Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel ti har vi nå kommet til Ivar Is andre regjeringstid.
I forrige kapittel så vi hvordan Skuli I døde tidlig og overlot tronen til den tidligere slagne barnekongen Ivar I, som senere skulle bli kjent som «Hardråde». Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Ivar I «Hardråde»
(1023-1046)
(andre regjeringstid)
Den andre regjeringstiden til Ivar I var totalt motsatt av hans første. Der hvor han var en svak barnekonge i sin første regjeringstid, stadig på flukt fra nederlag til nederlag, var hans andre regjeringstid en historie om en konge som gikk fra seier til seier.
Familie
Ivar I var gift med tre kvinner i løpet av livet; Gurli, Odelt og til slutt Ingeltrude. Disse tre kvinnene ga ham til sammen åtte barn, hvorav to skulle bli konger:
- Sigurdrr
- Anna
- Throdr
- Borkvard
- Skuld
- Gunnarr
- Ingjerdrr
- Asa
Hans styre
Som et resultat av avtalen med Olafr ved avslutningen av hans første regjeringstid, ble Ivar valgt som etterfølger på tronen da Skule døde ung. Selv om den avdøde kongen ga sitt liv på slagmarken, var kampen i seg selv en stor seier for Norgesveldet og Ivar mottok bare dager senere Anders’ bud om overgivelse. Året etter måtte også tronpredenten Arne bite i det sure eplet og overgi seg.
Rett etter avslutningen av borgerkrigen erklærte Ivar hellig krig mot hedningene i Uppland, som var midt i en borgerkrig på det tidspunktet. Målet for den hellige krigen var å få jarldømmet Västergötland under kristen kontroll, og under tre år senere ga et utslitt Uppland opp kampen.
Ivar var ikke en mann som hvilte på laurbærene sine, og han vendte umiddelbart oppmerksomheten sin mot det nylig kristnede riket Suomi. Landet var midt i en lang og utmattende borgerkrig i kjølvannet av kongens konvertering, og var et åpenbart mål for det styrkede Norgesveldet. Kort tid etter seieren mot Uppland erklærte Ivar krig for å gjenvinne provinsen Angermansland.
To år inn i denne krigen, som hadde utviklet seg til en treg, men stødig erobringskrig – der de norske styrkene vant, mens den finske kongen nektet å overgi seg – erklærte den hedenske småkongen i Orknö i Nordsjøen krig, med det uttalte mål å vinne kontroll over intet mindre enn hele Trøndelag. Ikke lenge etter kom det bud om at kongens fetter Thordr samlet menn for et angrep for å overta tronen.
I 1030 var krigen mot Suomi endelig vunnet, og Ivars hærer vendte vestover for å stoppe trusselen fra Orknö. De krigsvante troppene til Ivar vant lett over den hedenske småkongen, og kom tilbake til det norske fastlandet akkurat i tide til å møte Thordr i kamp. I 1032 ble Thordr endelig slått og tvungen til å bøye kne.
Uten å hvile, erklærte Ivar deretter fornyet krig mot småkongen i Orknö. Krigen endte raskt, men Ivar lot hedningen forbli ved makten, nå som en vasall av ham. Historikerne har diskutert i lengder hvorfor han gjorde dette og ikke tok over landområdene i en hellig krig, slik at en kristen mann kunne regjere landet. Et mulig svar er at Ivar så en sjanse til å konvertere småkongen og Orknö fredelig, og ikke ved sverd. Det hadde foregått fredelig misjonering på øyene i lang tid, så enkelte historikere argumenterer at Ivar trodde kongen var nær ved å se lyset. Tiden skulle vise at han tok feil, men enn så lenge var hedningene i kontroll på Orknö.
I 1035 kom det bud om at kongens slektning Ingorlfr planla å samle en hær for å ta over kongedømmet, men for en gangs skyld skjedde det ingenting og riket ble spart for en ny borgerkrig. Ivar følte seg nå sikker på tronen og erklærte hellig krig på Uppland for å få kontroll over jarldømmet Bergslagen i 1037. Hedningene hadde ingenting å stille opp mot Norgesveldets mektige armeer, og overga seg mindre enn et år senere.
På denne tiden hadde Ivar blitt kjent blant sine landsmenn så vel som fiender som Ivar I «Hardråde» – han var rettferdig, men også villig til å bruke makt når det var nødvendig. I 1039 gikk Uppland inn i en ny borgerkrig, og Ivar sendte igjen hærstyrkene sine mot hedningene, denne gang for kontroll over jarldømmet Skåne. Enda en gang vant han en enkel seier. Det neste året klarte han endog å manøvrere sønnen og arvingen sin Sigurdrr inn i på den svenske tronen, og med dette kongevalget var Norgesveldet og Sverige på vei mot gjenforening.
I 1041 viste den hedenske vasallen i Orknö seg som den nidingen han var, og gjorde opprør mot Ivar. Med seg fikk han to andre vasaller i Nordsjøen, som også ville ha uavhengighet. I en modig og frekk manøver invaderte hedningene den norske hovedstaden og bortførte dronningen, Ingeltrude. Den stakkars kvinnen ble tatt som konkubine av småkongen av Orknö. Rasende ledet Ivar personlig angrepet på den hedenske armeen og sendte den på sjøen. Deretter invaderte han Orknö og slaktet den hedenske armeen til siste mann. Rebellene ble tvungen til å bøye kne igjen, og alle ble fratatt titlene sine og forvist fra riket. Ingeltrude ble reddet og sendt hjem til trygghet, men hun ble aldri den samme igjen. Hun ble tilbaketrukket og sky, og holdt seg for seg selv resten av livet.
Sent i 1045 skjedde en katastrofe i Sverige. Sigurdrr ble utsatt for et statskupp og avsatt fra den svenske tronen. Han ble også satt i fengsel av den nye kongen. Ivar samlet hæren sin for å befri sønnen sin, men før han kunne gjøre dette døde han av en plutselig hjerteinfarkt, 64 år gammel. Den norske tronen var nå besatt av en mann i fiendtlig fangenskap.
Ettermæle
Ivar I «Hardrådes» andre regjeringstid er husket av moderne nordmenn som en tid der det middelalderske norske imperiet igjen var på offensiven. Ivar gikk fra suksess til suksess, og viste seg som en av de største norske kongene i middelalderen. Hans eneste flekk på ettermælet ble tronfølgen; da han døde var arvingen hans fange hos nabokongen.