Inntrykk: Far Cry Primal

I Far Cry Primal er du en huleboer med det lille ekstra.

Det ble nevnt i Spillmåneden: Februar 2016 at Far Cry Primal var et av spillene jeg vurderte å skaffe meg. Som skrevet så gjort. Tiden fram til  The Division ble litt for lang.

En ting som må påpekes først, er at undertegnede ikke har spilt noen Far Cry-spill siden det første spillet i 2004 – og da mest i flerspiller via nettet. Førsteinntrykket mitt er dermed ikke farget av hvordan de tidligere spillene er. Det blir rett og slett noen skikkelige jomfruinntrykk fra en spiller som i grunnen er fersk til serien.

Interessant setting

Spillets handling foregår i en tid der mammutene fortsatt setter sine hårete fotspor på moder jord. En tid der sabeltannkattene herjer øverst i næringskjeden, kun truet av fluortannkremens mangel på eksistens. En tid der mennesket spiser langt mer enn de anbefalte 500 grammene med rødt kjøtt i uken. Ja, vi snakker 10 000 år før vår tidsregning starter – der hulemalerier er siste skrik.

Historien er kanskje ikke spillets sterkeste side, men den fungerer helt greit som inspirasjon til å drive meg fremover i den åpne verdenen. Det blir imidlertid ofte lenge mellom hvert historieoppdrag, ettersom jeg stort sett vandrer rundt i de storslåtte omgivelsene, og gjør hva enn jeg kommer over. Skjønt, det er jo en del av spillet det også. Far Cry Primal har for øvrig en viss «grinde-faktor», det vil si at man må gjøre det samme om og om igjen for å samle inn ressurser.

Det hele starter med en opplæringssekvens der man jakter på en mammut sammen med andre, sultne jegere. Etter godt lagarbeid klarer man i fellesskap å felle den hårete kjempeelefanten. Det går likevel ikke lang tid før jegerne blir jaktet på selv. Et usselt bakholdsangrep av en grådig sabeltannkatt overrasker deg og vennene dine. Det blir mer blod. Og død. Og flukt. Og så er man plutselig alene.

Jeg skal ikke røpe for mye av historien ut over selve introduksjonsoppdraget, men man spiller en «beastmaster» som med sine medhørende «kjæledyr» er en del av den «snille» Wenja-stammen (alt er relativt). Antagonistene er to ulike stammer – først den fæle, menneskeetende Udam-stammen, og litt senere den flammeelskende Izila-stammen.

Vakker natur, også for 12 000 år siden

Etter den innledende sekvensen, treffer man på en kvinnelig huleboer fra samme stamme som deg. Hun sender deg ut på ditt første, ordentlige oppdrag, og spillet i den åpne verdenen er igang. Her er det stort sett ingen begrensninger eller kunstige vegger som hindrer deg fra å utforske.

På en av mine tidlige vandringer, endte jeg imidlertid inn i en lang hule der det var noe giftgass som sørget for at jeg ikke kom meg videre. En annen plass krevde litt mer avansert utstyr (krok og klatretau) for å komme til, noe man først får tilgang til senere. Noe å strekke seg etter, med andre ord.

Hverken grafikken eller lydbildet er det noe særlig å utsette på.  Trær og fauna vaier stille i vinden, fuglene synger sine lystige traller, og melkeveien skinner vakkert om natten. Hvis jeg absolutt skal pirke i noe på lydsiden, må det være at det tidvis er litt for mye som skjer på en gang.

Det hele er i grunnen svært pent og detaljert, og det er lett å leve seg inn i spillet.  Jeg tok meg forresten flere ganger i å utforske miljøene, uten at jeg egentlig gjorde noe annet fornuftig. Det er et godt tegn.

Synsdistansen er for øvrig bra, og man kan se detaljer langt avgårde. Skjønt, om man studerer nærmere ser man jo at detaljene minsker med avstanden, men det hele skjer såpass sømløst at jeg aldri har lagt merke til at planter og dyr bare «popper opp» sånn uten videre. Med mindre jeg bevisst ser etter dette da. En av årsakene er nok også at det er såpass mye og tett vegetasjon, både i form av gress og store trær. Det blir derfor en naturlig begrensning i hvor langt man kan se uansett.

I kamp

I starten har man kun en klubbe, en bue og et spyd tilgjengelig. Våpnene må man forresten lage selv ved å sanke inn råmaterialer fra naturen. Det samme gjelder for pilene man bruker. Hver eneste pil må lages. Det er imidlertid ikke en særlig komplisert prosess. Det er likevel nok til at man ikke bare kan strø rundt seg med piler, kun åtte stykk har man plass til i begynnelsen. Senere kan man oppgradere koggen (pilholderen) slik at den kan romme mer.

Våpnene har i tillegg en viss holdbarhet, det vil si at de kan gå i stykker. Særlig gjelder dette om man setter fyr på dem for å se litt bedre, eller for å skremme vekk farlige dyr. Her er det bare å fyre opp både pilen og spydet før du angriper, så blir det hele mye mer effektivt.

Klubben og spydet kan også brukes til avstandsangrep. Sistnevnte er svært effektivt å kaste – et langt, spisst spyd som borer seg inn i kroppen kan ta livet av noe og enhver. Særlig gjelder dette om du treffer hodet. Naturlig nok, får en si.

Selve kampene føles tidvis litt kaotiske – særlig nærkamp. Det føles ut som om man slår litt i vilden sky, og håper på det beste. Særlig gjelder dette et par av de mer sære oppdragene, der jeg blant annet tok åndelig kontroll over en mammut. Her var kontrollene så frustrerende at det var like før jeg gav opp. Det endte med et ukjent antall dødsfall, og et enda høyere antall nordnorske gloser.

Bueskytingen er helt grei, og det er innebygd et slags assistansesystem på konsoll (noe jeg tipper PC-versjonen ikke har). Holder man siktet rett i nærheten av en fiende og trykker på sikteknappen, så vil det automatisk «snappes» til målet. Siktet er ikke låst på noen måte da, så om målet beveger seg vil du måtte sikte på nytt. Det er i grunnen en velkjent konsollgreie.

Kjæledyrenes rolle

Ok, å kalle det for kjæledyr er vel å strekke det litt langt. Men man kan kose på dem. Og mate dem. Skjønt, matingen har den effekten at dyrets helse regenereres. Dobbel punktering av hovedarterien sa du? Spyd tvers gjennom lungen? Ikke noe problem. Spis litt kjøtt, så ordner det seg.

Det finnes mange forskjellige typer dyr som man kan temme, og de har alle sine fordeler og ulemper. Noen er bedre til å snike, mens andre tåler mer juling. Bjørnen er for eksempel fin å ha til større, mer kaotiske kamper, mens leoparden er ypperlig når man jakter på enslige mål.

Trodde du forresten at man bare sånn uten videre kan velge og vrake kjæledyr? Tro om igjen. Her må man temme dem selv, og i starten er det kun de mindre dyrene man klarer å kontrollere. Etterhvert som man får mer erfaring, kan man velge å putte poeng i ferdighetstreet for å temme større dyr.

Flere ferdighetstre

Når det gjelder ferdighetstreet, eller – trærne – så føler jeg de er akkurat passe omfattende. De låses gradvis opp etterhvert som man får kontakt med enkelte spesialister i stammen sin. For eksempel møter man en kriger som kan lære deg å lage bedre våpen, eller en jeger som kan lære deg nyttige jaktteknikker.

Man får nokså greit med poeng til ferdighetstrærne sine ved å gjøre de ulike aktivitetene i spillet. Man må imidlertid tenke seg litt om hvor man plasserer dem, for eh… De vokser ikke på… trær? *Host*

I tillegg har man en egen utstyrsoversikt, der man kan få tilgang til nye våpen og annet utstyr, samt oppgradere det man har.  Denne oversikten åpner seg også opp på samme måte som ferdighetstreet, ved at man er nødt til å møte en del andre karakterer i spillet før de låses opp.

En del frustrasjoner

Spillet har ikke vært helt frustrasjonsfritt for min del. Blant annet synes jeg huleutforsking er skikkelig klaustrofobisk og frustrerende. Det er mørkt. Det er trangt. Og det er ofte mye vann. Ettersom spillet er i førsteperson, er det ofte vanskelig å se rundt seg i de trangeste områdene. Og den helsikes fakkelen jeg holder i hånden, ser ut til å slukke hver gang jeg dypper tåa mi i vannet. Merkelig nok kunne jeg skyte en flammepil på noe drivved som lå i vannet, som da tok fyr (for godt, virket det som). Logikk?

Når man er inne i huler, er det ikke noe ordentlig minikart heller, derfor ender jeg ofte opp på områder som jeg har vært tidligere. Hulene beskrives riktignok av spillet som labyrinter, men likevel…

En ting jeg har bitt meg merke i – og som jeg først trodde var en bug – er måten en del av oppdragene presenteres på. Dette gjelder sideoppdrag, som er merket med oransje på kartet. Her kan man starte en dialog med oppdragsgiveren, som gjerne bare nevner en ting som de skulle ha fikset på, og så er det hverken noe markører eller annet som viser til hvor man faktisk skal.

Det vil si, det er markører, de bare er så alt for like alle de andre på minikartet at de lett kan overses. I tillegg er selve oppdragene ofte langt unna oppdragsgiver. Jeg trenger ikke nødvendigvis noen magisk lysende stripe som viser veien dit jeg skal, men da kunne i det minste oppdraget vært forklart litt bedre i første omgang.

Ett eksempel er at jeg gikk bort til en fyr som stod og hoiet på meg. Jeg spaserte bort, og tok initiativ til en prat. Det han da sa var noe så kort som at de hadde problemer med noen villsvin ved elven. Eh, javel. Kan jeg få prate litt mer med deg? Kan du peke i hvilken retning? (elven er jo lang!) Ikke det nei. Ok – hadet da.

Veien videre

Jeg har i skrivende stund spilt Far Cry Primal i ca 12 timer. Stort sett har jeg hatt godfølelsen (med unntak av de hersens hulene!). Er det en ting jeg ikke har gjort i spillet så langt, så er det å kjede meg. Det har absolutt vært gøy, og annerledes. Det er noe sjarmerende over den primitive settingen som gjør at jeg liker det svært godt.

Spillets egen statistikk hevder at jeg har fullført ca 30 % av innholdet. Jeg kommer nok aldri til å pløye gjennom alt i spillet, men at jeg får rundt 25-30 timer ut av det, det tror jeg nok. God valuta for pengene, vil jeg si.

Far Cry Primal ble lansert 23. februar til Xbox One og Playstation 4. PC-versjonen er tilgjengelig fra 1. mars.

Spillet er testet på Xbox One. Deler av spillet er likevel spilt på PC – strømmet via høyeste kvalitet gjennom Xbox-appen i Windows 10. Det fungerte rimelig greit, dog blir bildekvaliteten merkbart dårligere.

Alle skjermbilder er tatt av artikkelforfatter.