Den norsk-svenske duoen Vanja Utne og Andreas Gustafsson har laget et sjarmerende og vanedannende arkadespill for Commodore 64.
Da jeg motvillig solgte min gamle Commodore 64 for å få råd til å kjøpe min første Amiga tidlig på nittitallet, trodde jeg at det var det. Jeg hadde sagt farvel til en plattform jeg elsket, for godt. Der tok jeg heldigvis feil.
Ikke bare har vi i dag emulatorer som sikrer en så godt som 100 prosent autentisk Commodore 64-opplevelse på en hvilken som helst PC, men plattformen som etter alle solemerker burde vært død og begravet for lenge siden, lever fortsatt i beste velgående. Takket være hobbyutviklere fra hele verden kommer det stadig nye spill til den nesten 35 år gamle datamaskinen, og mange av disse holder et svært høyt nivå. De kunne fint blitt lansert som kommersielle fullpris-spill på åttitallet, og hadde utvilsomt scoret godt i datidens spillanmeldelser.
Bli med til planeten Doom
Nå har plattformen fått enda et nytt spill, denne gangen fra norske Vanja Utne og svenske Andreas Gustafsson. Det heter Spaceman Splorf: Planet of Doom, og er i bunn og grunn en veldig enkel Flappy Bird-aktig sak. Men selv om spillet er enkelt, er det faktisk svært vanedannende. Jeg måtte flere ganger si til meg selv at «nå må du slutte å spille, slik at du kan få skrevet noe om dette» – uten at jeg lyttet til min egen oppfordring.
Konseptet er som følger: Du styrer romfareren Splorf, som nylig har utført en reparasjon i bane over planeten Doom. Der var han så uheldig at han mistet skiftenøkkelen sin, og i frykt for å bli trukket i lønn legger han ut på en livsfarlig ferd for å få den tilbake.
Spillet foregår i sideskrollende miljøer der stakkars Splorf må unngå mengder av asteroider som kommer mot ham. Du styrer den uheldige astronauten med én knapp – enten mellomrom-knappen, eller knappen på en joystick i port nummer 2. Når du trykker knappen, starter du raketten som er festet til ryggen hans, og han presses oppover. Når du slipper, tar tyngdekraften over igjen, og han dras nedover.
Som sagt: Det er enkelt. Men det er én ting å lage et enkelt spill. Det er noe annet å lage et enkelt spill som faktisk frister deg til å spille igjen og igjen. Jeg vet ikke hvor mye eksperimentering som har måttet til for å få balansere løftekraft, tyngdekraft, hastighet og så videre, men det fungerer på en ypperlig måte som gjør at man føler man har fullstendig kontroll over situasjonen. Helt til man ikke har det, selvsagt. Steinene kommer flygende i stadig høyere fart, og jeg er litt usikker på om spillet har noen slutt, eller om det gradvis blir så vanskelig at selv den mest talentfulle må gi tapt. Her handler det uansett ikke om å fullføre spillet, men om å få bedre poengsum enn man fikk sist gang.
Flott presentasjon
Det er ikke bare den vanedannende spillmekanikken som imponerer meg med Spaceman Splorf. Grafikken og lyden er også virkelig flotte saker. Lista legges høyt allerede fra starten av, med noen skikkelig sjarmerende introskjermer der bakgrunnshistorien fortelles. Under selve spillet er grafikken for så vidt ganske begrenset, men alt er klart og tydelig, og det fungerer veldig godt. Jeg liker spesielt animasjonen vi får se når Splorf er så uheldig å treffe taket.
På lydsiden imponerer spillet med åtte forskjellige låter, som du kan veksle mellom underveis. De er alle «catchy» og ganske korte, og gjentas og gjentas uten at man egentlig legger merke til at de starter på nytt. Perfekt 8-bits bakgrunnsmusikk, med andre ord. Jeg liker helt klart noen bedre enn andre – låt 6 er kanskje favoritten så langt (og ja, jeg har selvsagt spillet på i bakgrunnen mens jeg skriver).
Spillet har også lydeffekter, men siden Commodore 64s lydbrikke (SID) kun har tre kanaler, kan de ikke spilles samtidig med musikken. Men! Om du har installert to lydbrikker på maskinen din, kan begge brukes til å gi spillet totalt seks kanaler, slik at du kan få både lydeffekter og musikk. Det er riktignok ganske uvanlig, men spiller du med emulatoren VICE på PC, kan du ganske enkelt aktivere en ekstra lydbrikke. Jeg tror ikke jeg har vært borti noen Commodore 64-spill som har utnyttet seg av denne muligheten før.
Konklusjon
Spaceman Splorf: Planet of Doom er et enkelt, men svært vanedannende lite spill, som jeg har brukt mye mer tid på enn jeg forventet på forhånd. Det er skikkelig fristende å spille bare én gang til for å få en ny toppscore, og det blir selvsagt sjeldent med den ene gangen. I tillegg tar jeg meg selv i å bli utrolig konsentrert når jeg spiller, spesielt når jeg merker at jeg passerer et visst punkt (der det ligger et styrtet romskip i bakgrunnen) og jeg dermed vet at jeg begynner å få en ganske solid poengsum. For øyeblikket er rekorden 3365 poeng, men jeg vet jeg kan gjøre det bedre. Jeg skal gjøre det bedre.
Du kan laste spillet ned fra det offisielle nettstedet, og det er helt gratis. Det er imidlertid ikke helt usannsynlig at det også kommer en kommersiell samlerutgave på «cartridge», via den britiske retroutgiveren RGCD. Uansett hva som skjer, gleder jeg meg veldig til å se hva Vanja Utne og Andreas Gustafsson kommer opp med i fremtiden – deres første spill er i alle fall skikkelig solid.
- Les også: Inntrykk av Ghosts’n’Goblins Arcade