Mystiske puslenøtter fryder hjernen i dette herlige spillet.
Husker du den episoden av Antikviteter & snurrepiperier da de viste frem en søt liten medaljong som på mystisk vis også fungerte som et høreapparat? Eller den gangen de gravde frem en statuett som hadde den smågufne egenskapen at den kunne formidle hva en nylig avdød person tenkte like før døden inntraff? Ok, kanskje ikke. De besøkte tross alt aldri Strange Antiquities i den småsøvnige, engelske attenhundretallsbyen Undermere.
Butikken med det rare i
Strange Antiquities spesialiserer seg på mystiske og okkulte gjenstander med overnaturlige egenskaper. I spillet Strange Antiquities går du i lære i denne butikken. Din jobb er i utgangspunktet ganske enkel. Alle gjenstandene du selger er bak kassa, og hvis en kunde kommer inn for å be om noe må du finne gjenstanden og overlevere den. Problemet er at siden du er en lærling, vet du ikke nødvendigvis hva de forskjellige gjenstandene er (eieren har ikke tatt seg bry til å merke dem). Så hver gang noen spør om noe nytt, må du brette opp ermene, og forske.
Heldigvis har du alltid den nødvendige informasjonen tilgjengelig. Spesielt nyttige er et utvalg bøker, der den ene er et oppslagsverk som beskriver forskjellige gjenstander (og har en nyttig indeksfunksjon), den andre fokuserer på edelsteiner og den tredje på symboler av ulike typer. Så gjelder det å kombinere informasjonen i disse bøkene med det du finner ut når du undersøker de ulike gjenstandene – både de tekstlige beskrivelsene av det spillversjonen av deg ser, føler og så videre og det du faktisk kan se med dine egne øyne – for å finne riktig gjenstand og gi den til den forhåpentligvis fornøyde kunden.
Men ikke alle kundene er like kyndige, så noen ganger ber de i stedet om noe som kan hjelpe dem med et spesifikt problem. Da må du ta forskningen et skritt videre, og studere varene dine for å finne gjenstanden du tror kan hjelpe dem basert på hva de sliter med. Andre ganger får du litt frihet, og kan velge mellom to ulike gjenstander (med ulike effekter) for å hjelpe (eller «hjelpe») noen med problemet deres. Da får valgene dine gjerne konsekvenser som du oppdager senere, eller som påvirker hvilken avslutning spillet får.
Heldigvis virker det som butikken i seg selv er magisk, så du kan for eksempel gi noen som trenger magisk høreapparat en amulett som i stedet gir dem mareritt. Skjønt det å prøve å gi dem feil gir deg en kraftig angstreaksjon, og for mange slike skaper krøll, så det lønner seg å være sikker. Når du først har identifisert noe, merker du det slik at du vet hva det er i fremtiden – ganske nyttig, ikke bare fordi det kan tenkes noen andre trenger samme gjenstand senere, men fordi identifiserte gjenstander også kan fungere som referanser når du jakter på ting i samme omtrentlige gate.
Eldgamle guder på farten igjen
Du er som nevnt egentlig i lære, men den egentlige innehaveren av butikken er i praksis aldri tilgjengelig. Tidlig i spillet begynner nemlig mystiske ting å skje i Undermere, og han er stadig på farten for å prøve å finne ut hva de skyldes. Det starter harmløst nok, med svære flokker med ravner som skremmer innbyggerne, men når folk begynner å forsvinne, for så å dukke opp med beksvarte øyne og i en merkelig transe, er det klart at vi har med noe litt mer enn et pussig ornitologisk fenomen å gjøre. Det tar heller ikke lang tid før de ulike aktørene i spillet om Undermeres (og verdens?) fremtid dukker opp i butikken på jakt etter gjenstandene de trenger, og dermed vikles også du inn i det hele.
Men du er ikke låst til butikken. Du kan også utforske byen, og et par andre steder etter hvert, ved hjelp av kart. Da får du tekstbeskrivelser av hva du opplever, og resultatet er gjerne en ny gjenstand eller to til butikken, eller noen nye beskrivelser til antikvitetsboka. Men også her lønner det seg å kun gå der du har grunn til å tro at du kan finne noe nyttig, for det å bare kaste bort tiden resulterer i mer angst. Igjen er det ofte snakk om å identifisere lokasjoner basert på vage beskrivelser, gåter eller kanskje illustrasjoner. Skjønt du skal ikke føle deg for begrenset her, for du blir sjeldent straffet for å besøke åpenbart interessante steder selv om du ikke har noen god grunn.
Butikken er også større og mer mystisk enn den virker i starten, med hjelpemidler og rom som er låst unna og blir tilgjengelige etter hvert – og typisk ikke uten at du må løse noen puslenøtter først. Dermed får du stadig større vareutvalg og flere verktøy som hjelper deg å identifisere det du har.
Surr, surr, surr, klikk!
Puslenøttene i Strange Antiquities er jevnt over skikkelig tilfredsstillende. Du starter gjerne med en vag anelse om hva du bør lete etter, og basert på det du finner bygger du deg opp lag på lag med indisier og beviser som utelukker noen ting og bekrefter andre. Du må ofte hente fra flere kilder, og bruke et stadig større erfaringsgrunnlag for å hjelpe deg. På tross av at spillet kun har en håndfull ulike mekanismer har utviklerne vært veldig flinke til å bruke disse på varierte måter, og gi deg utfordringer som føles friske.
Siden mye av prosessen handler om å rett og slett bla i bøker, skapes en herlig «fysisk» opplevelse også. Jeg så stadig for meg selv hente ned bøkene fra hylla og bla opp informasjonen jeg trengte, og det at spillet med sin relativt enkle presentasjon likevel klarte å skape dette tydelige mentale bildet i hodet mitt er egentlig skikkelig imponerende. Tekstene er dessuten velskrevne, og illustrasjonene alltid fascinerende (ofte med flere detaljer enn du først legger merke til). Så skal det samtidig sies at jeg skulle ønske det å bla i disse bøkene var bittelitt mer brukervennlig, gjerne med en enkel måte å veksle mellom nylig besøkte sider på.
I forhold til forgjengeren, Strange Horticulture, er det åpenbart mer dybde her. Du får mer informasjon om de individuelle objektene, og identifiseringsprosessen er mer variert og detaljert. Butikken er også fysisk større her, og du kan flytte «kameraet» til sidene og ned. Dette gir mer hylleplass og større boltreplass for de mer fysiske puslenøttene, for eksempel de som har med kart å gjøre. De viktigste overflatene blir fortsatt litt rotete til tider, men det er bedre enn før. Og det er jo også litt tilfredsstillende å rydde opp i rotet (du kan flytte rundt på det meste, og organisere det etter smak eller trang, alt etter som).
Mer av det samme?
Jeg elsket Strange Horticulture, men følte meg ganske mett da det var over og var litt usikker på hvor mye mer av det samme jeg egentlig taklet. Heldigvis hadde jeg ikke trengt å være nervøs, for Strange Antiquities tar med seg alt det forgjengeren gjorde godt, og mikser det med akkurat nok nye greier til at det hekter meg på nytt og holder på oppmerksomheten hele veien gjennom spillet. Jeg ble riktignok litt trett av den grunnleggende identifiseringsprosessen helt på tampen, men så tok det meg også betydelig mer tid å fullføre enn forgjengeren (jeg vil anta de fleste ender opp mellom 10 og 15 timer, litt avhengig av hvor mye de generelt legger i å sikre seg helt før de prøver seg på en løsning).
Apropos, spillet er forresten veldig flink til å lagre fremgangen din men samtidig beholde lagrepunkter fra tidligere i spillet. Så du kan når som helst gå tilbake til tidligere tidspunkt hvis du ønsker å se hvordan andre valg påvirker handlingen.
Vanskelighetsgraden syntes jeg generelt holdt seg på et trivelig nivå. Jeg var ofte usikker, men sjeldent helt fortapt. Spillet har også en hjelpsom hintfunksjon som jeg ikke merket noen negative konsekvenser av å bruke, utover skade på egen stolthet. De få gangene jeg føler spillet feilet litt gjelder situasjoner der gjenstander fysisk kunne manipuleres i spillet. Det skjedde så sjeldent at jeg glemte at muligheten var der. Da tenker jeg på skjulte knapper og slikt, ikke det å for eksempel veie noe eller gjøre andre ting beskrivelsene hinter om (det er noen veldig kule eksempler på dette).
Presentasjonen fortjener forresten litt ekstra plass. Jeg har allerede nevnt illustrasjonene i bøkene, men alt det andre er like forseggjort. Jeg elsker stemningen når jeg hører regnstormen utenfor og ser vannet sildre nedover vinduet i inngangsdøra, og hvordan katten Jupiter følger bevegelsene dine med øynene og strekker hals når du koser med ham. Til å være et spill som handler om det som utmerket godt kan være verdens undergang, er Strange Antiquities utrolig koselig. Men kanskje er det også litt derfor jeg aldri helt ble grepet av den generelle handlingen. Jeg følte meg egentlig som en bifigur – noe jeg var fullstendig komfortabel med – selv om verdens skjebne til syvende og sist havnet på mine skuldre.
Konklusjon
Liker du å sette hjernen i arbeid, kommer du mer eller mindre garantert til å like Strange Antiquities. Det har plenty av herlig tilfredsstillende puslenøtter som er utfordrende nok til at du må tenke så det knaker, noen ganger, men aldri så vanskelige at du føler deg som en tulling. Du kommer i mål, og det er alltid herlig. Spillet er selvsikkert og elegant på en måte som røper at dette ikke er utviklerens første gang i ringen, uten samtidig å ha mistet den snerten det trenger for å føles friskt. Alt fra den visuelle stemningen til de velskrevne tekstene og dialogene treffer blink, hele tiden, og puslenøttene fortsetter å engasjere hele veien gjennom spillet.
Om du ikke har spilt forgjengeren, gjør forresten ikke det noe. Jeg tror begge spill fungerer som en like god inngangsportal til universet utvikler Bad Viking har laget. Strange Antiquities er nok også det beste av de to, så gå gjerne for det. Så kan du heller leke botanist en gang i fremtiden, når du merker at det er alt for lenge siden sist gang du besøkte Undermere.
Strange Antiquities er ute på PC og Switch nå. Vi fikk anmelderkode (PC) av utgiveren. Her er en trailer: