Songs of Silence byr på en nydelig og frisk vri på Heroes of Might & Magic-konseptet.
Songs of Silence kom ut i fjor høst, og vekket umiddelbart interessen min på grunn av mildt sagt nydelige presentasjonen. Dette er genuint et av de flotteste strategispillene jeg har spilt, takket være en kombinasjon av vanvittig gjennomført 2D-kunst og en nærmest impresjonistisk stil over 3D-grafikken. Et herlig lydspor fra Hitosho Sakimoto bygger dessuten opp under alt som skjer på en flott måte. Men det er ikke bare presentasjonen som er god her, dette er et vanedannende og intelligent spill som gjør mye bra – selv om det riktignok også tråkker litt feil på noen områder.
HoMM med automatisk kamp?
Kort fortalt er Songs of Silence en finurlig og unik kombinasjon av Heroes of Might & Magic og «autobattler»-spill. Som i Heroes of Might & Magic leder du en liten gjeng helter rundt på spillbrettet, og hver av disse har mulighet til å bringe med seg en viss mengde stridsenheter av ulike typer. Disse posisjonerer du ut på et rutenett som representerer din side av slagmarken, og når hæren så havner i kamp, vil enhetene handle i sanntid og automatisk. Posisjoneringen din er viktig for å gi hæren en så god start som mulig, men du mister altså muligheten til å kontrollere enhetene etter at startskuddet har gått av.
Det vil si; ikke helt. Avhengig av egenskapene til helten din, samt enkelte andre ting (enheter under din kontroll, festningsverk, og så videre), får du tilgang til kort som kan spilles underveis. Her har vi det klassiske systemet der du først får tilgang til individuelle kort etter en viss venteperiode, og så er det en (typisk enda lengre) venteperiode mellom hver gang du kan spille dem igjen. Disse kortene kan være alt fra direkteangrep på spesifikke steder av kartet og helbredelse av enheter innenfor en viss radius til påkalling av allierte eller kraftige angrep som helten din – som også tar del i kampen – kan utføre.
Dermed får du en god del muligheter til å påvirke kampene underveis, selv om de generelt har en tendens til å utvikle seg i en møljeaktig retning underveis. Kamp er uansett både gøy og intenst, og går generelt også såpass kjapt at man aldri rekker å bli lei. Spillet har ikke noe system for å hoppe over kamper, men det trengs heller ikke; er en kamp uinteressant på grunn av store forskjeller på hærene, så er den uansett over på få sekunder.
I strategidelen, som er turbasert, gjelder det som vanlig å legge under seg byer, utposter og andre greier på spillkartet. Ulike lokasjoner bringer med seg ulike ressurser, og ofte også spesielle enheter som kan rekrutteres der. Gjerne litt avhengig av hvilket nivå de er på – ting kan oppgraderes underveis, ved hjelp av ressurser. Alt dette fungerer også via spillekort, og hvert kort kan kun spilles én gang per tur. Strategiske spillekort koster også ressurser, i motsetning til spillekort som brukes i kamp. Noen er avhengige av at det er helter på lokasjonen når de spilles, og heltene kan også ha egne spillekort som kan oppgradere lokasjoner slik at du for eksempel kan rekruttere nye typer enheter der.
Samtidig har fienden en tendens til å styre med mye av det samme, og de er selvsagt ikke siviliserte nok til å la deg bygge opp riket og heltene dine i fred.
Handlingen kommer litt i veien
Handlingen finner sted i et spennende univers som av grunner jeg skal la introduksjonssekvensen forklare har blitt splittet i to. En lys og en mørk del, og det er et bittert fiendskap mellom de to. Men nå trues alt sammen av en helt ny fiende med religiøse fanatikere, som korrumperer alt de legger under seg. Du starter i rollen som prinsesse (og veldig snart dronning) Lorelei fra den lyse siden, som opplever at riket hennes går til grunne når de angripes. Nå rømmer hun sammen med de siste overlevende, på jakt etter et nytt sted å overleve.
Jeg skal ikke spoile så veldig mye mer enn at handlingen tar for seg mer enn bare Lorelei og strabasene hennes. Etter noen oppdrag hopper historien over til den mørke siden, og det virker som spillet tar en helt ny vending. Men heldigvis går det ikke så veldig lang tid før det klarer å sy de ulike trådene sammen.
Jeg syntes ikke handlingen helt klarer å yte rettferdighet til spillets fascinerende univers og bakgrunnshistorie – til det er den litt for forutsigbar – men den fungerer fint som bakteppe for mange varierte oppdrag, og man blir litt glad i rollegalleriet underveis.
Selve oppdragene er vanligvis relativt åpne, der du gradvis må bygge deg opp for å ha sjanse til å nå målene dine. De kan også være ganske vanskelige, og tvinge deg til å gruble lenge før du tar valg – eller lagre over flere lagrefiler og så gå tilbake til en gammel en med litt mer erfaring og kunnskap om hva fremtiden vil bringe. Ikke minst fordi flere av oppdragene kombinerer åpen strategi med skriptede hendelser, der situasjonen kan forandre seg kraftig underveis. Det betyr at det gjerne er en ideell rekkefølge å gjøre ting i, som ikke nødvendigvis er åpenbar fra et rent strategisk synspunkt.
Dette er jeg ikke så begeistret for. Det betyr at flere oppdrag får et preg av prøving og feiling, og det skaper en usikkerhet når du ikke helt vet om du spiller slik spillet egentlig «vil» at du skal spille. På den andre siden kan noen oppdrag gå fra vanskelige til nesten litt trivielle når du skjønner tegninga, og rett og slett unnlater å gjøre det du skjønner vil ta handlingen videre mens du fokuserer på å bygge deg opp i relativ fred og ro. Irriterende er det også når historien «tar over» og fjerner mye av det du har bygd opp mellom oppdragene uten at dette begrunnes skikkelig; Songs of Silence er egentlig en god illustrasjon på at det er vanskelig å kombinere historiefortelling og frihet i strategispill.
Jeg må samtidig understreke at spillets oppdrag generelt oppleves interessante, og gir en tilfredsstillende følelse av å gradvis bli mektigere og mektigere samtidig som utfordringene du møter blir tøffere.
Er det en ting jeg liker med kampanjeoppdragene, så er det at de fleste av dem har små (eller til og med ganske store) ting det ikke nødvendigvis er åpenbart at du kan eller bør gjøre, men som er med å påvirke resten av spillet hvis du gjør dem. Det gjelder altså å utforske alt, for et møte med en figur i andre oppdrag kan plutselig spille en rolle i det sjette. Det er artig, og noen ganger tar spillet også hensyn til spesifikke valg du har tatt.
Spillet har også en egen «skirmish»-modus med datagenererte kart om du foretrekker den mer tradisjonelle «Heroes of Might & Magic»-måten å spille på, og her er det også mye som kan låses opp underveis. Scenarier og flerspiller er også støttet. Jeg setter stor pris på disse mulighetene, skjønt som vanlig havner jeg jo i tidsklemma og må innrømme at jeg også føler jeg har spilt meg mett på spillet gjennom kampanjen (på i overkant av 20 timer). Spillet har heller ikke så mye strategisk dybde, når alt kommer til alt.
Jeg har allerede nevnt den flotte presentasjonen, som virkelig er med å løfte opplevelsen. Her har utviklerne gjort en virkelig god jobb. Selve grensesnittet er imidlertid ofte litt knotete. Jeg ender ofte opp med å gå inn i byer når jeg egentlig vil velge spillkortene deres i stedet, eller til og med flytte enheter når jeg egentlig vil velge noe annet. Det er en litt merkelig bruk av høyre- og venstreklikking her som jeg aldri helt klarte å bli komfortabel med. Ikke et kjempeproblem, men tidvis frustrerende.
Konklusjon
Songs of Silence leverer en veldig kul vri på det klassiske konseptet fra spill som Heroes of Might & Magic, takket være «autobattler»-kampene som er både intense og raske. Jeg brukte litt tid på å bli hektet, men da jeg først ble det opplevde jeg spillet som svært vanedannende og moro, med varierte og interessante utfordringer. Riktignok er det ikke helt problemfritt, der spillets forhåndsdefinerte handling noen ganger får uvelkomne konsekvenser for strategidelen, og du stadig dras tilbake til start uansett hvor godt du gjør det. At grensesnittet kan være overraskende kranglete til tider kan også legge en demper på stemningen. Men alt i alt? Et solid og underholdende spill med flott presentasjon og mye moro.
Songs of Silence er ute på PC, PlayStation og Xbox. Du kan besøke det offisielle nettstedet for mer informasjon. Vi mottok anmelderkopi av Songs of Silence for PC fra utvikleren. Her er en trailer: