Terje har også spilt rikelig med spill i år, og deler sine favoritter her.
Jeg har spilt en del 2024-lanseringer, og her er mine høyst personlige topp fem. Det sagt, jeg har nok ikke spilt en eneste såkalt AAA-lansering i år. Om man vil se en liste over de beste, topp moderne spillene, så er nok ikke dette den listen. Dette er en veldig Terje Høiback-toppliste, og heldigvis er dette spillhistorie.no, så listen min passer nok ganske bra inn her tross alt.
5: Cryptmaster
Cryptmaster var en finurlig sak som for meg kom helt ut av det blå. Det spiller i utgangspunktet som et klassisk, vestlig, førstepersons rollespill. Et sånt der du styrer en gruppe eventyrere, utforsker labyrintaktige omgivelser, banker monstre på din vei, og løser gåter. Men Cryptmaster gjør dette på sin helt egen, spesielle måte. For du må nemlig skrive inn alt du gjør på tastaturet. Ikke som i et tekstbasert eventyr, men på en måte som kan minne litt om gamle Typing of the Dead. Karakterene dine opparbeider seg etter hvert egenskaper, og når du vil bruke den egenskapen så må du skrive hva den heter i stedet for å trykke på noe. All samhandling med gjenstander i spillet foregår på samme måte. I det store og hele foregår alt du gjør på den måten.
Denne Cryptmaster vekker altså din gruppe med eventyrere fra de døde, og skal ha dere til å hjelpe han med å nå de levendes rike, av grunner han selv rettferdiggjør. Heltene husker ingenting av sine foregående liv, og en del av spillet er å nøste opp i akkurat det, og hvorvidt Cryptmaster er til å stole på. Han fungerer også som en slags «dungeon master», som kommenterer på alt som foregår. Du kan når som helst skrive inn akkurat hva du vil, og Cryptmaster vil ha unike kommentarer på en del av det.
Spillet har en helt særegen grafikkstil som ser ut som en gammel, tusjet, sort/hvitt tegneserie. Og det forsterker bare det unike inntrykket dette spillet har. Jeg elsket hva dette spillet gjorde, selv om jeg må innrømme at det ble litt repetetivt før det var over. Jeg følte etterhvert at jeg håndterte de fleste trefninger bare ved å skrive inn de samme egenskapene igjen og igjen ad nauseum, så spillet kunne nok med fordel vært litt kortere. Likevel vil jeg si at dette var en av de mest unike og minneverdige spillopplevelsene jeg hadde i år.
4: Roguecraft
Et splitter nytt Amiga-spill i 2024! Vel, de som følger med vet at det er faktisk ikke så uvanlig, det har fortsatt å komme et solid antall Amiga-spill hvert eneste år. Og de siste årene har antallet årlige utgivelser bare økt. Roguecraft skiller seg likevel ut, ved å være et utmerket eksempel på Roguelike-sjangeren. Det er utviklet av norske Badger Punch Games, der medlemmene i seg selv er gamle legender på Amiga-plattformen. Og det er åpenbart at de fortsatt vet hva de gjør.
I Roguecraft skal man altså banke seg vei ned gjennom ti genererte nivåer, og slå ned stadig sterkere monstre på sin vei, før man tar seg av den selve store styggen på nederste og siste nivå. Man velger seg en av tre karakterer å spille, som utgjør vanskelighetsgraden på spillet. Karakterene har nemlig hver sine egenskaper, som gjør spillet lettere eller vanskeligere å gjennomføre. Spillet foregår i praksis på et isometrisk rutenett og er turbasert, som betyr at monstre og andre ting bare beveger seg når du gjør det. Dette bruker man taktisk for å komme seg videre. På hvert nivå må man finne utgangen og nøkkelen som åpner den for å komme videre nedover. I tillegg er det trylledrikker å finne, som har effekter som varierer for hver gjennomspilling.
Ganske grunnleggende Rogue-mekanismer egentlig, altså. Men det hele er bare teknisk solid gjennomført. Grafikken står ikke tilbake for noe på Amiga, musikken er atmosfærisk, og spillet byr på en ganske perfekt balansert utfordring i klassisk Rogue-stil. Man kan spille både på emulator eller en ekte Amiga, og selv satt jeg noen kvelder med min Amiga 1200 og en god øl, og storkoste meg. Når jeg har fullført alt spillet har å by på, og jeg fortsatt skulle ønske at det var mer av det, da har spillet gjort noe helt riktig.
3: Animal Well
Her er et «metroidvania»-plattformspill som byr på mye mer enn det ser ut som på overflaten. Men overflaten er mer enn nok i seg selv. Som typisk er for denne sjangeren, skal man utforske den labyrintaktige verdenen, finne hemmeligheter, oppdage nye egenskaper som igjen gir deg tilgang til nye steder, og så videre. Her ser vi en ekstremt smart design som forventer at du tenker litt utenfor boksen og utforsker mulighetene de forskjellige egenskapene gir deg. Det viser seg etter hvert å være mye mer enn et konvensjonelt plattformspill, det bryter ned barrierene det eksisterer bak og får deg til å involvere deg også utenfor spillet for å løse gåtene det har. Dette er et spill som har stadige smarte overraskelser å by på, og er ekstremt tilfredstillende å spille. Det har også topp design med tanke på grafisk uttrykk og lyd. Og når man tenker på at dette er for det aller meste utviklet av én person, så er det ikke mindre imponerende.
2: SKALD: Against the Black Priory
Ikke la deg bli lurt av den gammeldagse pikselgrafikken, eller stilen som ligner på utgamle og tungvinte rollespill. Dette er et bunnsolid rollespill med gjennomarbeidede mekanismer, og er ikke vanskelig å bli fortrolig med i det hele tatt. Fortellingen er godt skrevet, åpenbart inspirert av Lovecraft-mytologien. Men det er mye mer ved historien enn bare det. Verdenen er godt utarbeidet, og folkene i den er realistiske med naturlige motivasjoner.
Spillet har systemer for det meste, man kan for eksempel utvikle karakterene i litt forskjellige retninger, med forskjellige egenskaper. Det er systemer som holder styr på hvordan man forholder seg til forskjellige grupper, som avgjør hvem som er venner og hvem som er fiender. Det er systemer for magi, matlaging og blanding av diverse trylledrikker. Og det er et turbasert, taktisk kampsystem med mange interessante muligheter. Likevel klarer spillet å holde alt på et nivå der man ikke føler at det blir altfor mye å holde styr på. Spillet er i hovedsak utviklet og skrevet av nordmannen Anders Lauridsen, som man må applaudere med tanke på hvor mye som foregår, og hvor bra det fungerer. Den veldig Commodore 64-inspirerte pikselgrafikken er også stilig utført, og lydsporet er og et mesterverk i mine ører. Så absolutt en av mine beste spillopplevelser i år.
1: Rise of the Golden Idol
I 2022 kom The Case of the Golden Idol overraskende ut fra sidelinjen, og imponerte med sine logiske gåter og helt særegne stil. Spilleren blir presentert med en scene frosset i tid, et slags diorama, der noe har skjedd. Som regel et dødsfall. Så er det opp til spilleren å pusle sammen hva som har skjedd, ved å klikke på de forskjellige gjenstandene og personene som er til stede. Man får gjerne en enkel beskrivelse, og noen stikkord som blir tatt vare på. Så har man flere sider å fylle ut, som å identifisere alle de involverte, og å pusle sammen hendelsesforløpet. Dette hendelsesforløpet består av en beskrivelse med mange blanke ruter der det mangler ord, og spilleren må sette riktig ord inn ut fra de stikkordene som er blitt oppdaget. Enkelt forklart, men langt i fra lett å utføre.
Spillet var allerede interessant bare på grunn av hvor unikt det var, men det imponerte også stort over hvor smart det var. Alle detaljer du trenger å vite for å kunne resonnere frem svarene, finnes i scenen. Det forlanger bare at man er observant og har et øye for detaljer. Selve løsning-systemet var og kløktig, vet at det vanskelig lot seg gjøre å bare gjette seg frem med «brute force»-metoden, der man bare prøver alle alternativer for å se om det er riktig. Spillet vil ikke gi deg så mye som et pekepinn på om du er på rett spor, før du allerede har gjort nesten alt riktig. Derimot inkluderer spillet et ganske sinnrikt hint-system, om man virkelig skulle stå bom fast.
The Case of the Golden Idol var allerede en sterk kandidat til det beste spillet i 2023, så hvordan kunne årets Rise of the Golden Idol overgå det? Her var det stor fallhøyde, med tanke på forventningene. Men jammen klarte utviklerne det. Spillet foregår i stor grad på samme måte som sist, med et like perfekt øye for logisk sammenheng i de forskjellige scenene. De har forbedret brukergrensesnittet noe, og de har strammet inn litt på de forskjellige scenene så de er mer fokusert. Om man kunne kritisere originalen for noe så var det at de senere scenene ble ganske store, omfattende og føltes litt uoversiktlige. Oppfølgeren har heller flere individuelle scener, samlet i kapitler, som løses hver for seg. Så er det i stedet en overordnet beskrivelse for hele kapitlet som må løses, ved å ta informasjon fra hver av de forskjellige scenene i det kapitlet, for å danne et helhetsbilde.
Rise of the Golden Idol gir deg mesterstykke på mesterstykke av puslenøtter, så hvis du har sans for logiske gåter så er dette noe du absolutt bør spille. Det trengs overhodet ikke at du har spilt originalen for å henge med på historien, oppfølgeren gir bare noen nikk til den her og der. Men originalen er også et mesterverk, så begynn for all del gjerne der.
Og så resten
Jeg ville begrense meg til en topp fem-liste, men det er noen andre minneverdige spillopplevelser jeg også har lyst til å få nevnt, i helt tilfeldig rekkefølge.
Dungons of Hinterberg var rett ut koselig. Som er rart å si med tanke på at det er et spill som handler om å utforske farlige, monsterinfiserte områder. Men det hele er plassert i idylliske Hinterberg i de østeriske alpene. Omgivelsene er nydelige, og spillet holder seg på et nivå som aldri er veldig utfordrende, så det hele føles veldig avslappet og fint. Spillet er et tredjepersons action-eventyr, med en ganske perfekt balanse mellom utforsking, kamp og oppgaveløsing. Jørn skrev mye bedre og utfyllende om det her.
Grønland lar deg utforske isødet på attenhundretallet, i gammeldags fugle-perspektiv med gammeldags pikselgrafikk. Man våkner i en grotte der ute i ødemarken, og vet ingenting. Så er det bare å utforske og nøste opp i alt som ikke er helt som det burde være. Spillet åpner seg ganske fort opp og lar deg utforske omtrent hvor du vil, men låser av visse områder for fremgangen sin skyld. Spillet er i stor grad basert på utforsking og litt oppgaveløsing, det er nær sagt ingen egentlige farer å være redd for. Og det tar noen fine grep med historiefortellingen som jeg aldeles ikke skal avsløre noe om her. Det hører nok ikke akkurat hjemme på en toppliste, men det er mer enn godt nok til at jeg synes det er litt leit at det har gått så under radaren som det har.
Pixel Noir er et jeg sannsynligvis ville hatt på topplisten min, for det er et veldig interessant spill. Det er et spill med et gammelt JRPG-uttrykk som både ser og høres helt nydelig ut. Handlingen er sånn hardkokt detektiv-noir, satt til en by full av skruppelløse mennesker og triste skjebner. Detektiven din er en forhenværende politimann med sine personlige problemer. Og det foregår såklart ting som er veldig utenom det normale. Man følger historien, utforsker byen og har turbaserte kamper. Alt dette virker veldig interessant når det fungerer. Og det er haken. Spillet fungerte nemlig omtrent ikke, da det kom. Jeg spilte det en del, kjempet meg forbi en del av feilene, men måtte til slutt faktisk gi opp når spillet var rett og slett for ødelagt til at jeg kunne fortsette. Spillet har fått en del oppdateringer siden da og skal være forbedret en del, men jeg ser at det fortsatt gjenstår en god del feil å rette. Så det her er et spill jeg fortsatt vil spille en dag, for når det er i orden så vil det åpenbart være et veldig bra spill. Men den dagen er ikke kommet enda.
Peglin er et roguelike med et kampsystem basert på gamle Peggle, eller pachinko om du vil. Der man skyter ut en kule, så treffer den et antall pinner på sin vei gjennom spillbrettet. Man skal styre sin spillkarakter gjennom tilfeldige kart, der man har trefninger med monstre. I disse trefningene spiller man altså Peggle for å avgjøre rundene. I utgangspunktet gjør man mer skade jo flere pinner man treffer med en kule, mens noen pinner har spesielle effekter som «critical hit», statuseffekter og lignende. Kulene man bruker har og forskjellige egenskaper som kan gi mer skade, treffe flere fiender på en gang, og mye mer. Om man var litt opphengt i Peggle for en del år siden, som mange var, og kunne tenkt seg å spille noe lignende igjen noen kvelder. Da er Peglin neimen ikke et dårlig valg.
Beyond Good & Evil: 20th Anniversary er hva det høres ut som, en remaster av 21 (!) år gamle Beyond Good & Evil. Det er et veldig anerkjent spill, og det er fortsatt et godt spill i dag. Et tredjepersons action-eventyr der fokuset overhodet ikke er på action. Hovedpersonen Jade er fotojournalist, og det er mye mer sniking involvert. Utviklet av franskmenn, samme gjeng som utviklet Rayman i sin tid, og spillet har dette særegne franske uttrykket som skiller seg ut. Remasteren gjør for det meste bare grafiske oppgraderinger, med noen veldig få justeringer av mekanismene for å modernisere det litt. Utviklerne har og lagt til litt ekstra innhold mot slutten, som peker frem mot Beyond Good & Evil 2 når det spillet en vakker dag kommer. Men for det aller meste er dette det samme spillet som i 2003, og det har som sagt holdt seg godt. Jeg drar frem denne remasteren her, for om dette er et spill man ikke har spilt, så er denne remasteren en veldig god måte å få spilt Beyond Good & Evil på i dag.