Nikolai tester: Justant

Hvor langt lar høydeskrekken Nikolai klatre?

I år har jeg spilt lite nytt, men satt meg fore å spille mer variert enn før, noe Gamepass – både for PC og konsoll – gir strålende muligheter til. Spill jeg aldri ville prøvd ellers har derfor blitt installert og i noen tilfeller prøvd. Dette er nok et prosjekt som vil ta meg tid, men jeg har som mål å prøve flest mulig av de kortere indiespillene som ligger på tjenesten. For jeg har etterhvert fått et godt øye til indie-scenen, som har gitt meg mange gode opplevelser i løpet av de siste årene.

Sist ut er et spill som har fått mye ros siden det kom ut i fjor, puzzle-plattformerspillet Jusant, som jeg spilte på PC. Spillet listes på Gamepass opp som en opplevelse på minimum fire timer, hvor å fullføre 100% av spillet skal ta åtte timer. Innafor selv for en kar med høydeskrekk, spurte jeg meg selv? Jeg klapper meg selv på skulderen over at jeg klarte nesten en time! Høydeskrekk er en ting, selv i spill for meg. Selv spill som Jedi Survivor krevde en god del av meg på et visst punkt – de som vet, vet.

Jusant er, først og fremst, nydelig. Det er nydelig å se på, det er nydelig å høre på. Grafikken er vakker, så innmari vakker. Jeg elsket lyden av stillhet båret av vinden, de små lydeffektene – alt lag på topp av en skjønnhet i omgivelsene som nesten ga meg frysninger. Riktignok merket maskinen dette godt i ytelsen inntil jeg slo ned kvaliteten et par hakk, men selv på medium grafikkvalitet så var dette en nydelig visuell opplevelse.

Du starter på bunnen av et stort, uoverskuelig fjell og det er bare å starte å klatre, høydeskrekken til tross. I starten gikk det bra. Det var ikke så langt ned. Spillmekanikkene var enkle å forstå, og jeg forserte de første veggene med glans. Snart hang jeg der i løse lufta, grep tak i steiner og utheng, festet tauet, løste små puzzles for å komme videre – stadig oppover. Jeg begynte å tenke at dette kan jeg faktisk klare.

Så kom jeg til punktet hvor jeg ikke klarte mer. Etter nesten en time var jeg kommet til en høythengende bygning, skjør, liggende langt ute fra fjellpartiet jeg hadde klartet i, med lang vei ned og altfor mye luft. Kroppen min følte det sterkt. Stress, klump i magen, nær sagt kulde i kroppen, suget i magen som ble vond og større for hvert steg opp trappen i bygget. Jeg innså at jeg ikke kunne klatre lenger enn dette.

Men det føltes ikke som et nederlag, selv om jeg bare så vidt var i gang. Jeg hadde hatt en veldig god opplevelse, en opplevelse jeg ikke vil glemme på lenge. Så klarte jeg ikke å fullføre. Men jeg kom langt, lenger enn jeg kanskje innerst inne trodde da jeg startet. Jeg hadde hatt en totalt sett veldig god opplevelse. Jusant var kanskje ikke rundet, men jeg forlot spillet på et sted som føltes riktig – for meg.

Og kanskje – kanskje en dag – kan jeg komme tilbake. Hvem vet?