En gammel klassiker fra Amiga og Commodore 64 er tilbake i ny drakt.
En av de største sjangerne på åttitallet og deler av nittitallet var todimensjonale actionspill der du styrte et eller annet fartøy i miljøer som skrollet automatisk enten horisontalt eller vertikalt. De japanske arkadespillmakerne var spesielt glade i sjangeren, men den appellerte også til vestlige spillutviklere som lagde spill for hjemmeplattformene vi omfavnet i vår del av verden. Noen av spillene deres oppnådde stor suksess, spesielt i Europa, og et av dem er sideskrolleren X-Out. Dette har nå fått en nyversjon ved navn X-Out: Resurfaced.
Sideskrollende skyting fra Tyskland
X-Out kom fra tyske Rainbow Arts, et navn du kanskje forbinder med spill som The Great Giana Sisters og Turrican-serien. Det debuterte på Commodore 64 i 1989, og fikk en kraftig oppgradert versjon til blant annet Amiga året etter. I motsetning til de fleste spillene i sjangeren finner X-Out sted under vannet, skjønt det er bare en visuell greie; det kunne like gjerne vært et romskip du styrte. Men det har et par andre elementer som gjør at det skiller seg litt ut fra røkla i sjangeren.
Først og fremst er det unike butikksystemet. Vanligvis har du en håndfull liv, og et fastsatt – typisk pinglete – startvåpen som du så oppgraderer ved å plukke opp bonuser underveis. Her fungerer ting annerledes. Du starter med en viss sum penger, og må kjøpe ubåt og våpen før første brett. Dette tilfører en viss strategi: Skal du putte alle pengene i en ubåt med kraftige våpensystemer, eller to svakere ubåter slik at du i praksis får et ekstra liv i bytte mot slagkraft? Du kommer tilbake til butikken mellom hvert brett, så du kan oppgradere og kjøpe nye skip underveis. I tillegg kan du selge det du har hvis du vil bytte strategi. Et smart system, som fortsatt er ganske unikt i sjangeren, og det er veldig mye å eksperimentere med her.
Samtidig er det altså ingen muligheter til å oppgradere våpen eller noe annet mens du er i et brett. Ingen bonuser du kan plukke opp som belønning for å kverke hele fiendeformasjoner eller andre slike standardting for sjangeren. Dette er uvant, men siden du bruker poengene dine som penger er det alltid lurt å forsøke å kverke så mange fiender som mulig. Så du bør fortsatt prøve å lære deg angrepsmønstre og slikt, for å maksimere uttellingen for hvert nivå.
I motsetning til i typiske japanske spill i sjangeren, er det ikke slik at ett treff dreper deg i X-Out. I stedet har ubåten en viss mengde energi. Dette er for så vidt ikke så uvanlig for europeiske spill av denne typen, men i dette tilfellet er butikksystemet med å sikre at det føles som at spillet har en genuin grunn til å være slik. Det gjør det også genuint intenst når du er på sistebossen og nesten er tom for helse – klarer du å komme deg videre, får du alt tilbake. Bare husk å ikke krasje i ting, da, for det dreper deg alltid umiddelbart.
En siste relativt unik ting er at spillbrettet er høyere enn selve skjermen, så kameraet følger ubåten din opp og ned. Akkurat dette var imidlertid mer merkbart i originalutgavene enn i nyversjonen, med sin noe høyere oppløsning.
En trofast nyutgave
Så ja, nyversjonen. Utvikler Kritzelkratz 3000 har generelt gjort en veldig fin jobb her. Grafikken er oppgradert igjen, med et ekstra filterlag som gir skjermbildet en veldig fin og behagelig glød. Tegningene er de samme som på Amiga, men oppskalert. At spillet ser såpass flott ut i dag viser hvor dyktige utviklerne var i utgangspunktet. Men det er også litt mer bevegelse i bildet nå, litt flere luftbobler og slikt som gjør det mer dynamisk.
Vi får en ekstra dybdeeffekt i form av parallax-skrolling, der ulike «lag» med grafikk skroller i ulik hastighet for å skape illusjon av dybde. Dette hadde faktisk ikke Amiga-utgaven, selv om parallax-skrolling er et av de begrepene alle Amiga-eiere kunne. Men vi får det altså nå, og det ser veldig fint ut. Brett som ikke hadde bakgrunner i originalen har også fått det nå.
Jeg elsker spillets utseende, men jeg må samtidig innrømme at de nye effektene gjør det litt vanskeligere å følge med, spesielt på hva som er bakgrunn og hva som er ting du kan krasje i. Det er nemlig ganske mye av dette, og kollisjoner med terrenget som har krevd det virtuelle livet mitt en litt vel stor andel av gangene jeg har dødd. Jeg kan ikke bare skylde på grafikken her, men den har definitivt noe av ansvaret. Det at kameraet nå er zoomet mer ut i forhold til i orignalen er til gjengjeld med å gjøre vanskelighetsgraden litt mer overkommelig, da du får mer tid til å reagere.
På lydfronten er det også nyheter. Vi får faktisk hele tre lydspor denne gangen – Commodore 64, Amiga («original») og et helt nytt sett med remixer og originale låter. Alt sammen er det altså legendariske Chris Huelsbeck som har stått for. Musikken har den herlige og litt bombastiske stilen vi ofte fant i slike spill på Amiga og Commodore 64, og jeg har absolutt sansen for den. Selve lydeffektene er imidlertid ganske kjedelige, og jeg skrudde raskt ned volumet på disse slik at jeg kunne høre musikken i stedet.
Nivåene ser ut til å være identiske med dem i Amiga-versjonen, skjønt jeg skal ikke utelukke at småting her og der har blitt justert litt. Butikken har i alle fall fått en liten justering, ved at du nå kan velge mellom noen forhåndsdefinerte ubåter i tilfelle du ikke gidder å lage dine egne fra bunnen av hver gang. Fint, men jeg har ikke så veldig sansen for dem, og skulle heller ønske jeg kunne lagret mine egne varianter og valgt dem i fremtidige runder. Ellers har utviklerne lagt til lokalt samarbeidsspill for to, og muligheten til å spille gjennom spillet med speilvendte brett.
Mange andre nyversjoner eller relanseringer av slike spill har også muligheten til å spole tilbake spillet, lagre og laste underveis eller til og med justere antallet liv og «continues». Her er det ikke noe slikt, men jeg ser at det reklameres for juksemuligheter – og spillet starter faktisk med en klassisk «cracktro» med «trainer»-meny. Her er imidlertid alle mulighetene låst for meg, og jeg aner ikke hvordan disse låses opp. Jeg får teste når fullversjonen lanseres i morgen, for å se om det har noe med anmelderutgaven å gjøre.
Spillet kan oppleves rimelig brutalt, og det å måtte fullføre hele greia i én omgang (som tar cirka en halvtime hvis du faktisk klarer det) passer nok dårligere med normal spillsmak i 2025 enn den gjorde i 1989.
Gøy, men litt slemt
Men hva med selve spillet, da? Jo, det er fortsatt gøy. Kontrollene er presise, og med riktig våpen føler du deg akkurat passe mektig selv om du aldri er mer enn en feil eller to unna å dø. Du vil typisk ha noen litt dårlige runder før du kommer inn i flytsonen, men du har hele tiden en følelse av at du kan klare å komme litt lenger neste gang. Og når du først kommer inn i flytsonen kan du til gjengjeld komme veldig langt. Det er også rimelig variert, sjangeren tatt i betraktning, med mange ulike typer utfordringer underveis.
Men X-Out føles ikke like finslipt som de beste spillene i sjangeren, og det har flere ting jeg ikke er så begeistret for. All krasjingen i spillmiljøene, for eksempel. Etter å ha brukt tid på å sette opp det perfekte skipet er det mildt sagt irriterende å miste det umiddelbart fordi du sveiper innom noe dødelig. I tillegg kommer det faktum at noen av de senere brettene har masse vegger og andre greier som må ødelegges for at du skal komme deg forbi, inkludert ting som lages av fiender underveis. Noen ganger kan det være fryktelig vanskelig om du ikke har riktig konfigurasjon på ubåten.
På den andre siden har vi «bossene», der de fleste har en eller annen åpenbar svakhet som gjør at de veldig lette å slå når du finner ut hvordan. For sistebossen tipper jeg at jeg kunne klart det meste av kampen i blinde, da hele greia endte opp med at jeg flyttet ubåten opp og ned i en fast rytme, og bare måtte vente tålmodig på at angrepene mine skulle tømme helsepotten dens.
Men de grunnleggende spillmekanismene i X-Out fungerer altså godt, og det er gøy å spille. Etter en litt hard begynnelse ble det veldig moro å lære brettene og se hvordan jeg stadig oppnådde litt mer fremgang enn sist. Tilfredsstillende og vanedannende! Så skjedde riktignok det småmerkelige at jeg plutselig klarte å fullføre hele spillet uten å ha kommet lenger enn til tredje nivå tidligere, og da gikk lufta litt ut av ballongen. Men det var jo en artig opplevelse i seg selv.
Det er dessuten tydelig at Resurfaced-versjonen har blitt laget av noen med genuin kjærlighet til og respekt for kildematerialet, og de har all grunn til å være stolte av det de har gjort. Hvis X-Out er et spill du har gode minner fra, tror jeg absolutt du kommer til å sette pris på denne versjonen. Hvis du ikke har det tipper jeg også X-Out: Resurfaced vil være et trivelig bekjentskap, men jeg vil nok anbefale andre sjangerperler før akkurat dette spillet om du er en nykommer til denne typen skrollende skytespill.
Som en gammel veteran fra Commodore 64 og Amiga syntes jeg uansett det er glimrende å se «våre» spill bli hentet frem igjen på denne måten, og jeg håper på mer. Hvem eier rettighetene til Disposable Hero?
X-Out: Resurfaced slippes i morgen, torsdag 20. februar, for PC (Steam), Switch, Xbox og PlayStation. Vi har testet en anmelderkopi av PC-versjonen, som vi fikk fra utgiveren. Her er en trailer: