Jørn har kost seg med det nyeste storspillet fra Activision.
Det har tatt fire år for Treyarch å levere et nytt Call of Duty, men disse fire årene har blitt tatt i bruk på god måte. Det er nesten noe nostalgisk over å bli servert et spill som er så tettpakket med innhold ved lansering. Det oppfører seg som en veloppdragen herremann også. Her er det virkelig en silkemyk spillopplevelse, både for fingre og øyne når det gjelder grafikk og spillkontroll. Nyvinningen dette året er «omnimovement» som betyr at spillkarakteren din kan kontrolleres som en skikkelig actionhelt. Det føles veldig deilig, iallfall med en kontroller i hånda, og er heller ikke så essensielt i multiplayer at man ikke kan klare seg med en litt mer tålmodig og klassisk tilnærming med automatrifle eller skarpskyttergevær.
Rent bortsett fra denne nyvinningen kan man si at CoD er det samme CoD som jeg spilte på Xbox 360 med Modern Warfare 2. Det er klart vi får penere grafikk og små oppgraderinger i belønninger på multiplayer og så videre, men akkurat som Mario forblir Mario, er CoD seg selv lik. For å sitere Angus Young i AC/DC da han ble konfrontert av en musikkjournalist som mente de hadde laget 11 helt like plater «Nei, vi har laget 12 helt like plater». Det er tydelig at det er tillit til formelen og ytterligere finpuss av denne som er filosofien bak årets installasjon.
Denne anmelderen hoppet av pliktløpet med årlige Call of Duty spill under 360 æraen, så hvis du er ute etter en anmeldelse som sammenligner de små variasjonen fra år til år, så se andre steder! Jeg er derimot opptatt av å fortelle deg om en veldig solid pakke av et spill.
Ja… men så må vi jo først snakke bittelitt om valget Activision har tatt med å samle alle de nyeste Call of Duty spillene i en og samme «launcher». Nå er det altså slik at remasteren av Modern Warfare 2, Modern Warfare 3 og flerspillermodusene Warzone og DMZ, er samlet under en og samme spillfane. Dette gir noen bittesmå fordeler med noe delt progresjon og bonuser mellom spillene, men i det store og hele er det et valg som tydeligvis er tatt av rike herrer med slips som aldri rører dataspill. Der har vi ett lite minus i margen.
En annen ting som må nevnes er at jeg har hatt to krasj i kampanjemodusen der spillet bare stoppet opp helt og måtte startes på nytt, samt en grusomt kjedelig opplevelse i zombie-modusen der noen utnyttet en glitch for å bli usårbar. Noe som førte til en kjedelig halvtime der ingen andre enn den usårbare spilleren hadde det gøy.
En spionthriller som nesten treffer deg midt i brystet
Black Ops 6 er en oppfølger til Black Ops Cold War, og I begynnelsen av historiedelen følte jeg meg ganske forvirret over antallet karakterer og referanser til tidligere hendelser. Heldigvis tar det ikke lang tid får man får et velpolert stykke stål i hendene, og kan fokusere på å ta noen liv for freden og frihetens skyld. Spillet finner sted i 1991, og den første invasjonen av Irak er et bakteppe for en historie som faktisk både ble litt mer emosjonell og filosofisk enn jeg hadde forventet. Manusforfatterne har nok blitt holdt litt tilbake av at dette er en enorm spillsatsning, men jeg føler at de har klart å lage en historie der verden vi lever i er langt mer grå enn de typiske svart/hvitt fremstillingene av «det gode mot det onde». De kunne gått mye lenger, men det hadde antageligvis ikke vært mulig med et så stort budsjett, spillet må tross alt kunne selges til Hvermannsen, og da er det dessverre grenser for hvor sterk politisk vinkling man kan gi en historie.
Det er først og fremst Irak-krigen som her ikke får dyp nok behandling. Det hersker ingen uenighet om at Saddam Hussein var et av de kjipere menneskene som har styrt et land, men det tette samarbeidet USA hadde med mannen bare 10 år før han bestemte seg for å invadere Kuwait er ikke nevnt. Forøvrig er ingen av de vestlige politkerne eller Saddam noe særlig tilstede i historien, mest sannsynlig får å ikke fremmedgjøre potensielle spillere på verdensbasis. Det er noe smule feigt over dette, men Treyarch og Raven klarer allikevel å fortelle en god historie til slutt, selv om det tok litt tid for denne anmelderen å bli engasjert.
Black Ops 6 leverer en historie der du kan kjenne litt på følelsene til persongalleriet. Jeg ble oppriktig glad i disse menneskene etterhvert, selv om jeg først var totalt forvirret og litt irritert over at de var så mange. Du får også kontrollere alle sammen i forskjellige sekvenser, og da historien var ferdig følte jeg at jeg kjente de bedre og at jeg må få tak i en kopi av Cold War på ett eller annet tidspunkt, for å se hva som skjedde i forkant av denne historien.
Jeg liker ikke selv anmeldelser som gir for mange detaljer om handlingen. La meg heller si at vi får servert en god lapskaus av en James Bond-thriller, med innslag av psykologisk skrekk og konspirasjonsteorier, og med en god flaske «klassisk krigsspill» mellom munnfullene. Dette er et skytespill som føles ekstremt godt i hendene, mye fordi det er en formel som er polert i over 20 år. Spillet prøver på nye ting og føles passelig ambisiøst i utførelsen. Det er nok ikke et kjempehopp fremover, men det kjennes som det har vært langt flere ideer på bordet, og at de har kuttet vekk mye daukjøtt. Jeg hadde ingen øyeblikk i enspillerdelen der jeg følte at ting trakk ut for lenge eller ble for repetetive. Du blir konstant presentert for nye mekanismer, våpen og miljøer å utforske. Hvis du på en eller annen måte har klart å unngå en eneste moderne Call Of Duty kampanje, vil du bli helt tatt på senga over tempoet og variasjonen!
Jeg må også nevne at spillets filmsekvenser flere ganger er så troverdige i lyssetting, animasjon og oppløsning, at man kan bli lurt til å tro at man ser en film. Vi snakker om en tur dypt ned i «the uncanny valley». Spillet holdes nok tilbake fordi det også skal kunne kjøres på PS4 og Xbox One, men det er Blizzard-nivå på filmsekvensene her.
Grafikken er også veldig bra når man kontrollerer handlingen selv, og jeg ble spesielt imponert over røykeffekter og ikke minst animasjonene til fiendene. Borte er den klassiske tøydukkeeffekten der døde fiender har lemmer som spaghetti, her ser det langt mer realistisk ut, på godt og vondt. Call Of Duty har også i flere år nå vært helt i forkant av å presentere optikken i skytevåpen slik at du ser nedover geværløpet med realistisk dybdefølelse, og får forvrengninger av lyset gjennom kikkertsikter.
Dette blir akkompagnert med ett typisk lydspor der 6/8 dels krigsmarsjer blir blandet med hard rock, arabiske strengeinstrumenter, tunge messingblåsere og tidvis en fantastisk fet rockebass. Det er lite minneverdige melodier her, tidvis blir det generisk actionfilmmusikk, men det gjør nytten, og er helt perfekt mikset inn med fantastiske lyder av våpen og eksplosjoner. Skru opp surround-anlegget på maks og se naboen din få full panikk!
Spillets lengde er ganske typisk for et Call Of Duty spill, man kan potensielt komme igjennom på kanskje syv timer, eller gjøre som meg; skru opp vanskelighetsgraden ett ekstra hakk, gjøre nesten alt av gåter man kommer over, skaffe noen oppgraderinger av utstyr og våpen, og til slutt ende opp med å spille over ti timer. Det er faktisk noen lette rollespillelementer mellom all skytingen, og en hel «Myst-aktig» gåte du kan løse i tilfluktstedet til de hemmelige agentene du spiller som. Det er en svært tilfredstillende flerretters meny man får servert her, med en ettersmak som gjør at man får lyst til å besøke restauranten igjen.
Da jeg ble ferdig med denne historiedelen følte jeg for å bare starte på nytt med enda høyere vanskelighetsgrad. Dette til tross for at det allerede var langt på natt og at denne anmeldelsen måtte skrives dagen etter. Jeg kommer garantert til å bruke kampanjen senere som «oppvarming», eller hvis jeg venter på venner som jeg skal spille flerspiller med. For selv om de aller fleste spiller CoD for historien, så håper jeg du leser neste segment…
Lekekrig på skjermen
Jeg har tidligere hatt ett trøblete forhold til flerspillerskytespill. Det har ofte blitt slik at jeg investerer for mye tid og følelser i ett spill, og så viser det seg til syvende og sist at spillet ikke er helt balansert, rettferdig og at belønningen for å spille ikke tilsvarer innsatsen jeg har lagt inn i spillet. Jeg vil påstå at for mange kan man tegne en kurve der gleden over å spille flerspiller vokser med forståelsen av kartene og mekanikkene, topper seg når man får en mestringsfølelse over disse og avtar når man til syvende og sist opplever at spillet ikke kan være 100% rettferdig.
Slik vil jeg anta at historien vil gjenta seg med Black Ops 6 også, og allerede nå er det oppdaget mange måter å utnytte svakheter i kildekoden slik at man kan luske rundt områdene folk «spawner», eller utnytte server-hastigheter med å kontrollere mengden data som sendes og mottas på egen PC. Dette er et grunnleggende problem i flerspiller over nett, og Black Ops 6 lider av det samme. Det er også en designfilosofi som skiller seg fra den symmetriske og rettferdige måten kamper i de mest seriøse skytespillene foregår kontra den litt mer sprakende og festglade knivingen som foregår i Call Of Duty. Mer negative ting enn dette har jeg faktisk ikke å si om flerspillerdelen.
Det gleder meg å fortelle deg at jeg har hatt det sjeldent gøy med å skyte motstandere i fjeset, eller plassere feller bak dører slik at folk får seg et ublidt møte når de prøver å snike seg inn et område jeg vokter over. Jeg har blitt belønnet for innsatsen slik at jeg kan styre en radiostyrt bil inn bak fiendens linjer og detonere denne slik at jeg har ødelagt en posisjon for motstanderlaget, og jeg har dukket ned i forskjellene mellom en automatrifle og en maskinpistol. De sistnevnte har fått rykte på seg på å være såkalt «OP» altså «overpowered», rett og slett urettferdig bra.
Jeg er her for å fortelle deg at jeg som 47 år gammel mann med rustne reflekser likevel klarer å holde hodet over vannet og hevde meg i disse kampene. For tiden har jeg valgt meg ut et vanlig automatgevær, og vinner dueller hvis jeg husker å holde avstand til «sirkusartistene» som hopper inn i rom og skyter rundt seg mens de flyr i luften. Spillet belønner nemlig presisjon i høy grad, og det er svært viktig å kjenne våpnene sine styrker, først og fremst hvilken avstand de fungerer best på. Da betaen for Black Ops 6 ble gjennomført hadde jeg det veldig gøy med å teste ut hagler i kombinasjon med tøysete akrobatikk. På kloss hold ble jeg et veritabelt monster. Senere fant jeg en forkjærlighet for maskingevær med kikkertsikte og en katteaktig tålmodighet der jeg kunne hevde meg på nesten like store avstander som snikskyttere, gjerne i posisjoner der fienden hadde tendenser til å forflytte seg for å nå diverse mål i kampen.
Dette er ingen «hero-shooter», men det er likevel store muligheter til å bygge en karakter, altså en «loadout» som føles riktig for akkurat deg! Er du som meg, litt eldre og tregere i refleksene, ja da kan du gå for en litt mer strategisk fremgangsmåte. Har du en sprek og ung hjerne kan det hende du hevder deg mere som en villmann med maskinpistol.
Men hva med kartene spør du? Ja, Black Ops 6 lanseres med hele 16 flerspillerkart, og jeg har hatt det veldig gøy på samtlige av dem. De er ikke perfekte, det er de for komplekse til å være. Men jeg er glad for at de er varierte, pene og se på og at de gir muligheter for veldig mange fremgangsmåter og spillmoduser. Som vanlig kommer jo også Treyarch til å lage flere kart og innføre gamle favoritter. Jeg er på ingen måte bekymret over de små urettferdighetene jeg kan oppleve i en match, dette fordi jeg vet at utvikleren MÅ utbedre disse små svakhetene jevnlig. Det er også hjelpsomt å ha alle disse årene på baken som gamer, slik at jeg ikke lar meg irritere for mye over at noen nå faktisk kan utnytte svakheter i «spawns» (for de uinnvidde; der du dukker opp med ditt nye liv etter å ha blitt drept) eller våpen som er litt for gode i forhold til de andre. Dette er helt typisk med mindre man lager et spill med helt symmetriske kart og langt færre våpenvalg.
Mitt råd til alle er å gjøre så godt man kan, rapportere folk som åpenbart jukser (ja…det er juks å utnytte «glitches» i spill, det er nedfelt i brukeravtalen) og ikke minst lære seg å navigere kartene og bruke våpnene. Få vil kunne dykke ned i et nytt flerspillerspill og dominere fra første minutt, men de fleste kan bli ganske så mye bedre etter noen timers spilling. Activision har også gjort mye arbeid for å sette sammen balanserte lag slik at man sjelden har kamper der man blir totalt dominert. Joda… det skjer fortsatt fra tid til annen, men det er sjeldent, og det er mye bedre enn det var med Call of Duty i «gamle dager».
Dette med at alt var bedre før er jo noe som går igjen i kommentarfelt og så videre når nye spill i en serie lanseres. Denne anmeldelsen er jo skrevet midt i lanseringsperioden, og det er smått komisk å se folk okke seg over dårlige kart og ubalanserte våpen. Jeg undres alltid over at disse spillerne klarer å bedømme både kvaliteten på kartene og fremtidsutsiktene til spillet fremover på bare noen få timer. Akkurat som om utviklerene ikke har laget spill før, og ikke har snøring på spilldesign. Tro meg, historien vil gjenta seg, og når Black Ops 7 blir lansert vil du se massevis av poster om hvor bra kartene og balanseringen var i Black Ops 6.
Jeg antar at jeg kommer til å bruke veldig mye tid i flerspiller. For meg sitter alt sammen. Karakterene beveger seg raskt og silkemykt, våpnene har en herlig skytefølelse og tempoet er hektisk. Man dør raskt, og dreper forhåpentligvis også raskt. Mine favorittmoduser er de hvor man må holde på ett eller flere områder på kartene. Disse gir herlig muligheter for strategi og kreative draps strategier.
Rent teknisk er også flerspiller en triumf, med en perfekt balanse mellom grafikk og bildeoppdatering. Jeg har ikke lagt merke til noe hakking eller oppstykket bilde under mine matcher. Spillet har oppført seg eksemplarisk. Det at spillet også er mulig å spille på PS4 og Xbox One, samt at det ikke har alt for høye krav på PC er i min bok positivt.
Jeg oppfordrer de som kvier seg for å spille flerspiller til å jekke ned sitt eget ego, godta at man må lære litt før man kan hevde seg og ikke ta tap så tungt. Husk heller at dette ikke er blodig alvor, men en artig digital lekekrig. Husk også å samarbeide med dine medspillere (gjerne med et headset slik at du kan kommunisere med laget ditt), og kjenn mestringsfølelsen komme etterhvert.
Da blir det gøy, jeg lover!
Mikrotransaksjoner
Ah…Mikrotransaksjoner. Alle hater dem, og de fleste ender opp med å bruke penger på ett eller annet tidspunkt. Disse finnes også i Black Ops 6, og jeg tenker at dette nok har kommet for å bli.
Så lenge folk kjøper seg nye kamuflasjemønstere, spillkarakterer og annet fjas, vil foretningsmodellen være der. Personlig snur jeg hele greia på hodet og er takknemlig for at noen velger å bruke langt mer penger på spillet, slik at jeg kan få en større spillopplevelse uten å betale ekstra. Hva mener jeg med dette? Jo… tilbake i tid så kjøpte man ekstra innhold i form av flere flerspillerkart. De nye spillene som Fortnite er mer opptatt av å fylle kartene med spillere, slik at man ikke (som tidligere) kanskje bare fikk en femtedel av spillerne på en ny pakke med kart.
Jeg mener dette er en positiv utvikling. La folk bruke penger på kostymer, karakterer og annet digital pynt, slik at vi alle kan nyte flerspillerspill med de samme kartene! Black Ops 6 får nye kart allerede til helgen, og enda flere i midten av november. Dette hadde neppe vært mulig uten økonomien som salg av digitalt krimskrams gir til plattformen.
Braaaaaainns!! (…eller gleden av å skyte zombier i fillebiter)
Black Ops 6 har (som andre Treyarch-spill i Call of Duty-serien) en modus der man skal drepe bølge på bølge av zombier alene eller med andre spillere. Dette er en skikkelig festlig måte å spille sammen på, hvis man ikke liker å måtte være fullstendig fokusert på å utmanøvrere andre mennesker i den klassiske flerspilleren. Zombies er også en måte du kan låse opp oppgraderinger til våpen på, og ikke minst lære deg de forskjellige våpnene og mekanikkene før du prøver deg mot mennesker. Stemningen i denne delen er også veldig artig, med tydelige nikk til skrekkfilmer fra 80 og 90 tallet.
Fiendene her er deilige å skyte seg igjennom. Armer og bein faller av, og de har klær som passer til tidsperioden spillet foregår i. Det er også diverse bosser, og man får en opplevelse som begynner rolig og sakte men sikkert skrur opp intensiteten til du mest sannsynlig blir til zombie-mat. Karakterene man spiller som har også herlige replikker, der flere har fått meg til å knegge for meg selv.
Det er også et slags oppdrag man skal løse på hvert kart, og det må både koordineres mellom spillere mens gåtene må løses i felleskap. Du finner selvsagt alle svarene allerede på internett, men jeg anbefaler på det sterkeste å samle en vennegjeng og å gå inn blind. Når jeg skriver denne anmeldelsen er det bare to tilgjengelige kart, men allerede til helgen kommer det enda et tilskudd, og man kan forvente mer påfyll utover dette.
Våpenporno
Det er noe paradoksalt med måten jeg beundrer designet og funksjonaliteten til disse dødelige statussymbolene man kan oppgradere og pynte med diverse kamuflasjemønster, utsmykninger og tilbehør i alle modusene i Black Ops 6. Jeg tviler ikke ett sekund på at det ligger nitidig arbeid i både grafikk og lyd for at disse våpnene skal føles genuine, og de er virkelig en fryd å avfyre rett i hodet, skrittet eller rumpa på en fiende.
Samtidig er jeg en voksen mann, interessert i historie og politikk og vet at disse våpnene stort sett først og fremst har tjent gamle menn med store visjoner og harde hjerter… For ikke å snakke om industrien som produserer dem. Det er klart det har vært kriger, eller politiaksjoner hvor disse våpnene har vært brukt i «det godes tjeneste», men de har også blitt brukt i skoleskytinger og militærkupp. Heldigvis er det deler av enspillerdelen som problematiserer dette og kanskje den måten det er gjort på her fungerer bedre enn i Modern Warfare-spillene der skurkene bare er slemme og de amerikanske soldatene er snille. Modern Warfare hadde disse anti-krig sitatene når man døde, Black Ops 6 har noen personlige historier fra karakterene som iallfall forsøker å belyse krigens grusomhet.
Konklusjon
Jeg elsker kampanjen, som nevnt. Men flerspilleren er allikevel for meg det aller mest imponerende her. Jeg har ikke verdens beste nett, men vi lever jo i Norge og har generelt bra internett. Derfor hadde jeg som regel mellom 15 og 20 ms ping i kamper, noe som resulterte i en veldig presis og rettferdig følelse av å treffe de jeg siktet på.
Denne anmeldelsen er jo ikke skrevet i et vakuum, da alle andre i verden har hatt tilgang til spillet like lenge som meg. Jeg leser derfor mye klager over at folk mener de opplever inkonsekvent «hit-detection». Jeg kan ikke annet enn å avfeie dette med dårlig ping, og dårlig sikte. Det er også helt essensielt å skjønne at i en duell vil en automatrifle som regel tape mot en skarpskyterrifle på avstand, eller en maskinpistol på kloss hold. Lærer du deg våpnene og har stabilt internett så vil du klare deg bra, men du vil likevel ikke dominere. Den ferdighetsbaserte lagoppstillingen er nemlig sterk i dette spillet, og jeg ser at folk klager over at de ikke klarer å komme seg mye over enn 1.5 i ratioen mellom å eliminere eller bli eliminert. Jeg synes dette utelukkende er en god ting! Flerspiller bør være balanserte slik at alle, uansett ferdighetsnivå, kan ha det gøy med å spille mot andre mennesker. Vil du føle deg som en usårbar gud, så finnes det nok av spill på markedet som tilbyr dette.
Jeg må nevne at det er noe teknisk småpirk i skrivende stund. Noen grafiske artefakter er tilstede hele veien, såkalt «shimmer» og aliasing på Series X. Jeg opplevde også noen få tilfeller av uregelmessighet i billdeflyten i enspillerdelen, men absolutt ingen problemer med flyten i flerspiller.
Til syvende og sist er nok ikke Black Ops 6 revolusjonerende på noen måter, men det er en polert og deilig spillopplevelse som de aller fleste vil like å spille. Det er også en svært komplett pakke med «Zombies», og hvis du også tar motet til deg og dykker inn i flerspilleren, så er det ukesvis, om ikke månedsvis med moro og hente her. Man kan faktisk også spille i split-screen! Riktignok kun mot «bots» i vanlig flerspiller, men hvor gøy er det ikke å ha med en kompis i sofaen, knekke et par pils og skyte zombier før helga starter på alvor? Jeg fikk nesten sjokk da jeg så at spillet hadde mulighet for dette… Med tanke på at man også kan oppleve hele spillet i én måned for under to hundre kroner med et Gamepass-medlemskap, er det helt umulig å ikke gi dette en svært varm anbefaling. Jeg kan forstå de som er lei av CoD-formelen, jeg har vært der selv, men hvis du har hatt en lengre pause eller aldri har spilt et Call of Duty-spill, så synes jeg nesten du skylder deg selv og oppleve dette.
Noen generell ting å tenke på når man spiller flerspillerskytespill
- Pust rolig. Lær mekanikken og kartene. Du blir bedre med tiden.
- La alle «daily challenges» og andre «FOMO»-mekanikker være en kilde til et bonus-kick av dopamin, ikke en plikt.
- Godta at spill forandrer seg og at den nye trenden er rettferdig lagsammensetning. Heldigvis er dagene over da man kunne skru av hjernen og bare tankeløst slakte «noobs» over en lav sko. Denne opplevelsen kan du heller finne i enspiller. I flerspiller er det faktisk mening at alle skal ha det gøy og da må alle ha en mulighet for å vinne.
- Ikke vær «toxic» i kommunikasjon med andre spillere, og hvis du opplever at andre er det mot deg; rapporter i stedet for å svare med samme mynt. Det er bedre for alle.
- Ikke juks, og rapporter hvis du er ganske sikker på at folk jukser. Her er sladrehanker spillenes beste venn.