Norgesveldet ekspanderer stadig! I dagens kapittel øker riket i omfang og ikke minst i økonomisk makt.
Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Ragnarr I «den grusomme»
(1067-1116)
Under Ragnarr I startet Norgesveldet sin andre gullalder. Imperiet økte i størrelse og økonomien blomstret, og Ragnarr er følgelig husket som en av de gode norske kongene.
Familie
Ragnarr var gift med Leonita, og sammen hadde de fire barn. Han ble etterfulgt av et av sine barnebarn. Barna han fikk var som følger:
- Glodr
- Sigrid
- Åke
- Sofia
Hans styre
Etter en kort konsolideringsperiode, hvor riket ble stabilisert og makten ble overført fra regentrådet til den unge kongen, erklærte Ragnarr I hellig krig på Uppland, med det mål å få kontroll over jarldømmet Småland. Dette var de siste landområdene som hedningene kontrollerte i Sverige og da krigen var over et år senere, var de eneste områdene i Sverige Norgesveldet ikke hadde kontroll over, et lite kongerike Sverige fremdeles holdt fast ved, i sør-øst.
Under krigen konverterte en karismatisk prest Helsingland til Lollardismen, en kristen kjettersk sekt. Kort tid etter gikk provinsen til opprør. Opprørerne var svakt organisert og hadde derfor ingen sjanse da kongens tropper entret provinsen et par måneder senere.
De neste årene brukte Ragnarr på å bygge opp det kongelige tronlandet og øke kongens makt i riket. Denne sentraliseringen og intensive utbyggingen av infrastruktur og økonomi skulle fortsette hele kongens regjeringstid, og økte den økonomiske og militære maktbasen til tronen sterkt.
I 1072 gikk lollardene til opprør igjen, men ble igjen slått ned i løpet av kort tid. Ikke lenge etter dette gikk Ragnarr til krig mot jarlen av Sjælland for å få kontroll over provinsen Sjælland, og krigen var raskt over i Norgesveldets favør.
De neste årene gikk relativt rolig for seg, og Ragnarrs reformer fortsatte ufortrødent. En kongelig tronpredent som søkte å samle en hær for å kreve tronen døde tragisk da en enslig bueskytter skjøt en pil i kneet hans og en annen i nakken, og i 1080 gjorde de hedenske Suomensko i den nordlige delen av riket opprør, mens lokale bønder også samlet en opprørshær kort tid etter. Begge opprørene ble raskt slått ned.
Samme år gikk Ragnarr til krig igjen mot jarlen av Sjælland, denne gangen for å få kontroll over provinsen Fyn. Igjen var krigen en formalitet, og fem år senere fikk Norgesveldet komplett kontroll over Danmark, da de lokale herrene over Jylland ble angrepet og annektert.
Kort tid etter vendte Ragnarr blikket mot Finland, hvor hedningene i Sakakunta hadde vunnet selvsetendighet fra kongeriket Suomi. Krigen endte dog uten at land skiftet hender, da høvdingen av Sakakunta erklærte seg villig til å la seg døpe i den kristne tro.
I 1092 samlet kongens nevø født utenfor ekteskap en hær og prøvde å vinne tronen. Med kongens sterkt styrkede økonomi og hærtilfang var opprøret dømt til å mislykkes, og under et år senere ble nevøen tvungen til å bøye kne og overgi seg.
I 1095 gjorde både de norrøne hedningene på Orknö og de suomonesko hedningene i østlige Sverige opprør, men igjen var kongens styrkede hær overmektig. Kongen fortsatte de neste årene å bygge ut landet, inntil han i 1101 erklærte hellig krig mot det siste hedenske riket i Finland. Ragnarr krevde kontroll over jarldømmet Kola og noen måneder etter ble krigen avsluttet i total seier.
I 1103 inntraff en stor tragedie, da kongens sønn og arving døde, etter årevis med smerter og sykdom som følge av en ulykke i barndommen. Kongens mindreårige barnebarn Sveinn var nå arving.
De neste årene døyvet kongen sorgen ved å intensifisere utbyggingen av landet, og reise land og strand rundt. I vestlige Norge grunnla han byen Kinsarvik og i vestlige Sverige bygget han flere borger. I 1115 erklærte Ragnarr I sin siste krig, mot Suomi. Kongen krevde den siste provinsen av jarldømmet Kola, som Suomi kontrollerte. Krigen var en ren formalitet, og Suomi – som en gang var det mektigste kongedømmet i Skandinavia – var redusert til et lite landområde i Baltikum. Kort tid etter krigens slutt sovnet Ragnarr I fredfullt inn – en gammel mann med en imponerende mengde bedrifter knyttet til sitt navn.
Ettermæle
Ragnarr I er husket som en mektig konge; en av de største i Middelalderen. Hvorfor han i sin samtid ble kjent som «den grusomme» er dessverre tapt i tidens tåke. Tilnavnet er kjent fra flere kilder, men ingen forklaring er nevnt. Utvidelsen av riket var imponerende, men hans viktigste ettermæle er forbedringen av rikets økonomi. Kilder viser en mer enn seksdobling av Norgeveldets økonomi under hans styre, noe som ga ham og hans etterfølgere en viktig økonomisk maktbase.
Fortsett til del 14, der det blir Sveinn «den fetes» tur til å regjere.