Grafikken er det så som så med, og førsteinntrykkene er neppe de beste. Men dette er gøy!
Hvis du graver dypt nok i Gamer.nos store og uhåndterbare artikkelarkiv, kommer du kanskje til en arikkel jeg skrev i november 2007. Det var en kombinasjon av et hjertesukk over hvordan datidens distribusjonsmodell for spill sikret at det store flertallet av spillutgivelser på PC aldri hadde sjansen til å bli salgssuksesser – fordi The Sims-ekspansjoner og en håndfull andre utgivelser tok all plassen i butikkhyllene og nettbasert spilldistribusjon ikke hadde festet seg helt enda – og skryt av et russiskprodusert spill jeg hadde sett meg nødt til å importere fra Play-Asia av alle steder, fordi den engelskspråklige versjonen ikke var mulig å oppdrive i boks her i Europa.
Spillet het Ascension to the Throne, og på samme måte som andre østeuropeiske klassikere fra omtrent samme tid – Perimeter, Space Rangers 2, Star Wolves, King’s Bounty: The Legend og så videre – tråkket det sin egen sti med stor suksess. Kort fortalt var det en fiffig kombinasjon av turbasert taktikk og rollespill, der du spilte en kar ved navn Alexander og utforsket kontinentet Airath sammen med din egen personlige hær. I starten var du kjempesvak og hadde kanskje autoritet nok til å kunne rekruttere et par pinglete bønder, men gradvis vokste både styrken og autoriteten din slik at du på slutten av spillet kunne lede giganthærer fulle av mektige fabeldyr og kverke kjemper med ett slag.
Overraskelse på Steam
Jeg har vært vagt klar over at Ascension to the Throne fikk en oppfølger, men har alltid trodd at den kun ble lansert på russisk. Den var i alle fall ikke tilgjengelig noen steder jeg kunne se. Men tidligere i år dukket den faktisk opp på Steam, på engelsk og alt! Min umiddelbare reaksjon var å legge spillet på ønskelista, da utgiver Strategy First ofte har kraftige rabatter på selv ganske nye utgivelser. Men fristelsen ble for stor, og spillet ble kjøpt. Ikke bare det, men jeg lastet det ned rett etterpå. Og … startet å spille det! Som en notorisk «backlog»-bygger er jeg nesten litt stolt av meg selv.
Jommen ble jeg ikke hektet, også. Litt i overkant av en uke (og 22 timer med spilletid) senere var siste kamp over, og jeg hadde vunnet.
Ascension to the Throne: Valkyrie følger Eneya, som mistet foreldrene sine da hun var barn og ble adoptert av en gjeng orker (…). Nå er hun gammel nok til å bli en fullblods kriger, og sammen med den tamme ulven Fenrir skal hun testes. Men samtidig dukker mystiske fiender opp, og snart vikles hun inn i de samme omstendighetene som preget Alexanders ferd i det første spillet. Jeg skal ikke påstå at handlingen er spesielt spennende eller unik, men den fungerer fint som et bakteppe for all utforskingen og slåssingen, og det er faktisk et ganske fint driv i spillet.
Med tanke på spillmekanismer, er det så godt som null forskjeller på Valkyrie og originalspillet. Verden utforskes via tredjepersons synsvinkel, og rett som det er kommer du over fiendegrupper som sperrer veien videre. Spillet gir deg en detaljert oversikt over hva slags enheter disse består av, som du kan og bør ta hensyn til når du vurderer om du skal angripe eller finne lettere fiender først. Klarer du brasene får du erfaringspoeng, og når du etter hvert går opp i nivå får du både karakterpoeng du kan fordele selv og faste forbedringer i for eksempel autoritet, som tillater deg å hyre inn flere og mektigere soldater.
Taktisk og utfordrende kamp
Hæren din kan bestå av opp til ti grupper på opp til ti soldater hver, skjønt Enaya og andre heltefigurer – slik som Alexander fra førstespillet – tar hver opp like mye plass som én ordinær gruppe. Ulike typer soldater har ulike egenskaper, og mange har også tilgang på magiske angrep. Variasjonen her er svært stor, skjønt dette gjelder først og fremst fiendene du må kjempe mot. Selv får du nemlig relativt begrensede rekrutteringsmuligheter, noe jeg tror er et bevisst valg fra utviklerne som handler om å sikre at de alltid har en viss kontroll over nivået på hæren din. Det har de også klart; der originalspillet ble latterlig lett mot slutten sluttet jeg aldri å oppleve kampene som utfordrende og interessante i Valkyrie.
I starten er de veldig utfordrende. Enaya er alt annet enn sterk, og det er heller ikke de små goblinkrigerne hun kan rekruttere. I tidlige kamper er hvert enkelt valg du tar avgjørende, og hver eneste forbedring av autoriteten din og nye rekrutteringsmulighet er kjempeviktig. Å miste Enaya eller en viktig alliert betyr umiddelbart «game over», og i praksis vil du nok også laste inn på nytt om du mister ulven Fenrir. Han fungerer nemlig som en fiendemagnet og heller ikke er spesielt sterk i starten – men han vil imidlertid gå opp i nivå hver femte gang Enaya går opp, og blir svært kraftig etter hvert. Å miste for mange regulære enheter kan også være svært upraktisk, da forsterkninger ikke alltid er så lett tilgjengelige.
Men kamp er samtidig kjempegøy, så det føles aldri som noen straff å måtte spille kamper på nytt. Spillets turbaserte kampsystem minner om det vi finner i spill som King’s Bounty: The Legend og Heroes-serien, men med noen egne vrier. Som nevnt kan du ha opp til ti grupper med soldater i hæren din, men hver soldat tar likevel opp en egen heksagonal rute på spillbrettet og har egne helsepoeng. Grupper angriper i flokk, men én enkeltsoldat kan samtidig kun angripe én annen soldat per tur, hvis ikke det er magi involvert, og hvis det er snakk om nærkamp må det også være fysisk plass til angripere.
Satt på spissen: Du har kanskje en gruppe på to kjemper, som på papiret er like sterke som dusinvis av gobliner, men hver kjempe kan likevel kun drepe én goblin per tur. Og hvis ti kjemper angriper én drage og det kun er én ledig naborute rundt dragen, vil kun den ene kjempen få inn et angrep den turen. Det høres kanskje ut som jeg graver litt vel dypt i detaljene her, men dette er faktisk et veldig viktig aspekt av kampsystemet. Både med tanke på hvor mye det teller, og hvordan det sikrer at kamp her føles interessant selv om du har hundrevis av turbaserte spill på baken.
Heldigvis kan du alltid se hva resultatet av et trekk blir, så med mindre du er veldig kjapp på avtrekkeren bør det aldri komme noen ubehagelige overraskelser.
Det er også plenty av ulike egenskaper og magiske formularer å ta hensyn til, og i kamp er det langt mer enn ren styrke som teller. Faktisk lærer du nok etter hvert at den aller viktigste ressursen er hastighet. Det nytter ikke å ha en gjeng supersterke kjemper hvis de blir omsvermet og drept før de i det hele tatt får svingt klubba. På samme måte er det å vite hvilke fiender du bør fokusere på først en essensiell del av det å lykkes i kamp, og her kreves det en del erfaring for å lykkes. Det blir rett og slett instinkt etter hvert.
Ingen «grinding»
Det er viktig å gjøre det så godt som mulig i disse kampene. Du har selvsagt råd til å tape litt her og der, men i motsetning til i de fleste andre spill i sjangeren er det ingen muligheter til å «grinde» her. Hver fiendegruppe i spillet er plassert ut på kartet med en spesifikk mengde og kombinasjon av enheter, og utenom enkelte skriptede hendelser vil ingen av dem noensinne komme tilbake når de er overvunnet. Så den totale mengden mulige inntekter og erfaringspoeng er begrenset, og hvis du konstant går på store tap som må erstattes vil du potensielt havne i en ond sirkel der ting bare blir vanskeligere og vanskeligere. På samme måte er det viktig å få støvsugd det som er av erfaring og penger fra kartet, for på den måten å stadig holde seg litt foran vanskelighetskurven.
Men altså, du skal aldri skamme deg over å bruke lagremulighetene i dette spillet. Tror du et slag kunne gått litt bedre, bør du så godt som alltid prøve det på nytt. Spesielt hvis du samtidig har en viss idé om hvordan resultatet kunne optimaliseres. Og som sagt: Kamp er gøy, så det gjør ikke noe. Du rekker ikke å bli lei av det i løpet av spillet.
Jeg nevnte at kamp aldri slutter å utfordre, men må påpeke at de blir lettere etter hvert. Spesielt hvis du er flink til å faktisk holde deg foran den nevnte vanskelighetskurven. Dette har også mye å gjøre med erfaringen du opparbeider deg, og måten du lærer å utnytte fiendens oppførsel på. Det gjør strengt tatt ikke så mye, og passer for så vidt også spillets dialoger og handling. På samme måte som Alexander i originalspillet er Eneya en hovedperson som omfavner den voksende styrken sin på en forfriskende rett-frem måte, og hun nøler aldri med å gjøre det helt klart nøyaktig hvor grundig hun skal rive fiendene hennes i fillebiter (gjerne med én hånd bundet på ryggen).
Steam-versjonen av Ascension to the Throne: Valkyrie fungerer ikke helt perfekt, i alle fall ikke hos meg. Jeg ble nødt til å skru ned oppløsningen for å få startet spillet, og musikken – som for så vidt høres kul ut – hakker slik at jeg skrudde den nesten helt ned for å unngå å bli irritert. Ellers ser det jo ut som om det er nesten ti år eldre enn det faktisk er; det skulle ikke forundre meg om Enayas forseggjorte karaktermodell tar omtrent halve polygon-budsjettet på et typisk skjermbilde. Og det på tross av at hun nesten ikke har noe på seg halvparten av tiden!
Men det er en viss sjarm her likevel, og det tok ikke veldig lang tid før jeg begynte å sette pris på spillets lavbudsjettspresentasjon, akkurat slik jeg gjorde da jeg spilte originalen for over ti år siden.
Konklusjon
Ascension of the Throne: Valkyrie har nok druknet i den enorme mengden spillutgivelser på Steam, så sjansene for at noen tester det uten å ane hva de går til er små. Men i så fall tror jeg ikke de spiller det mer enn ti minutter, hvis de i det hele tatt får justert oppløsningen slik at det faktisk gidder å kjøre på maskinen deres. Det ser dårlig ut, lyden hakker og vanskelighetsgraden virker bortimot umulig i starten.
Men gi det en sjanse, og jeg tør nesten garantere at du vil bli hektet. I alle fall om du liker spill som sjangermessig ligger tett opp til rollespill, og som byr på en real utfordring med store mengder smart, taktisk kamp. Den nærmeste serien å sammenligne med er King’s Bounty, men Ascension to the Throne gjør såpass mye på sin egen måte at det ikke oppleves som noen klone. Dette spillet gir deg mengder av herlig grubling, en overraskende latter eller to og kanskje et litt forundret blikk fra en tilfeldig forbipasserende eller to.
Hvis du ikke har spilt det første Ascension to the Throne, er det egentlig ikke problematisk å hoppe rett på Valkyrie. Handlingen i de to spillene er knyttet sammen, men ikke på en slik måte at det ødelegger opplevelsen å ikke ha spilt det første (kortversjonen: slemminger er slemme, helter er … vel, helter). Men originalen er også gøy, og kombinert koster disse spillene under hundrelappen til fullpris (klarer du å vente til det er salg tipper jeg du kan få originalen til under en tier, og Valkyrie til under 30 kroner). Så det gjør jo ikke noe å grabbe begge, og begynne på begynnelsen.