Spillprosjekt: 75 Spill fra Data-Tronic (del 16)

I dagens utvalg spiller jeg blant annet et av tidenes tristeste bilspill. Men når en klone av 15-spillet dukker opp, setter jeg foten ned!

I denne serien spiller jeg gjennom Commodore 64-samlepakken 75 Spill fra Data-Tronic. Pakken inneholder 75 spill (duh!), og alle fikk plass på én kassett eller tre disketter. Det sier seg selv at for at det skal være mulig å skvise 75 spill på én kassett, må de individuelle spillene være temmelig små. Pakken er satt sammen av et selskap som heter Alpha Software, som av en eller annen grunn har fjernet all informasjon om hvem som opprinnelig har laget de ulike spillene (og ploppet inn deres eget navn i stedet).

• Ta en titt på arkivet for å lese tidligere deler i serien.

Nå skal jeg ta fatt på de ti siste spillene i pakken, og siden jeg tar fem denne gangen og fem neste gang, er dette den nest siste delen i serien. Woho! Men de siste spillene spiller seg ikke selv, så det er bare å begynne:

Driver

Pakkens første (og eneste) bilspill er en trist affære. En veldig trist affære. Du ser bilen din ovenfra, og må kjøre nedover en skrollende vei som svinger fra side til side, uten å krasje i veikantene. Det er ingen andre biler eller hindringer forøvrig, men veien blir smalere og smalere. Etter kanskje ett minutt med kjøring, er banen ferdig og du har vunnet.

Det er verken vanskelig eller gøy, og det eneste som potensielt kan skape utfordringer er de hakkete bevegelsene.

Jeg fant originalspillet på juni 1984-disken til Toronto Pet User’s Group, men utenom at den ikke har Alpha Software-krediteringen, er det ingen hint om hvem som har laget spillet. Tittelen, 64-Driver, kan indikere at det opprinnelig stammer fra en eldre plattform. Jeg har sett enklere varianter av dette konseptet, så spesielt originalt er spillet uansett ikke.

Deflection

Deflection er definitivt et godt steg i riktig retning etter Driver. Her er poenget å få en ball til å treffe et mål på skjermen. Det gjør du ved å sette ut skrå linjer, altså / og \, som ballen så spretter 90 grader i. Ballen beveger seg svært raskt, så riktig timing er viktig. I tillegg gjelder det selvsagt å huske hvilken av spillets to knapper som produserer hvilket tegn…

Du har 30 sekunder på deg, og jo kortere tid det tar å få ballen i mål, jo høyere score får du.

Jeg skal ikke påstå at Deflection er et glimrende spill, men jeg spilte overraskende mange runder før jeg ble lei. Som vanlig er det vrient å finne originalskaperen. Dette virker som et typisk programlisting-spill, og jeg mener faktisk at jeg skrev inn noe lignende fra et eller annet blad i barndommen. Det er synd jeg ikke klarer å finne skaperen av dette spillet, for jeg liker det.

Konseptet er uansett gammelt, og jeg har for eksempel klart å finne et PET-spill ved samme navn, som fungerer omtrent likt. Det er fra 1978, og laget av en person ved navn Fred Dunlap. I programlistingen skriver han at han fikk ideen fra bladet Kilobaud (et av de tidligste bladene for mikrodatabrukere, som startet allerede i 1977). I februarnummeret fra 1978 finner vi konseptet beskrevet i detalj, sammen med spillets kildekode for diverse byggesettsystemer. Den utgaven er laget av Andrew A. Recupero.

Shuffle

Nei, nei, nei! Spar meg! Vær så snill! Shuffle er en variant av det mest forhatte spillet noensinne, nemlig 15-spillet. Du vet, spillet der poenget er å flytte rundt på tall slik at de går fra 1-15 på et dustete lite spillbrett. Dette spillet klarer alltid å frustrere, når man typisk ender opp med å få feil rekkefølge på de siste tallene, og ikke klarer å løse det uten å ødelegge resten av systemet.

Denne versjonen av 15-spillet er for all del kompetent nok satt sammen, med ren og pen presentasjon og ingen større problemer. Kontrollene er riktignok litt knotete, siden du må bruke knappene I, J, K og M for å flytte tallene opp, venstre, høyre og ned (Commodore 64 hadde ikke piltaster – den hadde to kursor-taster, og man brukte shift for å veksle mellom opp/ned og høyre/venstre, så disse var ikke helt ideelle for spill).

Hadde jeg hatt noen som helst tålmodighet for nok en variant av 15-spillet, så kunne den sikkert funket, men … jeg orker rett og slett ikke dette konseptet. Det får være grenser for hvor mye tortur jeg skal utsette meg selv for i denne serien.

Den opprinnelige skaperen av Shuffle for Commodore 64 er Toronto Pet User Group-medlemmet Roger D. Burge, som vi har stiftet bekjentskap med et par ganger tidligere i denne serien (Three of a Kind og Barricade). Men spillet stammer opprinnelig fra C64-forgjengeren Vic-20, og i programlistingen til Roger D. Burges versjon krediteres nederlandske PET Benelux Exchange for originalen. Som vanlig har Alpha Software fjernet alt slikt fra sin utgave.

Dyke Nibblers

Det er muligens et dårlig tegn at jeg umiddelbart fikk litt tvilsomme assosiasjoner da jeg først leste dette spillets navn. Men ordet dyke refererer altså til et dike. Du vet, sånne man har i Nederland og andre lavereliggende strøk, for å holde sjøen på den ene siden og landjorden på den andre. I dette spillet er det et dike (jeg ville riktignok heller sagt demning) på venstre side av skjermen, som beskytter en by fra havet utenfor.

Uheldigvis er det noen greier – nibblerne, altså – som planlegger å tygge i seg demningen. Disse suser inn fra høyre, og din jobb er å stoppe dem før de får gjort skade på den. Dette gjør du ved å sende ut et bombefly, og slippe en bombe når du er akkurat over nibbleren. Den er grei nok til å stoppe helt opp når bombeflyet dukker opp, og vente med å bevege seg igjen til du eventuelt har bommet. Du gjengjelder høfligheten med å kun sende ut ett fly per nibbler.

Demningen kan være opp til tre lag tykk, og nibblerne flyr inn i forskjellige høyder, slik at du kan tåle noen treff før det går hull og byen oversvømmes.

Bombeflyet suser dessverre alt for raskt over skjermen, så det er utrolig vanskelig å treffe målene. Veldig frustrerende. Konseptet er kanskje ikke så dumt, men utførelsen suger. Spillet får også ekstra minuspoeng for å bare vise instruksjonene i en begrenset periode, så man risikerer å ikke få lest ferdig før de forsvinner fra skjermen.

Jeg har ikke klart å finne ut hvor Dyke Nibblers stammer fra, eller hvem som har laget det.

Maths Grid

Mer matte! Men Maths Grid ser faktisk ut til å være pakkens siste mattespill, så vi overlever vel. Konseptet her er for så vidt artig nok. Skjermbildet er delt opp i et rutenett med 7×12 ruter i nummererte rader og kolonner. I disse rutene dukker det opp enten + eller x-tegn. Hvis det er et +-tegn, skal du plusse tallet foran raden med tallet over kolonnen – helst innen tidsfristen går ut. X-tegnet markerer at du skal gange i stedet.

Veldig enkelt, altså, men hakket mer interessant enn helt ordinære regnestykker. Det føles litt mer som et spill, rett og slett, og jeg kan se for meg at det kan ha betydd litt hvis man faktisk ønsket å bruke disse spillene som mattetrening. Men det handler jo egentlig fortsatt bare om å plusse eller gange to tall, og det føler jeg personlig at jeg har gjort nok av i det siste (det hjelper vel ikke at jeg lagde mitt eget mattespill i del 11). Spillet har dessuten den irriterende designsvakheten at jeg blir spurt om jeg vil spille videre etter hvert bidige regnestykke. Som om utviklerne tippet at folk ble lei etter første eller andre oppgave.

For en gangs skyld har Alpha Software beholdt krediteringen til det jeg antar er originalskaperne, nemlig noen som kaller seg MDM-Soft. Ifølge tittelskjermen ble spillet laget i 1984. Jeg har kikket litt rundt, og ikke funnet noen andre versjoner av spillet, så vi stoler på tittelskjermen.

Nå har vi bare én del igjen. Neste uke skal vi se på spill som Circus (ooh, I love a circus!), Astro Dodge og Head-On.