Dette er et av de morsomste spillene jeg har spilt på evigheter.
The Holy Gosh Darn kommer fra norske Perfectly Paranormal, og er et eventyrspill med en liten dash action. Det er også det morsomste nye spillet jeg har spilt på lange tider, og et av de beste norskutviklede spillene jeg har spilt noensinne. Så … jeg liker det, altså.
En ny dag truer…
Det er enda en dritkjedelig dag i Himmelen. Englene Cassiel og Puriel sitter like ved Perleporten for å registrere nyankomne sjeler sammen med Peter, og som vanlig er det bare hunder som kommer. De har som kjent fripass, i motsetning til oss mennesker. Men så dukker det plutselig opp en hel gjeng med ånder som ikke har noe som helst i Himmelen å gjøre, og … uh, jeg husker ikke helt detaljene, men Himmelen eksploderer og alle dør. Redningsmanne er passende nok Døden, som med sin magiske klokke lar deg – Cassiel, altså – reise i tid. Nå må du spole tiden tilbake, og finne ut hvordan du kan redde Himmelen før katastrofen inntreffer.
Det viser seg imidlertid raskt at du fortsatt ikke har nok tid. Bare det å få åpnet en spesifikk dør tar flere timer, og du har bare seks. Dermed gjelder det å bruke tidsmaskinklokka fornuftig. Gjør du en feil? Spol tilbake tiden. Finner du ut noe som hadde hjulpet deg å hoppe over et tidkrevende steg underveis? Spol tilbake tiden. Bruker noen litt for lang tid på å forklare en ting? Ja, du gjettet det: Spol tilbake tiden, og be dem komme til poenget!
Nøkkelen her er at Cassiel husker alle greiene som skjer eller blir sagt også etter at du har spolt tilbake tiden, så hun vil automatisk bruke den nye informasjonen hun får tilgang på, både i samtaler og for å løse gåter. Etter hvert oppgraderes også klokka slik at du kan ta med utvalgte objekter når du reiser tilbake i tid, og dermed kan du hoppe tilbake og kansellere lange kjeder med oppgaver utført for å få fatt i den ene tingen. Plutselig har du ikke så dårlig tid likevel!
Eller jo, det har du. Veldig mye av spillet handler om å effektivisere tidsbruken din basert på kunnskap du tilegner deg «i fremtiden», enten det er ved å hoppe over samtaler eller rett og slett fordi du (og Cassiel) vet hva som skal gjøres fordi du akkurat har brukt fem nå tilbakespolte timer på å eksperimentere deg frem til det. Men du må også fysisk være kjapp – det er et element av «speedrunning» her, på den måten at selv når du vet alt du skal gjøre må du gjøre det såpass raskt at du kommer i mål før Himmelen eksploderer. Flere ganger i løpet av spillet hadde jeg akkurat rukket å få et vitalt stykke informasjon da Himmelen gikk i lufta, og kunne puste lettet ut (etter å frenetisk ha forsikret meg om at jo, spillet rakk faktisk å lagre fremgangen).
Finkontroll over klokka
All denne spolingen høres kanskje litt frustrerende ut, men det er ikke slik at du hele tiden må spole tilbake til start. Klokka «lagrer» tiden hvert femtende spillminutt, pluss på ett valgfritt øyeblikk (tenk på det som en hurtiglagring), så du spoler bare tilbake så langt du trenger. Du må så klart helt tilbake til start noen ganger, for å effektivisere hele dagen, men da hurtiglagrer du bare hver gang du er fornøyd slik at du alltid har et relativt nylig punkt å dra tilbake til når du tråkker i salaten.
Tiden går dessuten raskt, de seks timene du får i spillet er vel omtrent et kvarters tid i virkeligheten (og du kan spole frem for å hoppe over ventesekvenser om nødvendig), så det gjør ikke så mye med repetisjon.
Ikke at det alltid føles som repetisjon, heller. Cassiel er pratsom, og hun er like klar over at hun har gjort eller sagt noe før som du er, så kommentarene hennes gjenspeiler dette. Opplevelsen er altså ikke den samme selv om du gjør de samme tingene. Faktisk er det ofte bare artigere neste gang, når Cassiel vet hva som kommer og stønner resignert. Spesielt når hun forholder seg til andre figurer, som ikke er klar over at de er i en tidssløyfe og bare blir mer og mer forvirret over Cassiels oppførsel og kommentarer.
