Denne uken dukker det plutselig opp et eventyrspill, og det er faktisk ikke så helt galt, heller!
Da var vi her igjen, da. For nye lesere holder jeg på å spille gjennom alle spillene i Commodore 64-samlepakken 75 Spill fra Data-Tronic. Størsteparten av spillene jeg har testet så langt har vært av en noe tvilsom karakter, men det har vært noen lyspunkter her og der. I tillegg har jeg funnet mange spill med interessante bakgrunnshistorier, som antakeligvis kun de færreste av samlepakkens uheldige kjøpere var klar over.
Her er en lenke til første del, og her er forrige del for de av dere som gikk glipp av den. Dere vet hvem dere er!
Selv om jeg merker at denne serien ikke lenger er ny og spennende, setter jeg veldig stor pris på all diskusjonen den har ført med seg i Facebook-gruppen Commodore/Amiga Norge. Der har man også har lagt ut digitaliserte utgaver av Data-Tronic-spill og andre norske greier som ikke har vært tilgjengelig på nettet før.
Vi har ikke så veldig mye tid på oss før de gamle diskettene og kassettene slutter å være lesbare for godt, så jeg håper at alle som leser dette, og har norske programmer og spill til retroplattformer som Commodore 64 liggende og støve ned på loftet, vil stikke innom grupper som Commodore/Amiga Norge for å finne ut hvordan det eventuelt kan digitaliseres før det er for sent. Spesielt hvis du har noe som du ikke kan finne igjen på databasen GB64.
Nå, over til ukens spill:
Othello
Othello eller Reversi er et spill du antakeligvis har vært innom opptil flere ganger. Det har vist seg svært populært blant hobbyutviklere, og utvilsomt fått flere hundre versjoner til forskjellige datamaskiner opp gjennom årene. Og kjøpte du den første versjonen av Windows, fikk du Reversi med på kjøpet. Om spillet heter Reversi eller Othello er en diskusjon jeg ikke skal begi meg inn i, men Reversi-utgaven ble antakeligvis oppfunnet i England på slutten av attenhundretallet, av enten Lewis Waterman eller John W. Mollett – begge hevdet hardnakket at den andre personen var en ikke hadde noe med oppfinningen å gjøre.
Den moderne utgaven, som fikk navnet Othello, stammer fra syttitallets Japan. Spillet ble merkelig populært, og fra syttitallet av har det til og med blitt arrangert regelmessige Norgesmesterskap i Othello.
Othello-konseptet er av den typen som er lett å skjønne, og vanskelig å forklare. Poenget er i alle fall å ende opp med flere brikker på spillbrettet enn motstanderen har, ved å kløktig plassere egne brikker slik at man konverterer motstanderens brikker til egen farge.
På diskversjonen av 75 Spill finner vi en enkel, men for så vidt velfungerende utgave av spillet. Den bruker tastaturgrafikk, og lar deg velge forskjellige vanskelighetsgrader. Rutene burde egentlig ha vært kvadratiske og ikke rektangulære, men det er flisespikkeri og man venner seg raskt til det. Jeg er ingen Othello-ekspert (jeg har egentlig aldri likt spillet), men datamaskinen gjør en kompetent jobb. På den enkleste vanskelighetsgraden må datamaskinen ta første trekk – en klar fordel for menneskespilleren. Alt i alt, et helt okay spill. Programlistingen ble trykket i det andre nummeret av det britiske databladet Big-K (mai 1984). Det står dessverre ikke hvem som har laget spillet. I samme blad fant jeg faktisk en annonse for et kommersielt Othello-spill ved navn Renaissance. Her er en video:
Det finnes imidlertid mer enn ett Othello-spill fra Data-Tronic, og den andre varianten er på norsk. Den versjonen er laget av en Kjetil Netland fra Haugesund, og i motsetning til den første bruker denne «ordentlig» grafikk og et kvadratisk spillbrett. Her får vi også velge vanskelighetsgrad, og uavhengig bestemme om vi ønsker å begynne. Den oppleves imidlertid litt seigere å spille, og siden man i likhet med den andre Othello-utgaven skriver inn hvor man vil plassere brikkene er det en ulempe at kun bokstavene som markerer radene står på skjermen (så man må telle seg frem til om man skal putte brikken på A5 eller A6). Likevel … helt greit. Det er Othello, verken mer eller mindre, og datamaskinen byr på grei motstand.
Med Kjetil Netlands versjon av Othello har jeg forøvrig funnet nok et spill som i skrivende stund ikke på GB64. Jeg tok selvsagt opp en video av det spillet også:
Aliens
Aliens er et actionspill av den typen som er kompetent satt sammen (til å være et BASIC-spill på 10 kB), men som ikke er spesielt gøy å spille. Det minner litt om Space Invaders og den gjengen der. Du styrer en romkanon i bunnen av skjermen og må drepe romvesene i toppen av skjermen. Greia er at de alle står stille, krever tre treff hver for å dø, og det er forferdelig mange av dem.
Kun ett skudd kan være «i spill» samtidig, og fiendene slipper ned haugevis av bomber for å drepe deg (som også stopper skuddene dine), så du er antakeligvis lei av spillet innen du har fått gjort noe merkbart innhogg i romvesenbestanden. Heldigvis holder det å lage «hull» i armadaen slik at du får kverket moderskipet bak (noe jeg ikke skjønte før jeg hadde spilt en liten stund). Etter hvert blir det imidlertid vanskeligere å sikte, for du må kontinuerlig flytte på deg for å unngå å bli drept.
Aliens heter egentlig Alien Armada, og programlistingen ble trykket i Compute!s Gazettes mai-nummer i 1985. Det krediteres John Matias. Kos deg med videoen!
Clues
Clues er nok et gåtespill. Du får et hint, og må skrive riktig ord eller begrep. Spørsmålene er generelt fryktelig enkle – det eneste jeg hadde problemer med var da spillet lurte på hvilken sport Alex Higgins spiller (snooker, visstnok). Ah, og jeg skrev «football» og ikke «soccer» da jeg fikk spørsmål om hva Maradona bedrev. Siden programlistingen kun inneholder 21 forskjellige spørsmål, tar det ikke så veldig lang tid før de begynner å gjenta seg. Spillet fortsetter likevel i det uendelige – instruksjonene sier at du må skrive «end» for å avslutte, men da får du bare beskjed om at det var feil svar.
Dette er med andre ord rimelig trette saker. Den eneste formildende omstendigheten jeg kan tenke frem, er at det er superenkelt å gå inn i BASIC-koden for å legge til ekstra spørsmål og svar. Faktisk er det litt av poenget med originalversjonen, som ble trykket i databladet Compute! i august 1983. Her har programskaperen Melvin Billik også vist hvordan man kan legge til litt kode slik at ingen spørsmål stilles mer enn én gang, samt gjøre det mulig for brukeren å angi hvor mange spørsmål han eller hun vil ha. Billik viser også hvordan man kan legge til ulike vanskelighetsgrader.
Men denne koden er altså ikke i versjonen Alpha Software har «laget».
Med betydelig flere spørsmål og de ekstra funksjonene fra artikkelen, kunne Clues ha vært … vel, det hadde jo fortsatt vært veldig enkelt og ganske uinteressant i lengden, men det ville i det minste hatt en grunn til å eksistere. Her er en video, som etter all sannsynlighet ender opp med 0 views på YouTube:
Treasure Hunt
Dette spillet er ikke stort mer avansert enn Clues – det er en variant av nummergjettingsspillet fra Commodore 64-manualen. Du må gjette et tall mellom 1 og 100, og datamaskinen forteller deg om tallet er høyere eller lavere enn det du gjettet. Treasure gir deg imidlertid et grafisk spillbrett der hvert tall representeres av en rute, og «kompliserer» også det hele ved å legge inn noen «fiender», altså tall du straffes for å gjette. I tillegg har det visst en timer, men denne fungerer ikke.
På tross av «nyhetene», er dette kun et spill som handler om å gjette et tall mellom 1 og 100. Det å straffe spillerne for tilfeldige gjetninger er vel heller ikke direkte god spilldesign. Så… eh. Det er bittelitt bedre enn skrekkspillet Dyp Bomber, i alle fall.
Jeg klarte dessverre ikke å finne ut hvor dette spillet stammer fra, men her er i alle fall en heftig gameplay-video:
Secret Treasures
Eventyrspillene har, i likhet med strategisjangeren, glimret med sitt fravær så langt. Men med Secret Treasures får vi et godt, gammeldags teksteventyr. Konseptet er enkelt: Finn tolv skatter, og ta dem med tilbake til ei hytte i skogen. Når du har lagt alle skattene der, har du vunnet. Miljøet består av den tidligere nevnte skogen, samt en rimelig stor hule der flesteparten av skattene (og gåtene) befinner seg. Du styrer ved hjelp av enkle tekstkommandoer av typen «get lamp» og «open trapdoor».
Spillet er en ren skattejakt i stil med originale Adventure og Zork, med mange elementer erfarne eventyrspillere vil kjenne igjen (fra en lampe du må ha med deg for å kunne se i mørket og en murbygning i enden av en vei til et skilt der det står «drop treasure here»). I likhet med de gamle klassikerne i sjangeren er det også begrenset hvor mye du kan bære; dette er et frustrasjonselement, men spillet er såpass lite at det ikke utgjør noe skikkelig problem.
Jeg har egentlig litt sansen for Secret Treasures. Spillet er for det meste akkurat passe vanskelig til at man kan fullføre det ved hjelp av en kombinasjon av logisk tankegang og eksperimentering. Om mini-meg hadde skjønt at man måtte «wave wand» for å bruke den er jeg usikker på, men ellers tror jeg det burde ha vært mulig for meg å løse det.
Secret Treasures er basert på et spill som heter Cavern of Riches. Ifølge Mobygames er det utviklet av en person ved navn John O’Hare så tidlig som i 1980. Det kom opprinnelig til Commodore PET.
Spillet ser ut til å ha blitt oversatt til Commodore 64 ved flere separate anledninger, og jeg vet ikke hvem som står bak oversettelsen Alpha Software har knabbet. Jeg testet også en utgave utgitt av Keypunch Software. Alpha Software-versjonen har blant annet fargeelementer i teksten, og en annen bakgrunnsfarge enn Keypunch-utgaven, men det er også ett eller annet som foregår i bakgrunnen som gjør at det er merkbart mer ventetid mellom kommandoene. Og viktigst av alt: Når du setter fra deg skattene der du skal, går ikke poengsummen din opp. Siden meningen er å nå 120 poeng (10 for hver skatt), virker dette som et problem.
Jeg spilte Alpha Software-versjonen en stund, før jeg gikk over på Keypunch-versjonen. Jeg måtte ty til en «walkthrough» for å løse enkelte deler av spillet; jeg hadde lyst til å fullføre det, men ikke lyst nok til at jeg orket å sitte fast i evigheter. Det tok meg likevel en god kveld å spille gjennom spillet, og skal jeg være helt ærlig så hadde jeg det okay. Dette er et steingammelt og superenkelt spill, men det er fortsatt underholdende på et vis. Det ga faktisk også mersmak, så jeg vurderer å teste noen andre av John O’Hares eventyr.
I videoen av Alpha Software-utgaven vet jeg sånn cirka hva jeg skal gjøre (etter å ha spilt mye på forhånd), før jeg … vel, ikke gjør det lenger, og dør.
Da jeg gikk over til Keypunch-versjonen, hadde jeg lært leksen. Her fullfører jeg spillet på cirka 10 minutter:
Neste uke skal jeg faktisk spille flere eventyr, og jeg får også et litt i overkant idiotisk innfall som ender med at Commodore 64-plattformen får et nytt spill.