Her er Joachim von Sødergrens tilbakeblikk på spillåret 2025.
Ja, da var vi her, 2025 raste avgårde. Fjopp sa det, så var det borte vekk. Det er vel sånn det er å bli eldre. Tida går, fortere, raskere. Mens det stadig føles som man ikke rekker over alt en forsøker seg på.
Så aller først bør jeg vel være åpen om en av mine største problemer som «gamer». Jeg er ekstremt treig. Tilsett så en solid slump sær og sur, og at jeg ofte surrer meg vekk i alle tenkelige prosjekter på siden av det jeg burde, skulle, eller måtte gjøre. Og der er man altså i en utfordrende posisjon til å faktisk spille spill som er nye. Men, noen har det heldigvis blitt.
Normalt er slike kåringer veldig oppstykket i «sjangere». Jeg er ikke så flink på det egentlig. Så jeg har laget mine egne greier.
Couch Coop
Når man i 2026 får firer i første tall av alderen er det utvilsomt en viss sjarm og følelse av den så alt for lengst forduftede ungdommeligheten man lenger etter, og sitte sammen med noen, i en sofa, og spille. Det er som regel dama det går utover, og som regel er hun med bare for å være snill. Men i år fant vi oss en virkelig «banger» – for begge!
Blue Prince, det var altså så enormt gøy. Hennes elleville glede over gåter og «hemmeligheter», kombinert med mine innimellom «taktiske skills», fikk virkelig kjørt seg. Men der vi ofte i sånne coop-spill ender opp med å småkrangle, eller regelrett heltent to-veiskjeft, trollbandt dette oss til noe som nesten ligna på romantisk samarbeid.
Store deler av påsken forsvant på jakt etter det 46. rommet. Og etter en del om igjen, og om igjen, og veldig mye plunder satt det til slutt.
I en del omtaler ble det oppfordret til notatbøker og det som var. Så forsøkte jeg selvsagt å «teche» dette til, med deling av skjermbilder fra Krøssboksen til iPad. Fullstendig fiasko hele tech-greia. Så da ble det heller til å bruke skjermbildene på Xbox noe mer tradisjonelt, og stavre seg frem.
Dette spillet med sine skjulte små triks, «twist and turns» som de sier i Amrikka, og alle tenkelige rare detaljer som bare gjør at du føler deg som en tegneseriefigur som får lampe over hodet når du forstår en liten detalj. Det er rett og slett fantastisk.
Beste Ego Builder
Det er ingen tvil. Det er Battlefield 6. Ikke bare får jeg utfolde meg med ulike «challenges», og når man som stort sett alenespiller, får en kul squad og et lag hvor ikke alle forsøker seg på «sniper grinding», skapes den ekstremt digge følelsen av å vinne sammen. Men man får en nostalgisk mestringsfølelse fra den gang koordinasjon, persepsjon og den slags ikke var alderssvekket. Så når man setter en «sniper headshot», når man stormer inn i et «objective» og kaster rundt seg med «defense-gadgets», når man får en bra tur med tanks og meier over det stakkars fotfolket … da sitrer det av selvelsk i egoet.
For et comeback! Etter personlig nedtur med både Battlefield 1 og Battlefield V, fulgt av en gigantisk nedtur, både personlig og egentlig overalt med Battlefield 2042, så var BF6 rett og slett helt magisk. Og det er det enda. Når hjernen går i lås, da er det bare å koble ut, og sette seg til.
For meg er dette alt jeg vil ha i et førstepersons skytespill. Variasjon, teamwork og ikke alskens dilldall. Jeg er jo også dels glad i Call of Duty, men Battlefield er på et helt annet nivå. Når man da må sloss mot vindmøller for å bare få starte opp COD BO7, blir det jo ikke så vanskelig. Det blir Battlefield i år.
Beste spillserieopplevelse
Etter mye om og men, så fikk jeg omsider spilt Doom (2016), Doom Eternal (2020) og årets Doom: The Dark Ages på rappen. Og det var akkurat som jeg hadde turt å håpe på. Massiv ultrablasting, videovold på sitt vakreste, nesten på nippet til seksuell opphisselse når man får BFG. Og en gjennomgående opplevelse av kvalitet, som tar seg opp.
Denne re-starten har ga meg samla sett en solid følelse av at ting faktisk utvikler seg. Men som jeg var inne på i begynnelsen, det er sjeldent jeg er den raskeste til å komme i gang med ting. Så ni år tok det altså fra serien ble restartet, til jeg faktisk spilte igjennom fra start til slutt.
Det største skiftet i spillmekanikker, mellom Eternal og årets utgivelse, var likevel litt forvirrende med en gang. Men så var det faktisk veldig kult. Det var artig med det skjoldet.
Samtidig har The Dark Ages noen solide nedturer. Det er noe flyving med en dragegreie, og litt marsjering med en slag mecha-aktig sak. Og selv om dette er OK avveksling, syntes jeg det egentlig var mest forstyrrende. Det var heller ikke nok av disse «sidehustle»-greiene til at det liksom ble helt kult. Og når spillet da allerede er litt i lengste laget, særlig for en som i løpet av en 10-12 dager blåste gjennom hele serien … ja, da er vel det ankepunktet.
Beste enspiller
Det er ikke noe å lure på her heller. Det er Balatro [som riktignok kom i 2024 – red.]. For en som er ekstremt glad i denne type spill, delvis i roguelite-sjangere, og alltid har elsket pokerspillets kompleksitet. Så er dette bare jackpot av glede, latter og sjarm. Og helt uten risiko for å ryke på problemer med Lotteritilsynet og bankforbindelser, og ikke minst Skatteetaten.
Dette med å kunne kombinere jokerne, så man virkelig kan maksimere poengene, og så ta sats på enten en type hender med storgevinsten, eller flere av de litt mindre. Det er nydelig. Og det er en deilig tidtrøyte.
Dette er 10 av 10 for dem det treffer. Det er liten, og ganske sær, men ekstremt skinnende perle.et er en sær liten, men ekstremt skinnende perle.
Runner-up:
Her blir det vanskelig å ikke kaste inn ett ord om CloverPit også. En røff grafikkstil, og stadig muligheter for nye utfordringer, hvor kombinasjonen av ulike perks og buffs må sitte helt for å funke. Eminent gøy. CloverPit er gøy, likevel føler jeg det har mindre potensiale enn Balatro. Rett og slett fordi kronespillet, hvor du må manipulere vinnersjanser for å få det til, selvsagt vil være mindre komplekst enn ett pokerspill. Her vil kanskje dagsformen avgjøre hva en foretrekker.
On The Bubble
Tony Hawk 3+4 Remaster – kom i år, og var et herlig gjensyn med det som for mange definerte skatespill, før Skate. Antagelig har ikke engang høyere makter, om de finnes, oversikt over hvor mange timer jeg har brukt på denne type spill oppigjennom. Og det ble noen solide økter også i denne remasteren. Men på et punkt sa det plutselig stopp. Kanskje blir det forsøkt på igjen. Dette var også et spill vi hadde noen artige timer sammen i sofaen, med hot-swap av kontrollen.
Peak – Dette var fantastisk artig med Quinden, lillesøster og mannen hennes via datateknologisk samspilling fra Kristiansand og Tønsberg. Vi kløna rundt i fjellheimen, jeg ble selvsagt datasint først, og gikk ut i stua for å se på TV i protest. Særlig for folk som har tålmodighet og ikke for lett-tent temperament, er nok dette ekstremt fantastisk. Så for meg og min lillesøster var det kanskje ikke helt perfekt, men for våre bedre halvdeler funket det ganske bra.
Retroåret
Det har vært ekstremt stusslig, egentlig. Utover noen korte starter av emulatorer for å ta noen screenshots til ulike formål, har det nær sagt vært ikke-eksisterende. Livet utenfor står stadig med sitt mas og kjas.
En positiv trend, som jeg har særs lite av æren for, er jo at det stadig blir mer tilgjengelighet av gamle spill på nye konsoller. At tilbakekompatibilitet begynner å bli en standard, og at de stadig kommer digitale utgivelser av gamle klassikere synes jeg er bra. Det gjør mye av dataspillenes historie tilgjengelig for de store massene, som ikke er på et entusiastnivå der de faktisk orker å kjøpe alle tenkelige konsoller og maskiner, og reparere på dem.
Høydepunktet er nok likevel Spillmessa i Kristiansand. Likevel ble det litt annerledes enn planlagt, for jeg klarte å ta med et kamera med tomt batteri, en mobil som begynte å hyle om det samme i deg jeg kom inn. Og powerbank, ekstrabatterier og alt slikt lå trygt igjen hjemme.
Riktignok har det endret seg litt siden førsteutkastet. Jeg fant igjen en PlayStation 2, som det ble investert litt til på Retromessa i 2024. Og etter mye klabb og babb, fikk jeg den til å virke rett inn i PC-en. Så har ikke tiden strukket til for å faktisk sette seg ned og nyte FIFA 2004 og NHL 2002. Men kanskje blir det mulig fremover.