Ren leter egentlig bare etter noen sauer som har rømt, men ender opp med å konfrontere en gud (eller flere).
Quantum Witch er et eventyrspill forkledd som et plattformspill, eller et «plotformspill» som utvikleren selv kaller det. Spillet følger Ren, som bor sammen med partneren sin Tyra i en idyllisk landsby der alle kjenner alle og … vel, det er også en merkelig religiøs gjeng der, men de insisterer på at de ikke er en sekt, så da går det nok greit. Eventyret starter med at Ren må jakte på alle sauene hennes, som har stukket av i løpet av natten, men underveis finner hun ei jente som tilsynelatende holdes fange av mystiske krefter, og bestemmer seg for å involvere seg. Dermed dytter hun igang en serie hendelser som truer med å endre hele verden – samtidig som hun får magiske krefter.
Historien i første rekke
Spillet minner litt om norske The Holy Gosh Darn – som fortsatt er glimrende, og må spilles om du ikke har gjort det – på den måten at det altså mekanisk er et plattformspill med pusle-elementer. Du kan løpe, hoppe og slå, og i tillegg også undersøke, manipulere og plukke opp ulike ting i miljøene, som i klassiske eventyrspill. Til sist har du dine magiske krefter, som tillater deg å i en begrenset periode kombinere forgrunnen og bakgrunnen slik at du kan hoppe og løpe på konstruksjoner som egentlig ikke er på det 2D-planet du befinner deg på for på den måten å nå steder som ikke egentlig er tilgjengelige.
Men som i The Holy Gosh Darn er ingen av disse elemente særlig utfordrende i seg selv, de er bare ting du gjør for å komme videre i spillet. I stedet å utfordre deg med presisjonskrav og vanskelige puslenøtter, handler Quantum Witch altså mest om historien og hva Ren etter hvert lærer om den i utgangspunktet så idylliske verdenen hun lever i. Her er det til gjengjeld mye frihet, og mulighet til å ta ulike valg som ikke bare påvirker veien gjennom spillet, men også hvilke avslutninger du kan få. Tilsynelatende små ting kan åpne opp eller sperre av lange spillsekvenser, og det er umulig å få med seg alt spillet har å by på i én gjennomspilling.
Historien er dermed ganske viktig for opplevelsen, og den er heldigvis ganske interessant. Mye her oppleves som et oppgjør med religion og religiøs fanatisme (spillskaperen vokste opp i en sekt som hun nå har brutt ut av), og spillet er også fullt av tematikk av den typen som sikkert får «woke content detector»-alarmen til å gå av så det ljomer (og det kan den bare gjøre). Alt er pakket inn i en lun stemning og velskrevne dialoger med glimt i øyet, og temaene som tas opp presenteres på en måte som bør gjøre dem relaterbare også for de av oss som mangler førstehåndskunnskap.
Det er mye menneskelighet her, og vitsene sitter alltid løst. Det hjelper også at Ren og de andre viktige figurene i spillet alle har utbroderte personligheter og en følelse av at de generelt har en eksistens og en fortid utover det vi får oppleve. Slikt liker jeg. Spillet er også fullstappet av referanser til andre spill – både nye og gamle – og ikke rent få morsomme brudd på den tredje veggen. Så må jeg jo på den andre siden påpeke at for eksempel religionskritikken ikke er direkte subtil eller nyansert, her hamres poengene stort sett inn med slegge. Men i møte med fastlåste dogmer er det kanskje slegge som trengs?
Valg og konsekvenser
Det er også fascinerende å ta ulike valg, og se hvordan spillet i noen tilfeller strekker seg overraskende langt for å gi deg konsekvensene. Da jeg reddet en person forventet jeg et takk og klapp på skulderen, og så mer eller mindre at hun skulle forsvinne fra spillet. I stedet bosatte hun seg i landsbyen, og jeg fikk også ta del i hennes helbredelsesprosess. I min første gjennomspilling var ikke dette noe jeg fikk oppleve i det hele tatt, da jeg tok et valg som ledet til en annen skjebne for henne.
Men dette er samtidig et område der spillet ikke er helt vellykket. Det er nemlig ganske lett å miste tilgang på innhold her, og dermed også miste kontekst som er viktig for å forstå helheten i historien. Eller «historiene», om du vil, det føles som spillet prøver å fortelle mer enn én, og hva det ene har å gjøre med det andre er ikke nødvendigvis så lett å få tak på.
Jeg skjønner at ideen er at man skal spille flere ganger, og jeg spilte to. Men det er såpass mye som er likt hver gang at det kan bli litt kjedelig, spesielt når man ikke aner hva man eventuelt har gått glipp av og hvordan man kan få det med seg (og samtidig ikke liker å bare gjøre helt ukarakteristiske ting for å se hva som skjer). Spillet har kun én lagrefil, og det autolagrer hele tiden, så det er ikke så lett å eksperimentere, heller.
Så for min del sitter jeg fortsatt med følelsen av at det er mye her jeg ikke har fått med meg, og sammenhenger jeg ikke forstår. Spillet har ikke helt klart å knytte sammen de løse trådene på en måte jeg er helt fornøyd med. Jeg kan kanskje spille en tredje gang, og håpe at jeg knekker noen nøtter slik at mer faller på plass, men etter de to rundene jeg har hatt føler jeg meg ikke investert nok i historien til Ren og universet hennes til at jeg lar meg friste tilbake for en ny runde. Ikke når det er så mange spill som venter på tiden min.
Det er ikke dermed sagt at jeg ikke er glad for den tiden jeg har fått med Quantum Witch. I nuet er det alltid trivelig og fascinerende, og til og med overraskende emosjonelt til tider, og selv om det er mye jeg fortsatt ikke forstår føler jeg eventyret fikk en tilfredsstillende (om ikke direkte perfekt) slutt i min siste runde. Legg til en sjarmerende presentasjon, masse gøy humor og et skikkelig bra lydspor, og vi har et spill jeg tror de aller fleste med sans for historiedrevne spillopplevelser vil sette pris på. Og noen av dere kommer helt sikkert til å elske det, kanskje fordi dere har en mer personlig tilknytning til temaene det tar opp, eller kanskje rett og slett fordi dere har mer flaks med valgene og oppdagelsene i deres første runder meg spillet enn jeg hadde.
Quantum Witch ble lansert på PC i går. Vi har fått tilgang på anmelderkode fra utgiveren. Her er en trailer: