Kan et spill være frustrerende og gøy samtidig? Ja.
Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien.
- Navn: Utopia: The Creation of a Nation
- Utvikler: Celestial Software
- Utgiver: Gremlin Graphics (senere Gremlin Interactive)
- Første utgivelsesår: 1991
- Originale plattformer: Amiga (kom senere til DOS og SNES)
Utopia: The Creation of a Nation, gitt ut av Gremlin, er en god blanding av Sim City og sanntidsstrategispillene som skulle komme de følgende årene. Bakmennene Graeme Ing og Robert Crack skal da også ha vært inspirert av Sim City, men ønsket å lene seg mer mot en overordnet sosial modell. Det gir seg blant annet utslag i at spesifikke grep du gjør underveis ikke gir målbart utslag med en gang, noe som samtidig oppleves både innovativt og frustrerende.
Kolonisering av verdensrommet
Introen er lang og litt kjedelig, men ender med at du får lede utviklingen av en koloni på en av ti fjerne planeter. Du velger hvilken. Hver planet (scenarie), har som i all annen sci-fi bare én type biome: Snø, fjell, grus, gress osv. Disse scenariene har en økende vanskelighetsgrad, skjønt de er såpass like at det gir lite mening å spille gjennom alle.
Spillet gir deg grafisk sett en isometrisk vinkel og har ikke noe speisifikt mål annet enn å oppnå en Quality Of Life (QOL) på over 80%. QOL-en vises alltid oppe til høyre, og den starter på 55%. Det er litt uklart hva som er beste formelen for å få opp QOL, men som i livet ellers hjelper det å skru ned skatt, bygge sykehus og arrangere sportsstevner.
Mye dreier seg om å teste ut ting og se hvilken effekt det gir, og Utopia ville nok i dag blitt stemplet som et sandkassespill. En mekanisme jeg setter pris på er at du kan sette av midler til spionering, og etter hvert motta ganske fete rapporter på fienden din.
Ja, du har fiender og de har også en by, og de gjennomfører et større angrep på kolonien din et stykke ut i spillet. Spillet har krigselementer, skjønt du får kun styre styrkene dine når du blir angrepet. Når du sender egne styrker mot fiendebyen får du kun rapporter etterpå om hvordan det gikk. Fokuset er helt og holdent på din egen koloni.
Grafikken er okay, men musikken av Barry Leitch kan glatt betraktes som legendarisk for undertegnede. Typen som på linje med Project X og Speedball 2 fremkaller de sterke barndomsfølelsene. Vipps så er jeg 12 igjen!
Sa jeg frustrerende i sted? Ja, og det gjelder også grensesnittet. Dette var et helt kurrant grensesnitt for 1991, men det er like fullt noe av det som gjør det vanskelig å plukke opp den dag i dag:
- Jeg savner et minimap for hele området
- De 8×8 tiles-ene du får se av gangen er for lite og føles trangt
- For å toppe det hele navigerer du deg rundt med piler
- Jeg savner tekst på knappene, mye kreativ ikonbruk. Men det gjelder over halvparten av Amiga-spillene på denne tiden.
Alt i alt: Utopia er et spill jeg gjerne plukker opp i dag og koser meg litt med, «longplay» på Youtube er ikke nok! Og hvis du spiller på en A500 Mini, benytt deg gjerne flittig av «save states» og sammenlign grepene du gjør med konsekvensene de får senere.
SNES-versjonen av Utopia er i dag spillbar på Antstream Arcade. Toppbildet stammer fra Mobygames.