Det norske rollespillet Skald byr på solid moro i en stilig retroramme.
Skald: Against the Black Priory er et åpenbart kjærlighetsbrev til rollespillsjangeren, og da spesielt til rollespill fra åtti- og nittitallet. Da vi snakket med den norske utvikleren Anders Lauridsen så langt tilbake som i 2019, trakk han frem inspirasjonskilder som Bard’s Tale, Magic Candle 3, Ultima V og Wasteland, i tillegg til «nyere» spill som Baldur’s Gate og Fallout. Samtidig har han lånt elementer fra moderne spill, og resultatet er både særegent og stort sett vellykket.
Ondskapen i dypet
Handlingen i Skald finner sted i et egenutviklet univers, som det åpenbart er lagt mye arbeid i. Den vide verden er ikke så viktig for det som skjer i spillet, men stadige referanser sikrer at den føles som et sted som strekker seg ut forbi spillets grenser, og som har en lang og intrikat historie. Nå er det uansett trøbbel på gang, og uheldigvis for de stakkars innbyggerne i verden er dette trøbbelet av Lovecraft-typen. Eldgamle og ondsinnede krefter utenfor vår fatteevne vil dem alt annet enn godt.
Du vet heldigvis(?) ikke så mye om dette når spillet starter. Det du vet er at din gamle barndomsvenn er forsvunnet, og faren hennes har bedt deg om å finne henne. Sammen med en gjeng leiesoldater og en gretten kompanjong ved navn Roland følger du sporene hennes i retning av øya Idra, men før dere rekker å gå i land blir skipet angrepet av et enormt utyske fra havets dyp, og alt som kan gå galt, går galt. Men du overlever på veldig mystisk vis, og våkner opp på stranden litt senere.
Idra viser seg å være et svært utrivelig sted. Dyrelivet har blitt mutert, den største byen på øya har blitt mer eller mindre rasert av en gjeng blodtørstige galninger, og under overflaten venter enda mørkere hemmeligheter. Men du har et oppdrag, og sammen med de følgesvennene du plukker opp underveis må du gjøre ditt beste for å løse det. Helst uten å miste liv, lemmer eller forstanden underveis – hvor realistisk dette målet er, gjenstår å se.
Klassisk modell
Måten selve spillet fungerer på minner om de eldre Ultima-spillene. Du navigerer gruppen din rundt et verdenskart med ulike steder av interesse, som du kan besøke og utforske i detalj. Du styrer bare én person mens du utforsker, men denne representerer en gruppe på opp til seks figurer og du velger selv hvilken av dem du vil ha som leder av gruppen – dette påvirker blant annet hvor lett det er å oppdage hemmeligheter eller hvor utfordrende det er å snike deg forbi fiender uten å bli oppdaget. Når du blir oppdaget, går spillet inn i turbasert kampmodus der du starter med å plassere ut alle medlemmene av gruppen din, og så detaljstyrer dem etter tur.
Så lenge du ikke dør ved første anledning, vil medlemmene av gruppen din gradvis tilegne seg erfaring, som kan brukes til å forbedre egenskapene deres. De grunnleggende karakteregenskapene er stort sett låst fra starten av (det finnes spesifikke måter å forbedre dem på, og du kan få bonuser via utstyr), men hver gang en figur går opp i nivå får de tre poeng som du kan bruke i et egenskapstre der du har både passive og aktive egenskaper, samt muligheten til å lære magiske formularer av økende styrke. Ulike figurklasser har ulike muligheter her, som seg hør og bør.
Jeg liker dette systemet. Rett nok er mye av det du låser opp ting som bare gir +1 på ett eller annet, men det er nok substans her til at jeg alltid grublet litt når jeg skulle sende noen opp i nivå, og følte også at valgene mine spilte en rolle.
Soldat, eventyrer og kokk
Spillet har ellers en rekke systemer å forholde seg til. Du må blant annet hvile relativt regelmessig, for å få tilbake helse og magipoeng, og da trenger du mat som kan kjøpes eller lages ved hjelp av ulike ingredienser (som du da trenger, sammen med kunnskap om oppskriften). På samme måte kan du lage ulike drikker som kan gi deg helse tilbake eller andre fordeler, samt kurere ulike lidelser eventyrerne dine måtte pådra seg. Begge systemene er gode, men med mindre du hviler i hytt og pine ender du opp med hundrevis av kilo med mat i ryggsekken etter hvert.
Selvsagt er det massevis av utstyr og skatter å finne, og spillet har en solid økonomi der penger fortsetter å være relevante i lang tid samtidig som ting ikke koster absurde mengder. Dette liker jeg; selvsagt ønsker jeg å få alt så billig som mulig, men det er noe veldig tilfredsstillende over å faktisk bruke de pengene jeg har plukket opp på noe som genuint hjelper meg videre. I alt for mange rollespill mister pengene så godt som alt av verdi få timer inn i spillet, men du fortsetter selvsagt å støvsuge dem opp i de resterende hundre timene, sånn i tilfelle.
Det er egentlig ingenting revolusjonerende eller nytt her, men Skalds tilnærminger til de ulike kjente og kjøre rollespillelementene er solide, og har som regel noe unikt eller interessant ved seg. Det er kjent, men samtidig friskt.
Solid handling
Handlingen kan også beskrives som frisk. For selv om det ikke er mangel på verken Lovecraft eller mørke middelalderverdener i spill, er kombinasjonen og måten den løses på her veldig god. Som ekte Lovecraft-hovedpersoner er heltene våre helt uvitende om de mystiske uhyrlighetene som venter dem, i likhet med den store majoriteten av verdens befolkning forøvrig. Men handlingen tar en uventet og spennende vri etter hvert, så selv om du har lest din andel Lovecraft i årenes løp skal du ikke tro at du har alle svarene.
Spillets hovedhistorie er lineær, men du kan utforske mye underveis, og det er flere sideoppdrag som kan løses og hemmeligheter som kan finnes. Dette er noe av det jeg liker best med Skald, for selv om spillet åpenbart ikke har innholdsmengden til Baldur’s Gate III er det mye å fordype seg i og mange skjulte ting som skaper en fin følelse når du oppdager.
Oppdragene er også gode og varierte, ofte med flere mulige løsninger. Men jeg skulle gjerne likt å se litt flere alternativer underveis, og gjerne litt mer bruk av figurene i gruppen din. Utover kommentarer her og der er det sjeldent at de påvirker handlingen i noen grad, og man blir egentlig ikke så godt kjent med dem. En figur ble for eksempel med meg spesifikt for å frigjøre en by, men mens vi var der tror jeg ikke han sa mer enn en setning eller tre. I alle fall var det ikke noe viktig.
Baldur’s Gate III har nok ødelagt meg litt på dette området, men med Skalds enkle presentasjon kunne det vært rom for flere muligheter og mer interaksjon, uten at det hadde kostet store ressurser.
Pent, men litt rotete
Den enkle presentasjonen liker jeg uansett godt, stort sett. Spillet har mye kul pikselgrafikk, og detaljnivået generelt er akkurat høyt nok til at omgivelsene føles distinkte og interessante å utforske. Stilen er som en miks av klassisk MS-DOS og Commodore 64, der fargene er inspirert av sistnevnte og detaljnivået ellers minner om PC/Amiga-rollespill fra rundt 1990. Stilen gir spillet en distinkt stemning, og de utvaskede fargene bygger opp under den dystre verden alt foregår i.
Men den valgte stilen går litt på bekostning av klarheten, og flittig bruk av shift-knappen, som lyser opp ting du kan plukke opp eller gjøre noe med er helt nødvendig. Dag-natt-syklusen er i utgangspunktet kul, men om natten er det såpass vanskelig å se ting at jeg rett og slett fikk for vane å enten hvile gjennom natten eller kaste bort tiden på verdenskartet, for å slippe å forholde meg til mørket. Lite er så irriterende som å kaste bort et trekk i en kamp fordi du rett og slett tror at en av dine egne folk er en fiende, og prøver å angripe.
Musikken har jeg også sansen for. Her er inspirasjonskilden eldre konsoll- og arkadespill, der komponisten har brukt lydbrikken Yamaha YM2413 for å lage sangene. På samme måte som grafikkstilen passer musikken godt til spillet. Men jeg skulle virkelig ønske vi hadde fått mer enn én kampmelodi? Det er nemlig mye kamp i dette spillet, og selv om låten er kul tar det på å høre den hundreogørten ganger.
