Train Fever har utviklet seg kraftig siden jeg anmeldte det på Gamer.no. Det er på tide med en ny titt.
I min drømmeverden er det ordene en anmeldelse består av som teller, men i virkeligheten er det karakteren som er viktigst. Dermed ligger det et stort ansvar i å få den «riktig» – både for leserne og de som faktisk lever av spillene man anmelder. Det å sette karakter på spill har tradisjonelt vært en av de kjipeste delene av jobben som spillanmelder. Jeg har gått og grublet i dagevis over enkelte karakterer, og veid forskjellige argumenter opp mot hverandre uten at jeg egentlig har kommet noe nærmere en løsning. Ofte har jeg følt at jeg kunne rettferdiggjøre flere ulike karakterer for samme spill like godt.
Legg til den vanlige diskusjonen man får når folk er uenige, og enten mener man er feig og følger strømmen fordi karakteren ligger omtrent på Metacritic-snittet eller at man åpenbart tar feil siden karakteren avviker fra det samme snittet, så er konklusjonen ganske enkel: Jeg er glad jeg ikke skal sette noen flere karakterer på en stund.
Transport-strategispillet Train Fever var et vanskelig spill å sette karakter på. Det var usannsynlig frustrerende til tider, med massevis av konkrete problemer som jeg virkelig ikke kunne overse. I tillegg følte jeg at det kom med ganske lite innhold, og sammenlignet med sjangerens klassiske utgivelser – Transport Tycoon og Railroad Tycoon 2 – manglet det også ganske mye funksjonalitet.
Likevel, etter de første utrolig frustrerende timene, forelsket jeg meg i Train Fever. Alle problemene, manglene og frustrasjonselementene gjorde at jeg gav det karakteren 6 av 10. Men jeg spilte det i nesten 40 timer før jeg avinstallerte det. Så angret jeg på å ha avinstallert det, og lastet det ned på nytt. Målt i ren underholdningsverdi er det vanskelig å rettferdiggjøre en så lav karakter som den jeg ga det, men alle problemene gjorde det samtidig vanskelig å rettferdiggjøre en høyere karakter.
I anmeldelsen konkluderte jeg med at Train Fever virket som et veldig lovende «early access»-spill – det var gøy, men uferdig. Jeg skrev også at jeg håpet utviklerne ville fortsette å forbedre det selv om det nå var offisielt lansert, og det har de faktisk gjort. I månedene som har gått har de lansert flere oppdateringer som har fikset mengder av små og store problemer, og nå har de nylig også lansert en ganske stor, gratis ekspansjon.
I den anledning lot jeg meg friste tilbake. Det tok ikke så veldig lang tid før Train Fever fikk satt klørne sine i meg igjen, og jeg koste meg med å planlegge store transportnettverk og så sette planene ut i live bit for bit. På sitt beste er Train Fever absolutt på høyde med klassikerne i sjangeren, og det hekter meg på akkurat samme måte som de tidligere nevnte Tycoon-spillene gjorde.
Mye glattere opplevelse
Det har også blitt mye mindre frustrerende siden anmeldelsen min. Jernbaner er mye lettere å bygge, og selv om det fortsatt er noen «hæh?!? hvorfor i alle dager funker ikke DET!?!»-situasjoner er det mye enklere å det man lager til å fungere slik man faktisk planla på forhånd. Men jeg anbefaler fortsatt å lagre spillet før du går i gang med store byggeprosjekter, for hvis byggesystemet plutselig slår seg vrangt kan det koste mye uten at du egentlig har så mye skyld i det selv.
Andre nyheter inkluderer muligheten til å automatisk erstatte gamle og utslitte kjøretøyer. Dette er en velkommen nyhet, ettersom det å manuelt erstatte kjøretøyer ble veldig slitsomt etter hvert. Det tar ikke så veldig lang tid før du har et svært stort antall busser og lastebiler kjørende rundt, og da blir det gjerne et titalls biler som skal erstattes samtidig. Den nye automatikken sparer deg derfor for mye tidkrevende og uinteressant jobbing, og lar deg fokusere på å ha det moro.
Hvis du ikke har spilt Train Fever må jeg forresten understreke at på tross av navnet kan du ikke bare fokusere på tog – for at toglinjene skal tjene gode penger må du forsyne dem med passasjerer via buss og trikk.
Spillet ser også ut til å forholde seg mye bedre til planoverganger og slikt, samtidig som du ikke lenger kan jukse deg til flere passasjerer ved å fjerne veier som knytter byer sammen. Alt i alt er Train Fever anno mars 2015 et mye mer solid spill enn den versjonen jeg anmeldte i fjor, og jeg vil ikke lenger sammenligne det med noe «early access»-spill. Ytelsen virker forøvrig også betydelig bedre enn sist jeg testet spillet.
Den amerikanske tilleggspakken gir oss et nytt, ørkenaktig miljø og amerikanske tog, trikker og biler. Egentlig er det med andre ord bare amerikansk maling over hele spillet, ettersom det generelt virker som de amerikanske togene og kjøretøyene mekanisk sett er veldig like kjøretøyene som er tilgjengelig i samme tidsrom når man spiller i Europa. De ser selvsagt annerledes og ofte litt kulere ut, men slik jeg oppfatter det er endringene primært visuelle.
Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på variasjonen, og det er klart at gratispakken gjør at hele spillet byr på litt mer valuta for pengene.
Det utviklerne fortsatt ikke har lagt inn er oppdrag med spesifikke mål, flerspiller eller muligheten til å spille med datastyrte konkurrenter. Train Fever er altså fortsatt et rent sandkassespill. På den ene siden har jeg klart meg greit uten disse elementene, men på den andre savner jeg litt konkurranse eller fastsatte mål å spille mot. Så lenge dette mangler tviler jeg på at det blir 40 nye timer med Train Fever, eller at en eventuelt revidert karakter hadde havnet helt i toppsjiktet.
Men det får bare være. Jeg regner med at de sveitsiske utviklerne for lengst har begynt å tenke på en oppfølger, og hvis de klarer å bygge videre på det som nå er et temmelig solid fundament kan vi kanskje se frem til endelig å få en fullverdig oppfølger til Transport Tycoon. Slik Train Fever er nå, er det definitivt et spill jeg vil anbefale, selv om det fortsatt mangler litt før det klarer å fylle Transport Tycoons store sko.