke liker, enn et kort du har veldig lyst til å bruke – spesielt siden spillet ikke har noen «discard pile» der kort du brenner legges for så å komme tilbake senere. Når alle kortene i kortstokken er brent eller brukt, får du rett og slett ikke flere kort når du går opp i nivå i den runden du spiller. Hver runde gir deg diverse muligheter til å skaffe generiske kort, slik som bandasjer å helbrede deg med, men ellers er du låst til de kortene du startet med.
Hvis du for eksempel spiller et spesialegenskap-kort, havner det i en av tre kategorier for egenskaper som kan aktiveres underveis (nærkamp, rekkevidde og litt mer variert støtte). Da har du det resten av runden, eller helt til du spiller et nytt kort som går i samme kategori. Du kan aktivere egenskapen så mange ganger du vil når de først er spilt ut, men må alltid gjennomføre en viss mengde vanlige angrep mellom hvert spesialangrep i de ulike kategoriene.
Dermed nytter det ikke å løpe å gjemme seg for å vente på å få egenskapene tilbake, du må hele tiden være offensiv. Det liker jeg.
Både og
Gjenstand-kort er litt annerledes. Disse må du først spille, og så aktivere – én eller flere ganger, avhengig av kortet. Du kan kun ha én aktiv gjenstand av gangen, så hvis du spiller et helbredelseskort og ikke aktiverer det, for så å finne ut at du heller vil ha en bombe, mister du helbredelseskortet.
Dette liker jeg ikke; jeg syntes det er veldig hemmende da det strengt tatt er sjeldent jeg ikke ønsker å ha en dose med helse klar i tilfelle jeg trenger det. Handlingen fryses ikke når du går inn i menyen for å spille nye kort, så hvis du plutselig trenger å helbredes må du stresse voldsomt for å løpe unna den eller de som vil kverke deg, prøve å få tid til å spille kortet du trenger før noen tar deg igjen, og så hoppe tilbake til spillet for å aktivere helbredelseskortet. Det går sjeldent bra.
Sist ut er kort som påvirker de passive egenskapene dine, og som også er aktive hele veien gjennom runden. Mange av disse kan spilles flere ganger, med kumulative effekter. Her har du typisk greier som at normale angrep gjør 20% mer skade for hvert kort av den typen du spiller, men jo lenger ut i spillet du kommer, jo mer eksotiske blir egenskapskortene du får tilgang på.
Jeg syntes konseptet er spennende. I og med at du må brenne kort for å få mana som du bruker til å spille andre kort, må du gjøre vanskelige prioriteringer. Du har nesten alltid flere fristende kort på hånden enn du har muligheter til å bruke uten å ofre noe, og konsekvenser som dette gjør valgene mer interessante. Men det ødelegger samtidig litt for eksperimenteringen og gjør det mindre aktuelt å veksle mellom egenskaper underveis. Når du for eksempel har spilt et nærkampkort du liker, er det fryktelig lite fristende å erstatte det senere selv om du kommer i en situasjon der det ville vært fordelaktig. For nå har du ikke bare brukt den sjeldne manaen til å installere kortet du vil ha, men du vet at når det erstattes forsvinner det for godt med mindre du har flere kopier i kortstokken.
Gøy å slåss, men…
Selve kampsystemet er ganske solid. Du styrer enten ved hjelp av tastaturet og musen (der du sikter med musen og styrer figuren med tastaturet) eller håndkontroller (der du bruker begge stikkene i kombinasjon). Jeg spilte lenge med tastatur og mus, men da jeg valgte å prøve kontrolleren må jeg si at det gjorde spillet betydelig greiere å forholde seg til. Så vær klar over det, hvis du har kontrollerallergi.
Kampsituasjonene er uansett veldig hektiske, for du angripes stort sett av flere fiender samtidig og de har ofte angrep som dekker større områder. Du ser hvilke områder som til enhver tid er farlige å være i, og må aktivt bruke «dodge»-knappen til å sprette unna for å komme deg i sikkerhet (noen angrep kan avbryte fienden, men det er som regel bedre å komme deg unna). Akkurat dette er ganske godt implementert, noe som gir kampene et actionpreget og nærmest akrobatisk preg.
Men så har du spesialangrepene, som du må bruke andre knapper til å aktivere. Det som er irriterende med disse er at det virker som det er en liten pause fra du trykker knappen til angrepet utføres, og hvis du gjør noe annet i mellomtiden kanselleres angrepet. Så når du i kampens hete prøver å hive avgårde et skudd og så sprette unna, ender du typisk opp med å bare sprette unna uten å skyte først. Jeg opplevde dette som mer problematisk når jeg spilte med tastaturet enn håndkontrolleren, men det forsvant ikke helt. Dermed skal det ikke så mye til før flyten i kampen forstyrres, eller du mister litt helse fordi du vil være ekstra sikker på å få avfyrt spesialangrepet og blir sårbar i prosessen.
Repetitivt
Så også her har vi et kult konsept, men med visse aspekter som ikke er helt optimale. Det gjelder også selve strukturen i spillet. Som i Hades og andre slike spill, er poenget å prøve å komme seg så langt som mulig i en individuell runde, samtidig som du låser opp nye kort, ressurser og andre belønninger (samt historiesekvenser) som så legges til den permanente progresjonen din. Problemet med Libertés roguelite-tilnærming, er at i motsetning til i for eksempel Hades, føles ikke de individuelle puslebitene spillet bygges opp av interessante eller varierte nok. Det har noen ganske fantasifulle «bosser», men Paris’ gater er kjedelige og fiendene du møter der er repetitive.
Det tar også lang tid å låse opp spennende egenskaper, så måten du håndterer de individuelle situasjonene på er generelt ganske lik. Så der jeg knapt kan vente med å komme meg ut i den greske underverdenen igjen etter å ha dødd i Hades, er det mer «meh, gidder jeg dette igjen» som er reaksjonen i Liberté.
I tillegg økes vanskelighetsgraden unaturlig på grunn av tilfeldige «forbannelser» du pådrar deg etter hvert oppdrag i en runde, noe som ødelegger for motivasjonen når du dør fordi du har fått noen skikkelig kjipe forbannelser uten noen muligheter til å nøytralisere dem.
Det føles også rart hvordan spillet gjentar de samme oppdragene igjen og igjen. Du kan riktignok velge hvilken av de to fraksjonene som er i tottene på hverandre du vil støtte, men det er begrenset hvor mange ganger de samme hendelsene og dialogene er interessante i lengden. Oppdragene føles rett og slett som generiske sideoppdrag i et mer tradisjonelt rollespill, ikke ryggraden i et spill som skal spilles igjen og igjen i opp mot 60 timer.
Konklusjon
Alt i alt er Liberté et spill som gjør mye kult. Det har en fascinerende handling og bakgrunnshistorie, og jeg elsker hvordan det kombinerer historiske hendelser med kosmisk skrekk. Dialogene er også velskrevne, og jeg liker hvordan spillet generelt klarer å gi deg inntrykk av at du har tatt «riktig» valg fra et moralsk perspektiv, uansett hvilken av fraksjonene du velger å støtte i de individuelle oppdragene. Sånn sett er fraksjonene godt balanserte, alle med gode og ikke fullt så gode sider. Så ødelegges jo dette litt av at du kjører gjennom de samme oppdragene hundreogørten ganger, og at valget om hvem du vil støtte til syvende og sist handler om hvem du trenger å låse opp litt mer progresjon hos.
Slik er mye i spillet. Gode, kule mekanismer som overkjøres av andre systemer eller begrensninger. Men det største problemet er rett og slett at det føles repetitivt. Det har for lite variasjon i miljøene og oppdragene, og disse er det også for få av i forhold til hvor mye tid spillet faktisk krever. Jeg vet ikke om jeg vil si progresjonen er langsom i seg selv, for det låses stadig opp noe nytt, men den føles langsom når du hele tiden spiller de samme tingene.
Jeg respekterer det utviklerne har prøvd på med Liberté, og de har nesten fått det til. Jeg har definitivt hatt det moro med spillet, og jeg ser ingen grunn til å aktivt fraråde deg å kjøpe det – eller legge det i ønskelista for den saks skyld. Men jeg klarer samtidig ikke helt å gi det tommelen opp, når alt kommer til alt.
Vi har fått anmelderkopi av Liberté. Spillet er ute på PC nå (GOG, Steam), etter en periode i «early access». Her er en trailer: