Jørn har kost seg i Indiana Jones’ støvler.
Jeg liker ikke anmeldelser som avslører for mye av handlingen i et spill. Dette gjelder spesielt eventyrspill – der mye av gleden ligger i å utforske verdenen på egenhånd. Hvordan skriver man da en anmeldelse av Indiana Jones & The Great Circle? Vel … la oss se!
Det første som slår meg med dette spillet, er hvor god spillmotoren er, og hvordan vi konsollspillere slipper å måtte velge mellom «performance» og «quality» i grafikkinnstillingene. Machine Games har tatt et valg i optimaliseringen, og for det meste fungerer det overmåte bra. Spillet ser aldeles nydelig ut, spesielt ansikter, mimikk og figurenes øyne er imponerende.
Når vi først snakker om de livaktige menneskene i spillet, må stemmeskuespillet og dialogene også nevnes. Det er så vanvittig kule, onde og morsomme personligheter i dette spillet at jeg gjerne hadde sett en filmatisering av hele historien – selv om det er totalt unødvendig. Mye er sagt om Troy Bakers nærmest trolldomsaktige tolkning av den unge Harrison Ford som Indiana Jones, og jeg må ærlig talt si at både de skrevne dialogene og selve «stemmen» gjør at jeg ofte glemmer at jeg spiller et spill laget nesten 40 år etter den første filmen. Flere énlinjersreplikker får meg til å trekke på smilebåndet, og minner meg om Harrison Fords improvisasjoner – en essensiell ingrediens i klassisk Star Wars og Indiana Jones.
Dette gjør også at jeg oppfører meg som professor Jones i spillet. Jeg studerer nøye både notater, urgamle gravsteder og nazileirer. Her trår jeg varsomt og ønsker ikke å avsløre noe av historien, annet enn at The Great Circle spiller godt på en faktisk teori om at flere av verdens viktigste helligdommer danner en perfekt sirkel rundt jordkloden. Tilfeldig? Det finner du bare ut ved å spille spillet!
Jeg er nok mer en realistisk type som tror at den enkleste forklaringen ofte ligger nærmest sannheten. Likevel er dette Indiana Jones’ største styrke; evnen til å blande arkeologiske utgravninger og historiske fakta med myter og en solid dose fri fantasi er rett og slett en svært tiltalende oppskrift. En oppskrift som gir en deilig smak av eventyr! Jeg føler meg langt mer fanget av historien, da vi får oppleve ekte steder i verden med tilhørende religioner og myter, og ikke minst opplever at alle snakker og skriver på morsmålet. Siden spillet er laget i Sverige, får vi faktisk noen svenske «påskeegg» også … såpass kan jeg vel avsløre?
Vi får servert en herlig gjengivelse av tidsånden rett før andre verdenskrig. Antrekkene, teknologien og ikke minst de politiske strømningene er så solid gjennomført at det lett kunne matchet kvaliteten til en hvilken som helst periodefilm.
Spillet er lydsatt med fri bruk av John Williams’ originale Indiana-temaer og nye komposisjoner av Gordy Haab. Tiden vil vise hvor godt den nye musikken står seg mot originalene, men den føles i alle fall svært riktig i et Indy-spill. Jeg kan tenke meg at det er nærmest umulig for en komponist å unngå å etterligne Williams i ren ærefrykt, og jeg klarer ikke helt å si at dette er en dårlig ting. Det hjelper også veldig på innlevelsen at alle lydeffekter er skarpe og troverdige. Hemmelige dører knirker, sand rasler, og steiner flytter seg med en herlig skrapelyd. Pisken til Indy har selvsagt også den deilige snerten vi kjenner!
Hvordan fungerer det, da?
Så nå har jeg fått snakket litt om spillets uttrykk og stil uten å røpe noe av historien. Snart en halv anmeldelse bare på den måten – ikke verst, hva? La meg nå gå over til spillets mekanismer.
Du er Indiana Jones i dette spillet! Ikke bare spiller du mesteparten av tiden i førsteperson, men du bruker også de verktøyene Indy benytter i filmene. Pisken, knyttnever, stekepanner og annen slapstick preger kampene mot nazister. Det passer godt at det skal mye til for å avfyre skytevåpen. Ikke bare risikerer du å bli omringet og satt tilbake til et (svært tilgivende) kontrollpunkt, men det er liksom ikke «Doctor Jones the Killing Machine» spillverdenen trenger. Indiana Jones er heller en fyr som sniker seg bak en nazist med en spade (eller en kassegitar), gir et saftig klunk slik at han faller over og knuser en pinnestol, før han gjemmer den bevisstløse fascisten i en grøft. Faktisk er dette nesten mer tilfredsstillende enn å skyte dem i Wolfenstein.
Likevel vil du garantert havne i situasjoner der du må avfyre skudd. Her kjenner man igjen skytefølelsen fra Wolfenstein, men det er tryggere å holde seg unna for mye trøbbel. Det jeg kanskje likte aller best, var å dytte en nazist i ryggen slik at han falt … fra et veldig høyt sted.
Dette er et slags snike- og gåteløsningsspill, men summen er helt klart større enn delene. Jeg gleder meg over at jeg føler meg som Indiana Jones – absolutt hele tiden. Dette merkes også i plattformsekvensene (noen ganger i tredjepersonsperspektiv), der Indy svinger seg over avgrunner med pisken, klatrer på hustak, og alltid har en morsom kommentar når ting går galt.
Til sist vil jeg nevne at jeg er omtrent halvveis inn i en ny gjennomspilling på høyeste vanskelighetsgrad. Det er skikkelig gøy, og jeg prøver nå å samle absolutt alle skatter og samleobjekter. Problemet er ikke Indiana Jones; det handler mer om en spennende spillvår og en backlog som er arkeologisk interessant. Denne anmeldelsen ble i hovedsak skrevet i romjulen 2024 da jeg nettopp hadde spilt ferdig spillet, men har blitt pusset på i anledning PS5-utgaven. Jeg har spilt spillet på Xbox Series X.
God graving!