Frem med sverdet
Kamp er generelt … litt ensformig. Spesielt i spillets første del, før verken du eller fiendene får de helt store og varierte mulighetene. Da blir det mye den samme taktikken hver gang, mot fiender som generelt er veldig statiske, og på grunn av måten spillet låser deg til et lite område når du slåss, er det sjeldent nok variasjon i omgivelsene til at de virkelig spiller en rolle (og når de gjør det, er det ofte fordi du er i en trang hule og ikke har de helt store taktiske mulighetene uansett).
Dette er vel egentlig mitt største ankepunkt mot spillet – nå skal det sies at spilte gjennom store deler av det to ganger, da jeg fikk tilgang før lansering og det kom en stor og viktig oppdatering på lanseringsdatoen som ikke var kompatibel med mitt lagrede spill. Jeg kunne fullført spillet på den gamle versjonen, men syntes ikke det ville vært en god løsning å legge ut inntrykk basert på en utdatert versjon uten å vite om den nye fikset det jeg hadde trøbbel med eller ikke. Så dermed fikk jeg dobbel dose av de første ti-femten timene, og det gjorde meg nok litt ekstra trett av kampene.
Men selv om du får tilgang til litt mer spennende greier senere i spillet, fortsetter kampene å være litt lite dynamiske, og spillet kunne nok gjort mer både med tanke på spennende magiske formularer og interaktivitet med miljøene. Resultatet er at selv om jeg syntes det er gøy nok, er det vanligvis ikke tidsbruken som avgjør om jeg føler jeg har spilt nok for dagen, men antallet kamper jeg har utkjempet.
Jeg må samtidig nevne at spillet har enormt mange innstillingsmuligheter hva vanskelighetsgrad og mekanismer angår, og disse kan du endre på når som helst. Så du kan til en viss grad velge selv hvor mye fokus du vil gi kampene. Spillet har også et visst snikeelement, der du for eksempel kan slukke lys og slikt for å gjøre det vanskeligere for fiendene å se deg. Dette kan brukes til å unngå kampsituasjoner, og i motsetning til i mange andre slike spill er det ikke slik at du må støvsuge miljøene for muligheter til å få erfaringspoeng.
Disse får du nemlig mer enn nok av uansett; da jeg fikk min siste historiebaserte følgesvenn i spillet måtte jeg ta henne fra nivå 1 til 15 i én omgang. Med et maksnivå på 20 var det ikke så voldsomt mye mer figurutvikling hun hadde igjen. Og dette var etter at jeg hadde skrudd av tilfeldige kamper på hovedkartet, så jeg kunne egentlig ha samlet opp langt flere erfaringspoeng.
Konklusjon
Om du har lest hele teksten, har du fått med deg at jeg har litt å utsette på ulike aspekter ved Skald: Against the Black Priory (og jeg kunne nok pirket på mer; grensesnittet er for eksempel litt stivt). Men ingen av disse tingene har hindret meg i å ha det veldig moro i spillets selskap. Jeg elsker å utforske denne verdenen, jeg syntes både handlingen og figurene som driver den videre er genuint interessant, og jeg setter også pris på presentasjonen.
Noen tenker kanskje at det er vanskelig å gå tilbake til en presentasjon ala Skald når man har spilt Baldur’s Gate III, men den rosa klumpen som ligger mellom ørene våre er faktisk vanvittig god til å bygge videre på selv de enkleste inntrykkene vi får, og var det noe jeg aldri savnet, så var det stemmeskuespill og mellomsekvenser med «motion capture»-animasjoner. Jeg levde meg lett inn i eventyret uten det.
Selvsagt betyr ikke dette at jeg ville blitt særlig fornøyd om alle nye rollespill valgte samme tilnærming, men det fungerte flott her og jeg kan ikke annet enn å gi Skald: Against the Black Priory en solid anbefaling.
Skald: Against the Black Priory er ute på PC (Steam, GOG) nå. Vi fikk tilgang på en anmelderkopi av spillet fra utvikleren. Jeg har basert teksten på testing både før og etter lansering. Her er en trailer: