Vi nærmer oss slutten av denne megaserien. Denne gangen testes blant annet Super Hang-On og Frightmare.
I denne artikkelserien vil jeg spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire av spillene har sneket seg inn i mer enn én spillsamling. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill som brukes når et spill fra hovedsamlingene ellers ville dukket opp for andre gang.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
Super Hang-On (1987, Electric Dreams)
Den lokale flipper- og arkadespillklubben har et eksemplar av motorsykkelspillet Super Hang-On (ikke Deluxe-kabinettet, dessverre), og jeg elsker det spillet. Det er, akkurat som Out Run (som de har Deluxe-kabinettet av), noe av det nærmeste vi kommer perfeksjon i akkurat denne sjangeren med «sprite»-baserte racingspill. Jeg må alltid ta en runde eller to med Super Hang-On når jeg har sjansen.
Amiga fikk også en ganske solid versjon av spillet, som jeg brukte mange timer på i sin tid. Men Commodore 64? Vel, nei. Dette funket fryktelig dårlig.
Å tro at Commodore 64 skulle få en genuint trofast versjon av Super Hang-On er selvsagt omtrent like smart som å være 40 år og tro på rampenissen. Men maskinen kunne fått et etter forholdene godt spill, pakket inn i noe som minnet om Super Hang-On. Det gjorde Out Run – det er milevis mellom Out Run i arkadehallen og Out Run på Commodore 64, men bedømt som et eget spill er Out Run på Commodore 64 gøy. Det gjelder ikke Super Hang-On.
Her er det som om vi kjører motorsykkel under vann. Fartsfølelsen er ikke-eksisterende, og spillet er i tillegg så hakkete og treigt at det knapt er mulig å kontrollere ordentlig. Til gjengjeld er det veldig lett å følge banen, så selv om jeg spilte elendig kom jeg nesten i mål på Afrika-banene på første forsøk. Greit, det skal være de letteste i spillet, men det tok meg mange runder og mye øvelse før jeg klarte det på arkademaskinen, og jeg følte meg omtrent som en racing-gud etterpå.
Spillet ser også rimelig stygt ut, og selv om musikken er ganske fin kjenner jeg den ikke igjen fra arkademaskinen.
Men vent! Du har kanskje spilt Super Hang-On på Commodore 64, og stusser over at det ikke så helt som dette ut. Det viser seg at Electric Dreams tydeligvis fant ut at de kunne gjøre spillet litt bedre, så det fikk en annen versjon. Motorsyklene er mindre i den versjonen, men til gjengjeld kan det være opp til tre andre sykler på skjermen samtidig. Den har også bittelitt bedre fartsfølelse, og du får også se portene som separerer etappene. Men det hakker fortsatt som fy, og er ikke særlig mye gøyere.
Jeg har nå brukt alt for mye tid på å teste to versjoner av et dårlig spill, og det beste jeg kan si om dem er at jeg nok skulle klart å skvise litt moro ut av dem om jeg bare hadde ett racingspill og det tilfeldigvis var en av Commodore 64-utgavene av Super Hang-On. Men jeg vil aldri spille dette igjen.
Her er noen bilder av originalutgaven:
Og her er versjon to:
Orion (1988, Rack-It/Hewson)
Dette er et sideskrollende actionspill der du må utforske ulike planeter (eller er det måner?). Det som er litt kult er at spillet lar deg velge brett i starten, så du får sett litt selv om du ikke nødvendigvis kommer så langt. Brettene er dessuten ganske forskjellige. Du jakter tydeligvis på ulike elementer, og når du har funnet det du er på jakt etter kan du stikke fra planeten og gå igang med jakten på neste greie. Hver planet har en serie dører som det kommer fiender fra, men disse kan også du bruke for å komme nye steder (og da gjelder det å huske hvilke dører som går hvor).
Orion er okay, for så vidt. Jeg syntes det er fryktelig irriterende at du tåler mange laserskudd, men å komme så vidt borti fiende betyr umiddelbar død. Selv om det er føttene dine som berører vedkommendes hode (hvis han er i etasjen under deg og hopper), for eksempel. Det er lett å plutselig miste liv, og da er det tilbake til start.
Jeg merker at etter snart 120 Commodore 64-spill er jeg litt lei av actionspill der fiendene dukker tilfeldig opp, og skulle ønske flere av disse spillene var litt mer forhåndsdesignet.
Men Orion ser pent ut, har varierte miljøer og helt grei musikk. Helt klart kompetent utført. Det var åpenbart et billigspill, da det stammer fra Hewsons Rack-It-serie, og jeg blir ikke overrasket om det har sine fans. Jeg blir heller ikke overrasket om majoriteten av de som spilte det aldri la inn nok tålmodighet og innsats til å komme noen vei.
Får legge inn et lite galleri her også, da:
Frightmare (1988, Cascade Games)
Dette spillet har kul presentasjon. Lasteskjermen er herlig guffen, og det samme gjelder tittelmusikken. Grafikken i selve spillet er egentlig også kul, med masse stilige animasjoner og gufne detaljer.
Selve spillet er ganske forvirrende, og litt frustrerende. Du løper rundt på ulike skjermer – alle veldig uhyggelige – på jakt etter skatter og hjelpemidler, mens du prøver å unngå de mange, mange marerittmonstrene som jakter på deg.
Her kreves perfekt timing og planlegging, noe som er litt lettere sagt enn gjort siden hoppingen er veldig krevende og det kan være litt uforutsigbart hva du kan stå på og ikke. Du finner ganske raskt en pistol du kan bruke til å kverke fiender med, men siden mange av dem er av den spøkelsesaktige sorten, er det ikke alltid den hjelper. Den krever også ammunisjon. Du kan også finne andre våpen, slik som hellig vann, samt gjenstander som klokker som lar deg få fiendene til å bevege seg saktere. Teleportere (skilt) er også tilgjengelige, skjønt de er litt forvirrende å bruke.
Målet er å våkne opp fra marerittet ved å utforske miljøene. For hvert rom du besøker, går tiden fremover og du kommer ett hakk nærmere morgenen.
Jeg liker dette spillet litt, mye takket være den stilige presentasjonen og den relativt store variasjonen i områdene du besøker. Men jeg syntes også det er veldig frustrerende, på grunn av hoppingen og hvor raskt fiendene beveger seg. Frightmare er rimelig unikt, om ikke annet, og jeg tror nok jeg ville husket det godt om jeg hadde spilt det i barndommen. Kanskje det også hadde manet frem et og annet mareritt i virkeligheten.
Flere bilder:
Bismark (1983, Argus Press Software)
Jakten på det tyske slagskipet Bismarck er en av de mest kjente hendelsene under den andre verdenskrigen, og britenes suksess i å nøytralisere skipet regnes som en av de avgjørende hendelsene for sjøkrigen i Europa. Hendelsene har blitt behørlig dekket i bøker, dokumentarfilmer og, selvsagt, spill. Både av en analoge og digitale typen.
Bismark er et veldig enkelt strategispill laget i BASIC, der målet er å finne og senke det tyske skipet. Du har 12 grupper med allierte skip til rådighet, inkludert to hangarskip og en gruppe destroyere som kan flytte lengre enn de andre. Tolv mot én høres utvilsomt veldig feigt ut, men Bismar(c)k er raskere enn dine skip, har mer nøyaktige kanoner og er rimelig slagkraftig. Dessuten har det tyske fartøyet et langt enklere mål, nemlig å rømme.
Dermed må du prøve å finne og omringe skipet basert på det du vet om posisjonen det hadde sist du så det. Dine skip kan se en rute rundt seg på «kartet», men bare når det er godvær. Hvis det er dårlig vær kan de ikke se annet enn ruten de selv er på, så de må i praksis være i samme rute som det tyske skipet for å se det. Når en tur er over kan du (hvis det er godvær) prøve å sende ut fly fra hangarskipene for å lokalisere og angripe skipet.
Spillet er enkelt, men det duger for så vidt. Problemet er at det går rimelig treigt, og at du har litt lite informasjon på grensesnittet. Du kan ikke identifisere gruppene dine uten å faktisk velge dem, og da må du også flytte dem hvis du tenker å gjøre det den turen. Så du må huske hvilken gruppe som er destroyerne, for eksempel, hvis det er de (med sin høye hastighet) du vil bruke først.
På tross av at dette spillet er enkelt og har tegnbasert «grafikk», kan jeg se for meg at det leverte litt underholdning som et virtuelt brettspill i 1983. Konseptet er altså ikke så galt (jeg vet ikke hvor nær det ligger Avalon Hills mer kjente brettspill). Slik det er, spilte jeg til det var klart at nazi-balja hadde sluppet unna, og så ga jeg meg. Med en litt bedre implementasjon kunne det faktisk ha blitt en runde til. Spillet skal få bonus for solide instruksjoner og litt småkule lydeffekter.