Lysten på et tradisjonelt JRPG-spill med litt humor mellom slåssingen?
Dårlig ånde tas til ekstreme nivåer i den ikke helt seriøse spilltittelen Breath of Death VII: The Beginning Reanimated. Men så er ikke spillet den er klistret på så helt seriøst, det heller. Det er altså en nyversjon av et indie-spill lansert på Xbox Live Arcade i 2010, og var i likhet med stallkamerat Cthulhu Saves the World – som jeg alltid kommer til å huske fordi jeg spilte det den 22. juli året etter – et kjapt og relativt lite JRPG-spill mekanisk og grafisk inspirert av sjangerens tidlige spill men med en humørfylt handling og masse kamp.
Nydelig nyversjon
Nå har det altså fått en nyversjon. Jeg spilte altså bare Cthulhu Saves the World, som jeg likte ganske godt, men slik jeg forstår det var de to spillene ganske like, og The Beginning er rimelig trofast mot originale Breath of Death VII. Det som i hovedsak er endret er presentasjonen, og for å gi spillet et lite lass med skryt helt i starten: Det ser nydelig ut, og det høres nydelig ut. Pikselgrafikken er herlig detaljert, med massevis av flotte animasjoner, og lydsporet er mesterlig. Alt vitner om at dette er et kjærlighetsprosjekt fra utvikler Shadow Layer Games.
Men hva så med selve spillet? Vel, det er helt greit. Altså, kompetent utført men uten noe som mekanisk gjør det mer interessant enn sånn cirka tusen andre spill i sjangeren. Jeg er egentlig ikke blodfan av JRPG-spill engang, og selv jeg har spilt litt for mange spill som i praksis gjør akkurat det samme som dette.
Så vi har en gruppe på opp til fire helter som rekrutterer seg selv underveis, hver med tilgang på eget utstyr som kjøpes eller finnes og egenskaper som låses opp underveis. Vi har massevis av turbasert menykamp mot tilfeldige fiender og en god dose utforsking av smått labyrintaktige miljøer av den typen der du alltid må gå tilbake når du har funnet veien videre, for det var sikkert ei kiste med en skatt i enden av den ene gangen du gikk forbi for noen minutter siden.
Progresjonen er ganske lineær, både med tanke på utforskingen og karakterutviklingen. For hvert figurnivå får du to valg, og våpnene og rustningene er også (med noen unntak) en relativt grei «hvis du finner noe nytt, er det nok bedre enn det du hadde fra før»-affære.
Det hele er også veldig strømlinjeformet, med for eksempel bare én magisk drikk som hjelper på absolutt alt. Kamp byr på et utvalg taktiske muligheter takket være de mange egenskapene, men flere av dem blir raskt utdaterte og individuelle kamper ender ofte opp med å føles ganske like – spesielt når du kommer såpass ut i spillet at du må bruke en god del tid på «grinding» for å få råd til å oppgradere.
Mye humor
Utenom presentasjonen er det dermed handlingen som er høydepunktet. Spillet finner sted i en postapokalyptisk verden der alle tilsynelatende er vandøde, og følger skjelettet Dem – som er en helt av den tause typen, fordi han ikke har stemmebånd. Han blir shanghaiet av spøkelset Sara som trenger en livvakt, og tilfeldigvis også er tankeleser, så da gjør det ikke så mye at Dem ikke kan snakke. Ikke for henne, i alle fall, for hun er litt selektiv når det kommer til hvilke av Dems meninger hun videreformidler til de andre i gruppa (vampyren Lita og til slutt zombien Erik).
Når jeg sier at handlingen er et høydepunkt, mener jeg ikke at den er noe du bryr deg om. Hva slags oppdrag disse skrømtene er på har jeg knapt fått med meg. Men det er mye humor her, og mange vitser på bekostning av både klassiske JRPG-spill, vestlige rollespill og dataspill generelt. Slikt er gøy.
Problemet er bare at det blir for lite dialoger og historieprogresjon mellom all kampen og utforskingen. Og jeg opplever verken kampen eller utforskingen som særlig givende. Da jeg spilte Cthulhu Saves the World i 2011 syntes jeg det var ganske friskt med et såpass enkelt og retroinspirert JRPG-spill, men i dag som det er så uhyre mye å velge mellom i denne sjangeren føler jeg ikke denne modellen holder mål. Når jeg spiller en halvtime og det eneste jeg føler jeg gjør på den tiden er å slåss mot endeløse rekker av ganske like fiendegrupper, mister jeg interessen.
Men! Det er ikke noe veldig galt med spillet. Det er ofte vanedannende, som disse spillene nesten alltid er, og siden mekanismene er såpass enkle er inngangsterskelen veldig lav. Enkelte JRPG-spill har så mange ulike mekanismer og systemer at man kan få helt fnatt av det, og med Breath of Death VII: The Beginning Reanimated vet du i alle fall nøyaktig hva du får. Og hvis du har lyst på et dønn tradisjonelt JRPG-spill som i tillegg skilter med griselekre piksler, nydelig musikk og en god dose humor – vel, dette koster deg en femtilapp.
Breath of Death VII: The Beginning Reanimated er ute på Steam. Vi har fått tilgang på en anmelderkopi fra utviklerens PR-byrå. Her er en trailer: