Spillet er fransk, jeg vet ikke om det forklarer coverbildet.
Jeg holder som vanlig på med et prosjekt av den tullete typen. Denne gangen skal jeg spille – og skrive om – alle flipperspillene som noensinne ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid. Kanskje nyere spill også, men jeg tror ikke det finnes og eventuelle åpen kildekode-porteringer og slikt kommer jeg ikke til å ta med. Sorry, Space Cadet.
Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg, fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Den første artikkelen i serien tok for seg Pinball Wizard fra tyske Kingsoft. Jeg har også skrevet om det smått absurde 3D-spillet First Person Pinball og den miserable konversjonen av Sega-spillet Time Scanner. Forrige spill var Power Pinball. Nå har vi kommet frem til 1990.
Pinball Magic
Pinball Magic kom fra franske Loriciel, et selskap som ble grunnlagt i 1983 og overlevde frem til 1995. På den tiden rakk de å lage og gi ut en hel bråte med spill til en hel bråte med forskjellige plattformer, og det å studere listen over utgivelsene deres er med å understreke hvor store lokale forskjeller det var på spillmarkedene på åttitallet. Amstrad CPC, Oric og Thomson var alle plattformer som var store i Frankrike, og Loriciel var store på dem. De ga til og med ut spill til Matra Alice – har du hørt om den datamaskinen? Ikke jeg heller, når sant skal sies. Men Matra lagde alt fra biler til missiler, så hvorfor ikke en datamaskin?
Det var forresten også Loriciel som ga ut det første spillet Another World-skaperen Eric Chahi jobbet med, nemlig Infernal Runner. Han hadde ansvaret for Amstrad CPC-versjonen.
Men nå er vi på Amiga, og Pinball Magic. Dette er faktisk et spill jeg har gledet meg litt til, og du gjetter sikkert hvorfor ved å se på skjermbildene. For en gangs skyld har vi nemlig et spill som ser genuint stilig ut, spesielt hvis du – som meg – har sansen for flipperspill av eldre årgang. Tittelskjermen og -musikken er også rimelig solid.
Pinball Magic er heller ikke så ille å spille, faktisk. Ballfysikken er rimelig grei – kula spretter rundt på en ganske troverdig måte, men fortsatt sliter vi med det «standardproblemet» at den ikke oppfører seg like realistisk i møte med flipperne. Bedre enn i de fleste spillene så langt, skal sies, men det er fortsatt umulig å oppnå virkelig presisjon her.
I likhet med de tidligere spillene er brettene i Pinball Magic begrenset til én skjerm. De er en god del bredere enn det som har vært vanlig så langt. Samtidig er kula relativt stor. Basert på det jeg kan se er ingen av brettene særlig avanserte, men det passer for så vidt godt til presentasjonen også. Enten har ikke utviklerne fulgt med på utviklingen til virkelighetens flipperspill, eller så har de (som jeg mistenker) tatt et bevisst retroinspirert stilvalg. Så det er mest bumpere og knapper/mål her.
Strukturen er på trynet
Men selve spillstrukturen er ganske ulik det jeg hadde forventet. Her velger man ikke hvilket brett man vil spille, i stedet består «kampanjen» av en serie spillbrett man fullfører ett etter ett. Med en gang man får «game over» havner man tilbake på første brett igjen. Det er tilsynelatende ingen sjekkpunkt eller passord. En ganske rar måte å gjøre det på i mine øyne, men kanskje naturlig for en designer som først og fremst tenker dataspill og bare ønsket å ta konseptet fra flipperspill inn i vante dataspillrammer.
Hvert brett har en viss mengde lys man må tenne for å åpne utgangen til neste brett, og så må man få ballen opp gjennom denne utgangen. På første brett er det tre lys. A, B og C. Ulike mål er merket med ulike bokstaver, og de to første tenner du lett ved å treffe et av flere enkeltmål rundt forbi. C er vanskeligere. Der må du enten treffe alle tre målene helt øverst på skjermen eller rett og slett miste ballen ned renna på høyresiden. De tre øverste målene resettes hver gang du mister ballen, uansett hvordan.
Det som gjør dette vanskelig er at disse tre målene er på oversiden av tre bumpere, som gjør at det ikke går an å sikte direkte på dem. Så du er avhengig av flaks med sprettingen her. Og når du først har fått åpnet utgangen, er de samme tre bumperne i veien og gjør det (i alle fall slik jeg opplever det) helt umulig å bevisst sikte seg inn på utgangen. Det beste du kan gjøre er å få ballen opp i bumperområdet og krysse fingrene.
Bumperne gjør generelt også at spillbrettet føles veldig klaustrofobisk, og det skal ganske lite til for å få en uheldig sprett på ballen som kombinert med den store avstanden mellom flipperne gjør den umulig å redde. Det minner meg morsomt nok litt om et ekte flipperspill som heter Argosy (Williams, 1977), der det nedre området er dødelig.
Neste brett er ikke helt ulikt dette, men her er det betydelig flere mål som må treffes. Det virker også som man får en del ekstraliv når man kommer hit, og man kan også vinne flere ved å treffe spesifikke mål. Det hjalp meg riktignok ikke videre, og det var så langt som dette jeg kom. Synd, for spillet har en sekvens der det skroller gjennom alle brettene og ikke bare er de ganske mange, men de ser veldig varierte ut og. Et par av dem er faktisk klassiske Breakout-brett, men med flippere.
Jeg syntes med andre ord ikke så mye om denne kampanjestrukturen, og spesielt det første brettet er designet slik at det er for lett å miste ballen på tilfeldig vis. Men det hindret meg ikke i å ha det relativt gøy med Pinball Magic i en liten stund, og hadde jeg spilt det da det var nytt er det slett ikke utenkelig at jeg hadde hatt mer tålmodighet med det hele. Jeg gir det en femmer, alderen tatt i betraktning, og håper at det varsler bedre tider for denne serien. Vi trenger litt kvalitet nå!
PS: Toppbildet er hentet fra spillcoveret, via Atari Legend. Som du ser av de andre bildene er det ikke fryktelig representativt for selve spillet…
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):