Det ble nok brukt mange åttitallstimer på dette enkle rollespillet.
Den japanske hjemmedatamaskinen Sharp MZ-80A var en av mange plattformer som knivet om markedsandelene i Europa tidlig på åttitallet, skjønt oppfølgeren MZ-700 hadde betydelig mer suksess her til lands. For meg personlig har MZ-80A uansett en kjær plass i hjertet mitt, da det var den første datamaskinen – og dermed også spillplattformen – jeg eide.
Sharp MZ-serien hadde også en viss suksess i Storbritannia, der Knights Computers holdt til. De ga ut frittstående kommersielle spill og programmer, men samlet også enklere spill og programmer i et eget kassettbibliotek. Disse kassettene var stappfulle av spill og andre greier, typisk skrevet i BASIC, og selv om kvalitetskontrollen var så som så (kvantitet har nok vært viktigere) er mye av innholdet overraskende kompetent. Jeg har allerede testet en hel kassett av denne typen for Sharp MZ-80A sin forgjenger, MZ-80K.
Denne gangen kom jeg over et spill som er både interessant og relativt viktig også på andre plattformer enn Sharp MZ-80A, så det blir hovedfokuset i artikkelen. Faktisk velger jeg å spare de øvrige spillene til neste gang.
Wizard’s Castle
Der de fleste spillene på denne kassetten er små og lettbeinte, er Wizard’s Castle så omfattende at det har et eget, dobbeltsidig instruksjonsark helt fullstappet av tekst. Jeg får veldig tydelig følelsen av at det er kassettens høydepunkt, og det er kanskje heller ikke så rart.
Wizard’s Castle er et slags pseudo-rollespill der du må utforske et hulesystem på jakt etter en magisk gjenstand som kalles «Orb of Zot», og så komme deg ut igjen. Spillet ble laget av en kar ved navn Joe Power, og det stammer egentlig fra syttitallet. Power hadde latt seg inspirere av stormaskinspillet Star Trek (som vi har vært innom i Sharp-form tidligere), og hvis du har vært innom det er det lett å se noen likhetstrekk.
Spillet ble først utgitt i 1980, som programlisting i bladet Recreational Computing. Originalutgaven ble utrolig nok laget for en datamaskin enda mer obskur enn denne, nemlig Exidy Sorcerer. Men spillet ble senere konvertert til en rekke andre maskiner, slik som Commodore PET, og kom senere ut på Commodore 64 og PC (flere kloner duket også opp i løpet av åttitallet). I tillegg ble det altså overført til Sharp MZ-80A.
Historien bak spillet kan du lese her. Lenken går frustrerende nok til Archive.org, da nettstedet som opprinnelig publiserte intervjuet ikke lenger eksisterer som noe annet enn en front for reklamer for NFT-er, kasinoer og annet svineri. Det er frustrerende, og jeg grøsser av tanken på at historien veldig lett kunne utspilt seg annerledes på en måte som gjorde at vi aldri fikk Archive.org.
Ellers er det godt mulig jeg hadde gitt Wizard’s Castle opp ganske tidlig om jeg ikke hadde lest om det på CRPG Addict. Men det jeg leste der fikk meg til å gi det en sjanse, siden det virket overkommelig.
Enkelt konsept
Konseptet er altså som følger: Du skal utforske et hulesystem bestående av åtte etasjer, som hver kan beskrives som et rutenett på 8×8 rom. Du kan gå nord, sør, vest og øst i alle rom, og kommer da til naborommet. Også om du er langs en av kantene, siden hulesystemet tydeligvis er magisk (går du nord fra «toppen» av rutenettet kommer du bare ut i «bunnen»).
Før du starter, kan du velge rase og kjønn (noe som påvirker startattributtene dine) og fordele åtte attributtpoeng oppå det du starter med. Så kan du kjøpe våpen, rustning og en lampe. Det anbefales å ikke bruke opp pengene på våpen og rustning, for lampen er livsviktig. Den bruker du nemlig til å lyse i de retningene du kan gå, for å finne ut hva som er i naborommet.
Så hvis du lyser vestover, får du kanskje beskjed om at det er en drage i det rommet. Da går du ikke inn, for å si det slik. Du kan også plukke opp (eller senere, kjøpe) lysbluss som kan brukes til å få informasjon om alle åtte rommene rundt det du står i. Det er hendig, men de er en begrenset ressurs, i motsetning til lampen.
I rommene kan du finne penger, magiske og/eller verdifulle gjenstander, skattekister (som være feller), krystallkuler, bøker, dammer med magisk væske, handelsmenn, trapper opp eller ned, hull i bakken og «warp»-lokasjoner som teleporterer deg til et tilfeldig sted i hulesystemet. I tillegg til monstre, selvsagt.
Kamp er enkelt nok; du velger om du vil angripe, stikke av, kaste magi eller prøve å bestikke fienden. Angriper du, vil både du og fienden få en sjanse til å slå hverandre. Sjansen for å treffe eller bli truffet avgjøres av egenskapene dine (hvor mange poeng du har i styrke og smidighet), og fiendens egenskaper. I tillegg har du altså våpen og rustning som påvirker hvor mye skade du gjør og tar. Hvis du blir truffet, mister du ikke helse. I stedet mister du poeng i en av egenskapene dine. Om en egenskap når null poeng, dør du. Magiske formularer koster deg også egenskapspoeng, så de er ikke risikofrie å bruke.
Heldigvis kan du få tilbake egenskapspoeng ved å kjøpe drikker hos handelsmenn, samt ved å lese bøker eller drikke fra magiske dammer.
Prosess med flere steg
Det første målet er å finne en magisk stav. Et av monstrene i hulesystemet har denne, og det er tilfeldig hvilket. Så her spiller flaks stor rolle. Du må rett og slett systematisk kverke alle monstrene du kommer over – skjønt det kan være en god idé å holde seg unna drager og gargoyler helt til du har tatt alt det andre, siden disse ødelegger våpenet ditt. Dermed må du kjøpe nytt (ikke billig).
Når staven er funnet, kan du bruke denne til å teleportere deg til Orb of Zot. Du kan gjøre dette via eksperimentering (ved å prøve ulike «warp»-lokasjoner i hulen – en av dem skjuler skatten). Alternativt kan du kikke i krystallkulene du finner rundt forbi, og se om du får posisjonen der. Dette kan du gjøre så mange ganger du vil, men ulempen er at de kan lyve, og de kan også skade deg. Når du finner hovedskatten, mister du staven og må manuelt navigere deg ut av hulesystemet.
For meg tok det vel en times tid å fullføre spillet. Jeg fant en håndfull gode skatter tidlig, og fikk oppgradert alle egenskapene mine til maks etter ti-femten minutter. Da var jeg sterkere enn det meste jeg kom over av monstre, og måtte bare av og til besøke en selger for å få tilbake tapte poeng. Jeg hadde rikelig med penger hele veien, og den eneste frykten var at staven var hos en drage eller gargoyle (som jeg altså unngikk å slåss mot). Da jeg fant staven brukte jeg litt vel mange forsøk på å se i krystallkuler før jeg kom frem til skattens posisjon.
Den var på nivå fem eller seks, så jeg måtte utforske meg litt gjennom delvis uutforskede hulesystemer for å komme meg tilbake til utgangen.
Trivelig lite spill
Wizard’s Castle viste seg å være rimelig trivelig, skal jeg være helt ærlig. Det er litt for ensformig når man har funnet vinnerstrategien, og litt for mye tid brukes på enkel navigering (spesielt siden kartet krever en egen skjerm, så du må stadig trykke M for å orientere deg). Men jeg syntes det var tilfredsstillende å utforske hulene på systematisk vis. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde orket å holde på uten å finne den nødvendige staven; en time til og jeg hadde nok begynt å bli småirritert.
Men alt i alt? Ikke ille. Jeg tipper dette er et spill som gledet mange tidlig på åttitallet, spesielt på plattformer som ikke fikk «ordentlige» rollespill som Ultima og Wizardry. I dag lever vi i en verden der gode rollespill er tilgjengelige på alle plattformer og rollespill «i virkeligheten» er lettere tilgjengelig enn noen gang. Så det er litt vrient å sette seg inn i en situasjon der et spill som Wizard’s Castle ville vært manges første halv-møte med sjangeren, og hvordan de ville oppfattet det. For mange av dem ville det nok vært mye mer enn den artige distraksjonen det var for meg.
