Denne ambisiøse hjernetrimmeren er et av årets beste spill.
Du vet når du noen ganger hører en spesielt god låt eller et musikkstykke, leser en herlig bok eller ser en fantastisk film, eller besøker en mektig bygning for den saks skyld, så føler du nærmest en slags optimisme med tanke på menneskeheten? For selv hvor elendig vi fremstår på nyhetene – og jeg tror ikke den kollektive menneskeheten har tatt seg like dårlig ut som den gjør nå på fryktelig mange år – så har noen av oss jommen klart å lage dette. Kanskje det er håp for oss likevel?
Det er litt sånn jeg føler det når jeg spiller The Talos Principle 2. Og jeg tror det er en følelse utviklerne bevisst har forsøkt å fremskape, gjennom alt fra temaene spillet tar opp til den virtuelle arkitekturen, og fra de sentrale spillmekanismene til musikken som akkompagnerer det hele. Kort sagt: Dette spillet er en grunnleggende positiv opplevelse å spille.
Vi er døde, men menneskeheten består
I utgangspunktet er det kanskje litt rart å bruke ordet positivt om et spill som finner sted i en verden der menneskeheten slik vi kjenner den har forsvunnet, etter en verdensomspennende epidemi. Men en gjeng forskere klarte å starte opp et program for kunstig intelligens, ment for å skape våre etterfølgere i form av roboter som i praksis tenker og fungerer som mennesker. Dette surret og gikk av seg selv, lenge etter at skaperne var blitt til støv, med konstante iterasjoner som ble testet om og om igjen. Så, i originale The Talos Principle, spilte du den første roboten som til slutt klarte alle testene og beviste at de nye menneskene nå var klare for utfordringene i den virkelige verden.
The Talos Principle 2 finner sted en årrekke etter disse hendelsene, og du spiller «menneske» nummer ett tusen. Du har akkurat blitt «født» – å skape nye mennesker er en kostbar prosess som tar tid og ressurser – og planen er også at du skal være den siste. Fra nå av skal de tusen menneskene prøve å leve så gode liv som mulig, uten å samtidig gjenta forgjengernes feil og uten å påvirke miljøet rundt seg på samme destruktive måte som vi en gang gjorde. Men det blir raskt klart at det er forskjell på teori og praksis, og at et samfunn som prøver å stå stille er vanskeligere å vedlikeholde enn en skulle tro.
Alt blir uansett snudd på hodet når menneskene brått møter en representant for en absurd avansert teknologi som røsker istykker verdensbildet deres og tvinger dem til å sende en ekspedisjon til en mystisk øygruppe. Som det nyeste mennesket får du bli med på denne ekspedisjonen, og det dere oppdager ser ut til å kunne få enorme konsekvenser for det nye samfunnet. Men er det som nå kaller seg menneskeheten klar for disse konsekvensene?
Pusle-ekspedisjon
I praksis tas ekspedisjonen til et område fullt av nye puslenøtter, ikke helt ulike de som ble brukt til å teste den nye menneskeformen i utgangspunktet. Siden de andre ekspedisjonsmedlemmene har sine egne oppgaver, er det du som blir lagets utvalgte nøtteknekker. Men der originalspillet var en rimelig ensom affære, er du aldri alene her – du treffer støtt og stadig på de andre ekspedisjonsmedlemmene, og spillets handling er langt mer drevet av figurene enn i originalen. Den får generelt også mye større plass.
Hvert miljø har uansett åtte puslearenaer du må løse, to vanskeligere arenaer du kan løse hvis du vil, og en siste dritvanskelig arena som du låser opp ved å løse en viss mengde andre vanskelige arenaer. Dessuten kommer du over statuer som har sine egne utfordringer. Disse kan være relativt enkle affærer, men de kan også være egne puslenøtter som foregår på tvers av arenaene og tvinger deg til å virkelig tenke utenfor boksen.
Ah, og alle de åtte nødvendige puslenøttene gir deg tilgang på tetromino-blokker, som så for å bygge en bro frem til et tårn eller en annen struktur du må nå for å «fullføre» miljøet du er i.
Du er her, du skal dit
Konseptet for puslingen er i bunn og grunn det samme som før. Spillet presenterer deg for en serie små og store pusle-arenaer der målet er å komme deg til et spesifikt punkt ved hjelp av midlene du får til rådighet. Og på samme måte som i forgjengeren, er det lysstråler i ulike farger som står sentralt i en majoritet av puslenøttene. Disse fungerer nemlig som nøkler, og ved å lede lysstråler fra kildene deres til «låsene» de er ment å treffe vil du åpne veien videre.
For å gjøre dette, må du bruke spesielle lysformidlere (jeg vet ikke helt hva annet jeg skal kalle dem). Du plukker dem opp, velger hvor de skal motta lyset fra, og hvor de skal sende det videre. Så plasserer du dem ned på bakken, og ser hva som skjer. Flere slike kan være koblet sammen i kjeder.
Men dette er bare begynnelsen. Snart får du tilgang på måter å endre lyset på, eller til og med lagre og flytte det manuelt. Og andre hjelpemidler dukker også opp – kanoner som kan lage portaler i spesielle vegger, for eksempel, og etter hvert får du leke deg med alt fra teleportering til å flytte «bevisstheten» din mellom ulike roboter som du må få til å samarbeide. Eller hva med å manipulere selve tyngdekraften, og gå på vegger og tak?
Men når jeg skriver «leke deg», indikerer jeg kanskje at du får en overflod av hjelpemidler og bare kan slå deg løs. Det er så godt som aldri tilfelle. I stedet har hvert brett en svært begrenset mengde ulike hjelpemidler, og det er sjeldent du umiddelbart skjønner hvordan du skal klare å få til det du må ved hjelp av det du har å jobbe med. Ofte føles det i stedet som du mangler akkurat den siste puslespillbiten, og et typisk problem er at du trenger å gjøre to ting samtidig men bare klarer å gjøre en av dem av gangen.
For eksempel kan hele løsningen din er avhengig av at en trykksensitiv plate holdes nede av noe, men så bruker du alle gjenstandene du har fått tilgang på allerede, og har ikke noe til overs for den platen alt er avhengig av. Da gjelder det å aktivere de små grå.
Ikke glem å ta pauser
Puslenøttene rangerer i vanskelighetsgrad fra «rimelig rett frem» til «djevelsk», skjønt det er ikke alltid åpenbart hvilke som er hva for hvem. Jeg tipper du vil flyte glatt gjennom nøtter der jeg møtte veggen, og at nøtter der jeg nærmest umiddelbart så løsningen kan føre til en bråstopp for andre. Men enten løsningen kommer som et ledd av en ubrutt tankerekke fra start til mål, som en aha-opplevelse etter lang tids famling eller gjennom målrettet eksperimentering, bringer den med seg en ordentlig tilfredsstillende følelse. «Dette klarte jeg. Hjernen min, altså. Den er god.»
Noen ganger kan det riktignok være nødvendig å ta en pause for å la hjernen hvile. Da hjelper spillets åpne struktur. Puslearenaene er plassert i store og åpne miljøer, og du kan når som helst velge hvilken du vil arbeide med. Spillet prøver å hjelpe deg til å ta dem i en rekkefølge som gradvis bygger opp din interne verktøykasse med ny kunnskap og nye triks, men om du setter deg bom fast er det ingen ting i veien for å gå videre til neste oppgave. Eller bare utforske, for å se hva du kommer over av hemmeligheter og historiesegmenter – du går glipp av mye snadder om du bare følger skiltene fra puslearena til puslearena.
The Talos Principle 2 kan uansett være et tungt spill å spille i lengden. Hjernen må arbeide på høygir, og hvor mange puslenøtter jeg orker å spille hver gang avhenger typisk av hvor lang tid jeg må jobbe med de individuelle nøttene. Når jeg først har slitt meg ut på en nøtt, og så presenteres for noe som ved første øyekast virker enda vanskeligere, er det fristende å skru av for å gjøre noe enklere. Men det gjør ikke noe. Jeg tror ikke det er ment at du skal sette deg ned med The Talos Principle 2 som om det var en serie på Netflix. Det er bedre å ta pauser, og heller la spillet være en del av hverdagen din over en lengre periode.
Om noe skuffer litt her, er det tetromino-puslingen du stadig må gjøre for å bygge broer. Dette er nok en subjektiv greie, men jeg klarer ikke å finne særlig glede i disse nøttene, og hjernen min virker nærmest hysterisk dårlig til å se løsningene. Det ironiske er at de vanlige puslearenaene kan du hoppe forbi, ved hjelp av greier du finner ved å utforske miljøene, men tetrominobroene må du lage. Bleh. Om Croteam noensinne lager The Talos Principle 3, håper jeg de dropper dette elementet helt.
Man kan kanskje også anklage spillet for å være litt for langt. Det er alltid risikabelt, men jeg merket i alle fall selv at mens jeg i starten – for å sitere en av bifigurene – tenkte «Yay! More puzzles!» når jeg kom over unødvendige oppgaver, ble jeg gradvis mye mindre interessert. Jeg hadde mer enn nok med de jeg måtte løse. Heldigvis er det strukturert på en slik måte at du alltid kan gå tilbake til dem, også etter at du egentlig har fullført spillet. Så får vi se om det frister.
Store spørsmål
Mellom all puslingen prøver The Talos Principle 2 altså å fortelle en historie, og dette er et spill med mye på hjertet. Men i stedet for å dytte verdier eller verdenssyn på deg som spiller, stiller det spørsmål og prøver å få deg til å tenke. Og når du så svarer, så utfordres svarene dine uansett hva du velger. Det er alt annet enn sort/hvitt, og er ikke interessert i å belønne deg for å velge «riktig». Det tar også for seg noen temmelig store temaer, og det grunnleggende spørsmålet handler om menneskehetens rolle i universet, hva den er og hva den bør være.
Det handler altså om filosofi her, og enten du har lest Jostein Gaarders Sofies Verden eller sett Cosmos med Carl Sagan vil du nikke gjenkjennende til ideene det tar for seg. Så er det samtidig ikke redd for å dykke innom mer håndfaste temaer og debatter, og selv om jeg beskrev spillet som en grunnleggende positiv opplevelse tidligere murrer det også en viss frustrasjon under overflaten. Riktignok ofte med en håpefull vri: Vi kan være bedre enn dette, la oss prøve.
Men mest av alt føles spillet som en feiring av vår iboende intellektuelle kapasitet, både ved å gi hjernen vår knakende gode utfordringer og ved å gi den større spørsmål å pusle med.
Men det er også en fryd for sansene. Miljøene er ofte spektakulært vakre, og jeg elsker for eksempel de snødekte øyene du kommer til relativt tidlig i spillet. I tillegg er det som alltid noe lekkert over laserstrålene du setter opp, noe som gjør mange av løsningene ekstra tilfredsstillende. Men det er musikken som fortjener den største skryten, for dette er et av de herligste lydsporene jeg har hørt på mange. Og i kombinasjon med noen av miljøene blir det nærmest magisk.
Konklusjon
The Talos Principle 2 er simpelthen en fantastisk spillopplevelse. For all del, det kan være frustrerende når puslespillbrikkene ikke vil på plass, og jeg skal innrømme at jeg liker noen nøtter og mekanismer bedre enn andre. Men helhetsopplevelsen er av den ordentlig minneverdige typen, og spillet får en varm, varm anbefaling fra min del. Spill The Talos Principle 2 – hjernen din fortjener det.
The Talos Principle 2 er ute nå, på PlayStation, Xbox og PC. Mer informasjon finner du på det offisielle nettstedet. Vi mottok en anmelderkode av PC-versjonen fra utgiveren, og det er denne vi har testet. Her er en trailer: