Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 5)

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel fem har vi nå kommet til Bersi II.

I forrige kapittel så vi hvordan regjeringstiden til  Bersi I «den Svake» førte til en nedgangstid for Norgesveldet. Den nye kongen har en jobb å gjøre. Du finner forrige del her.

Bersi II «den Rettferdige»
(947-977)

Bersi IIs regjeringstid er anerkjent som langt mer suksessrik sammenlignet med forgjengerens. Mens rikets ekspansjon var liten sammenlignet med Haraldr I «Hårfagre», var hans diplomatiske og politiske ekspertise superb, noe som førte til en bedring av rikets tilstand.

Familie
Bersi II var gift to ganger. Det første ekteskapet var med en jarls datter, mens det andre ekteskapet var med datteren til den østromerske keiseren, noe som viser hvor god Bersi II var til å knytte verdifulle, politiske bånd. Han fikk ni barn:

• Alvør
• Maer
• Sara
• Kjartan
• Skuld
• Hrane
• Helena
• Holmfrid
• Vigdis

Han fikk også to bastarder, som skulle vise seg å bli viktige senere i den norske historien:

• Borkvard
• Olafr

 

Hans styre
Bersi II hadde støtte fra flesteparten av de norske jarlene, men de norrøne hedningene som var igjen i befolkningen var lite fornøyd med å bli styrt av en kristen konge. De gjorde opprør for å gjeninnføre den gamle troen, og mens Bersi II nedkjempet dem, kom nyheten om at hedningene i det finnske riket Komi hadde erklært krig for de finske delene av det norske riket. Bersi II hadde arvet problemene til Bersi I med få tropper og mindre penger, og det var så vidt han hadde råd til å hyre leiesoldater for å motstå presset fra hedningene i nord. Dessverre for Bersi II så gikk skattkammeret tomt for gull før fiendene var slått helt ut, og leiesoldatene forlot ham.

På grunn av dette måtte Bersi II prioritere, og han valgte å gi fra seg landområdene i nord til Komi og fokusere kreftene på de interne opprørerne. Dette hadde også en bonus for ham i at maktbasen til hans fremste motstander, den evige tronpretendent Haraldr, var i de nå tapte landområdene.

I øst hadde Svithjod som vanlig problemer med opprør, og Bersi II støttet nominelt slektningen sin der, men nektet å sende reell hjelp i form av tropper. På den måten sørget han for at Svithjod ikke ble en trussel mot hans egen makt. Internt sentraliserte han mer makt i sine egne hender, på bekostning av jarlene. Etter noen år følte han seg trygg nok til å svekke den mektige jarlen av Jamtaland, og krevde at denne ga opp provinsen Oppland.

Dessverre for Bersi nektet jarlen dette, og landet var igjen i borgerkrig. Snart var borgerkrigen nesten vunnet, men da jarlen døde, trakk de andre jarlene overraskende støtten sin til krigen, og Bersi måtte avslutte den uten å få tak i Oppland. Alternativet hadde vært å miste makten. Dyktig som han var, klarte han likevel snart å snu stemningen blant jarlene, og krigen ble etter noen måneder tatt opp igjen, da Jamtalands nye jarl heller ikke ville gi opp Oppland uten kamp.

Men politikk var vanskelig i Norgesveldet. Rikets jarler var bekymret for den økte makten til kongen, og snart snudde stemningen igjen. I øst tapte Svithjod også stadig mer land til hedningene, og mange fryktet av Norge ville være neste mål. Da den nye jarlen også døde, tvang jarlene Bersi II igjen til å avslutte krigen. Kongen brukte det neste året på å vinne over jarlene og til slutt hadde han nok støtte til et nytt ultimatum. Krig var igjen et faktum, og denne gangen vant han. Full av selvtillit krevde Bersi II også provinsen Heidmark fra sin rettmessige eier, og igjen vant han. Nå var Østlandet i hans fulle makt. To år senere døde jarlen av Trøndelag under mistenkelige omstendigheter, og Bersi II tok kontroll over denne delen av landet også.

I sør hadde Norge ennå landområder igjen i Skåne, men som nevnt var den norske økonomien svak, og de tilgjengelige troppene få. Da det hedenske Jylland igjen erklærte krig for den siste resten av norsk land i sør, ga Bersi II derfor opp uten kamp, og fokuserte på å styrke maktbasen sin i det sentrale Norge.

Norge var fremdeles et valgkongedømme, og til Bersis frustrasjon var den mest populære personen til å etterfølge ham på denne tiden den tidligere slagne jarlen av Jamtaland. For å eliminere trusselen, ble rykter om at han konspirerte mot kongen, brukt til å arrestere ham og frata ham tittelen som jarl. Den fengslede, tidligere jarlen, var nå kun en greve med noen få landområder igjen.

Deretter sørget Bersi II for å gi sin sønn posisjonen som arving, og styrket hans posisjon ved å gifte ham bort til en østromersk prinsesse. Ikke lenge etter døde hans daværende kone, og han giftet seg sporenstreks med søsteren til sin sønns brud. Nåtidens leser vil nok heve øyenbrynene ved dette, men den gang var det maktpolitikk som gjaldt, og ved å gifte seg med en østromersk prinsesse, sikret han seg en mektig alliert, og prestisjen til Norge økte stort.

Den daværende arveloven i Norge innebar at landområdene til kongen ble fordelt mellom sønnene når kongen døde. For at arvingen hans skulle stå sterkere ved hans død, forandret Bersi II arveloven til at kun den eldste sønnen skulle arve land ved hans død. Valgkongedømmet besto dog fremdeles. Siden jarlene valgte kongen og Bersi II kontrollerte flertallet av jarldømmene direkte etter de siste årenes maktsentralisering, kunne han endelig fullstendig sikre sin sønns posisjon som arving.

Nå som Norge var fullstendig under hans kontroll, var Bersi II klar for å utvide riket igjen. Han erklærte krig på Svithjod og krevde fullstendig kontroll over Trøndelagsregionen. Krigen gikk over all forventning, men kongen gikk inn i en dyp depresjon da han i kamp ble tvunget til å drepe sin slektning, kongen av Svithjod, i nærkamp. Denne depresjonen skulle prege ham resten av livet.

Selv i dyp depresjon var kongen like fullt en dyktig diplomat. Kort tid etter krigens slutt krevde jarlene at han skulle forandre kongerikets valglover til at den førstefødte sønnen av kongen alltid var arving. Dette var enda en styrking av kongens posisjon, og det er mye som tyder på at kongen selv stod bak forslaget. Uansett godtok han «ultimatumet» uten å nøle. Men Bersi II kunne ikke nyte sin suksess lenge. Et kort år etter ble han funnet død i sengen, og ryktet sa at han hadde tatt selvmord. Hans eldste sønn Kjartan I tok over kongedømmet uten store protester.

Ettermæle
Bersi II var en svært suksessrik konge som økte rikets innflytelse og prestisje i stor grad. Militært sett hadde han kun måtelig suksess, men da han døde var Norgesveldet i en mye sterkere posisjon enn da han tok over makten. Han er en av de mest populære middelalder-kongene blant moderne nordmenn.

Fortsett til del 6.