Måten spillet er strukturert på gjør dessuten at du slipper å gjenta deg selv hele tiden. For de aller fleste greiene som trengs for å redde himmelen er informasjon, eller gjenstander som til syvende og sist leder deg til informasjon. Så de fleste trådene du følger underveis leder til et punkt der du kan starte dagen på nytt og ignorere alt det du gjorde tidligere fordi det ikke lenger er nødvendig.
I starten brukte jeg for eksempel tid på å plukke opp de samme greiene i Cassiels leilighet for hver restart, men jeg skjønte raskt at jeg kunne droppe det frem til det dukket opp situasjoner der jeg faktisk trengte dem.
Kult eventyr, fabelaktig komedie
Som eventyrspill liker jeg The Holy Gosh Darn veldig godt. Puslenøttene er solide, varierte og morsomme, og utnytter seg ofte av tidsreisekonseptet på friske og spennende måter. Jeg syntes også de er passelig vanskelige – dette er ikke et spesielt utfordrende spill, men jeg tror det hadde falt litt fra hverandre om utviklerne hadde kommet opp med djevelske puslenøtter som satte spillerne fast i lange tider. Dette er jo tross alt også en komedie, og dermed er man avhengig av en stadig tilførsel av nye situasjoner og vitser.
Og det er som komedie jeg føler The Holy Gosh Darn virkelig lykkes. Det leverer den ene absurde situasjonen etter den andre, og humoren treffer så godt som alltid. Det er stilrent og selvsikkert, og fullt av gullkorn. Skuespillerne – og spesielt Rebecca Schweitzer som spiller Cassiel – gjør en fabelaktig jobb med fremføringen, og ansiktsanimasjonene holder toppnivå. Med en slik fremføring blir selv den tammeste vitsen gøy, og spillets vitser er generelt ikke tamme.
Som hele konseptet tilsier er muligens ikke dette et spill for deg som lett blir fornærmet på vegne av en allmektig gud eller tilsvarende, for mye av moroa er på bekostning av de rarere elementene av både kristendommen og andre religioner (det er jo mye å ta av her). Men spillet har det like moro med andre temaer, inkludert selve spillmediet og hvilke forventninger vi har til det. Uten å «spoile» noe, kommer en av spillets morsomste situasjoner rett ut av det blå helt på tampen av opplevelsen – du kommer til å skjønne hva jeg mener når du spiller det, og nå må du jo spille det for å skjønne hva jeg mener.
The Holy Gosh Darn er det tredje spillet i en trilogi som også inkluderer Manual Samuel og Helheim Hassle. De er alle satt til samme univers, og foregår faktisk også på samme dag. Dermed er det flere referanser til de andre spillene her, og flere situasjoner som leder inn i hendelser i de spillene. Men dette er bare noe jeg vet fordi jeg har lest det, og dermed la to og to sammen noen ganger underveis. Opplevelsen ble altså på ingen måte forringet av at jeg ikke har spilt de to andre spillene, selv om jeg sikkert hadde ledd ekstra godt et par ganger hvis jeg hadde opplevd situasjonene fra «den andre siden» tidligere.
Skal jeg trekke frem litt kritikk nå som konklusjonen er rett rundt hjørnet, kan jeg vel påpeke at jeg noen ganger skulle ønske spillet var et rent pek-og-klikk-eventyr, eller i det minste hadde musestøtte i enkelte sekvenser på PC. For det er litt unødvendig friksjon her og der, som skyldes kontrollene. Jeg kan heller ikke si at jeg likte plattformhoppingen, de heldigvis ganske få gangene det var nødvendig.
Konklusjon
Jeg ble overrasket over hvor godt jeg endte opp med å like The Holy Gosh Darn. Faktisk vil jeg ikke nøle med å plassere det sammen med klassiske spillkomedier som Sam & Max og Monkey Island. I tillegg til å være ordentlig morsomt og gjennomført solid satt sammen, sikrer tidsreisemekanismen at det føles genuint friskt og nytenkende. Liker du eventyrspill, eller generelt bare syntes det er trivelig å le, får The Holy Gosh Darn en varm anbefaling fra meg.
The Holy Gosh Darn slippes i dag, på PC, PlayStation, Xbox og Nintendo Switch. Jeg har testet en anmelderkode av Steam-utgaven, som jeg fikk tilgang på via utgiverens PR-byrå. Mer informasjon finner du hos Perfectly Paranormal. Her er en trailer: