Spillprosjekt: 75 Spill fra Data-Tronic (del 14)

Denne uken spiller jeg blant annet en horribel versjon av det notoriske arkadespillet Berzerk.

I denne serien spiller jeg gjennom Commodore 64-samlepakken 75 Spill fra Data-Tronic. Pakken inneholder 75 spill (duh!), og alle fikk plass på én kassett eller tre disketter. Det sier seg selv at de ikke holder en veldig høy kvalitet. Pakken er satt sammen av et selskap som heter Alpha Software, som av en eller annen grunn har fjernet all informasjon om hvem som opprinnelig har laget de ulike spillene (og ploppet inn deres eget navn i stedet).

Ta en titt på arkivet for å lese tidligere deler i serien. Vi er nå godt inne på den tredje disketten, og her er dagens fem spill:

Berzerk

Jeg hadde vage minner om at Berzerk var et drittspill, og minnene viste seg å være korrekte. Inspirasjonskilden er naturligvis arkadespillet ved samme navn, der du styrer en uheldig fyr som må skyte seg gjennom en serie arenaer fulle av roboter. Men Data-Tronic-varianten har utrolig hakkete bevegelser, seige kontroller og en blinkeeffekt som gjorde at jeg rett og slett måtte slutte å spille lenge før jeg fikk «game over», for å hindre at hjernen ble helt kokt. I videoen under ser det sikkert ut som jeg har utrolig treige reflekser, men faktum er at spillet bare reagerte på joystickbevegelsene mine sånn omtrent én tredjedel av gangene. Grusomt.

Jeg skulle likt å vite hvem som har påført verden dette fæle spillet, men et søk på de vanlige stedene har ikke gitt resultater, og jeg ble for trett i hodet av den lille tiden jeg holdt på med dette spillet til at jeg orker å lete mer. Sorry.

At en slags kloning av det klassiske arkadespillet Berzerk skaper helsetrøbbel bør kanskje ikke være noen overraskelse. Arkadeoriginalen har nemlig har vært delaktig i minst ett dødsfall. I april 1982 døde attenåringen Peter Bukowski av hjerteinfarkt like etter å ha kommet på toppscorerlisten to ganger i løpet av femten intense minutter med spillet. Men Berzerk kan ikke få skylden alene; rettsmedisineren fant ut at Bukowski led av en arvelig hjertesykdom, og påpekte at selv om spillet antakelig utløste infarktet, var hjertet i en slik tilstand at «enhver stressende situasjon kunne ha drept ham».

En populær historie vil ha det til at en annen amerikaner, nittenåringen Jeff Dailey, døde av hjerteinfarkt etter å ha satt den skumle toppscoren 16660 i januar året før. Men selv om den historien stadig dukker opp på nettet (og til og med nevnes på spillets Wikipedia-side), er det ingenting som tyder på at den er sann. Berzerk-maskinen som tok knekken på Bukowski imidlertid må ha vært forbannet, for i 1988 var den involvert i et drap. Sytten år gamle Edward Clark Jr. hadde funnet en mynt på maskinen og puttet den i for å spille, og da myntens rette eier, Pedro Roberts, krevde å få den tilbake, nektet han. Kranglingen utviklet seg til en slåsskamp, og kort etterpå ble Clark knivdrept av Roberts.

Om du vil friste skjebnen, fikk arkadespillet en temmelig god Commodore 64-overføring ved navn Berzerk Redux i 2013. Spillet ble utviklet av Martin Piper, og er tilgjengelig helt gratis på nettet. Eieren av arkadeprodusenten Stern Electronics har gitt sin velsignelse til at Berzerk Redux kan distribueres gratis på nettet.

Duck Shoot

Duck Shoot er et enkelt skytegaller-spill der du veksler på å skyte liksom-ender som suser forbi i stadig høyere fart, og blinker som dukker opp på tilfeldige steder på skjermen. Det er artig den første gangen du spiller, men som mange andre arkadespill i denne samlingen er kontrollene litt seige og animasjonene litt hakkete, så det finnes en god del bedre eksempler på denne typen spill.

Mer er det vel egentlig ikke å si, annet enn at Duck Shoot selvsagt ikke er laget av Alpha Software. I stedet stammer det fra et amerikansk datablad, og for en gangs skyld er det ikke snakk om Compute! eller Compute!s Gazette. I stedet er det et annet stort blad som merkelig nok ikke har vært representert i samlingen tidligere, nemlig Ahoy! Lurer forresten på hvorfor disse bladene var så glad i utropstegn? Det var kanskje «in» på åttitallet.

Duck Shoot ble i alle fall utviklet av Bob Blackmer, som har rimelig mange slike enkle Commodore 64-spill på samvittigheten. Programlistingen ble distribuert i bladets juni-nummer i 1985.

Cat Snatcher

Dette spillet har i det minste en ganske original handling. Du spiller en representant for en dyrevernorganisasjon som har fått tips om at ei dame holder forferdelig mange katter innesperret i huset sitt. Etter å ha rykket ut til huset, finner du ut at hun er ei heks, og at huset er hjemsøkt. Men kattene må selvsagt reddes, selv om du risikerer å bli drept av en ond ånd i prosessen.

Du ser huset fra siden, og det er lagt opp litt som en labyrint. Når du starter utplasseres flaggermus, spøkelser, katter og onde ånder. De onde åndene dreper deg om du kommer i kontakt med dem, og beveger seg tilsynelatende tilfeldig rundt i huset. Resten av beboerne står helt stille. Flaggermus og spøkelser er ikke dødelige, men hvis du krasjer i dem vil du miste noen poeng, og om du bærer på en katt vil du slippe den (noe som betyr at den plasseres ut i huset igjen). Samtidig forsvinner monsteret du krasjet i. Poenget er å hente alle kattene, én etter én, og slippe dem løs i den nederste etasjen.

Det som gir spillet et element av taktikk, er at husets beboere fungerer som sperringer for de onde åndene. Men det er samtidig uunngåelig å slippe dem løs, ikke bare fordi du må plukke opp alle kattene, men også fordi du er nødt til å «fjerne» flaggermus og spøkelser for å nå nye deler av huset. Ved å være litt smart med rekkefølgen du plukker katter og åpner huset opp på, kan du gjøre ting litt lettere for deg selv. Du taper dessuten færre poeng ved å treffe flaggermus enn spøkelser, så det er mulig å tenke litt smart for å bevare flest mulig poeng.

Konseptet er altså gjennomtenkt og ikke helt dumt, men Cat Snatcher er likevel ikke så veldig moro. Bevegelsene er hakkete (siden alle figurene er laget ved å manipulere tegnsettet, og vi dermed er låst 25×40-rutenettet for tegn på skjermen), og det tar fryktelig lang tid for spillet å plassere ut monstre og katter i starten av hvert brett. Når jeg tester disse spillene i 2016, kan jeg selvfølgelig ikke oppleve dem som en spiller på åttitallet ville ha gjort, siden jeg er vant med en helt annen standard. Så det er ikke utenkelig at folk har hatt det moro med dette spillet, som tross alt er kompetent nok laget. Men for min egen del fikk jeg nok etter én runde.

Cat Snatcher er helt klart basert på Haunted Mansion, laget av Calvin Overhulser og publisert som programlisting i Compute!s Gazette i februar 1984. Men et eller annet sted mellom publiseringen i bladet og inkluderingen i denne samlingen, har spillet fått omfattende endringer. Originalt er gangene i huset langt mer varierte – det skaper nemlig ut en tilfeldig labyrint med akkurat samme teknikk som i Maze Chase, før det legger inn de samme gangene på kryss og tvers som vi finner i Cat Snatcher. Den åpnere layouten fjerner litt av muligheten til å sperre monstre inne, men gir deg også mye mer bevegelsesfrihet. Du kan se begge versjonene i videoen under.

Money Grabber

Etter Cat Snatcher har vi Money Grabber, der vi skal samle penger i stedet for katter. Denne gangen har vi kun én fiende, nemlig en ustoppelig Pac-Man-aktig greie som går fra høyre til venstre på skjermen, og spiser alt han kommer over – enten det er penger eller spillere. Når sinte-Pac har passert hele skjermen dukker han opp igjen på høyre side, og greia er at han dukker opp på samme rad som du befinner deg. Dette betyr at hvis du ikke rekker å grabbe alle pengene der før han tar deg igjen, blir de Pac-mat.

Fra og med andre brett, slutter du å kunne bevege deg fritt, og dermed får spillet faktisk et ganske godt element av risiko/belønning. Skal du prøve å grabbe de siste pengene på denne raden, vel vitende om at det kan bety at du låses inne og blir gomlet opp av Pac, eller skal du bare la ham ha dem?

Først slo Money Grabber meg som et utrolig meningsløst spill, men det var fordi det har et utrolig meningsløst første nivå. Hadde det startet rett på andre nivå, der du faktisk har bevegelsesbegresning og må tenke taktisk for å få med deg så mye penger som mulig uten å dø, så hadde helhetsopplevelsen vært mye bedre. Da hadde det også vært mye mer fristende å starte på nytt. Money Grabber er faktisk uansett ikke så verst. Mon tro om jeg kan manipulere koden slik at man starter på andre brett i stedet for første…

Spillet heter egentlig Gotcha!, og ble først publisert som programlisting samme måned som Cat Snatcher/Haunted Mansion, men i søsterbladet Compute! Det ble utviklet av Doug Smoak.

Clay Pigeons

Clay Pigeons er det spillet som tar mest plass på den tredje disketten, og filen er cirka 3,5 ganger større enn filen for Money Grabber. Det viser seg imidlertid ikke å være noe kvalitetstegn, for dette leirduespillet er virkelig kjipe greier. Kort sagt ser du en PETSCII-mann (eller kvinne) på skjermen foran deg, og må trykke space-knappen akkurat litt før «leirduen» (en ball) passerer stedet du sikter på i lufta. Leirduene passerer dessverre alt for raskt til at dette spillet er spillbart – det er faktisk så godt som umulig å spille.

Spillet heter egentlig Skeet, og stammer for en gangs skyld ikke fra et blad. I stedet ble programlistingen trykket i boken Commodore 64 – Fun and Games vol. 2, som ble utgitt av Warner Books i 1984. Boken krediterer en person ved navn Bob Carr for spillet.

Alpha Software-utgaven er kompilert med noe som heter Laser BASIC Compiler – antakelig for å få spillet til å gå raskere. Men det virker som det er dette som er grunnen til at filen er så stor, for programlistingen i boken er faktisk ganske kort. Jeg fant originalutgaven på nettet, og ikke bare er filstørrelsen mye mer fornuftig, men det samme gjelder hastigheten. Originalen er faktisk mulig å spille. Gøy? Njeei (gi meg heller leirdueskytingen i Summer Games eller Hyper Sports). Men den funker.

Så de som kompilerte dette spillet oppnådde to ting: De gjorde det mye større, og helt uspillbart. Godt jobba, og imponerende at Alpha Software likevel valgte å ta det med i samlingen. I videoen under får du se begge utgavene (med Alpha Softwares drittversjon først).

Det var det for denne gangen. Neste uke blir det en liten pause i serien, før vi er tilbake uken etter. Da med spill som Word Search, Basic Maths og Hangman. Hm. Jeg klarer faktisk ikke å vinkle de spillene på en spennende måte.