I dette mellomspill-kapittelet ser vi på hvordan den kjente verden har utviklet seg fra Harald Hårfagre til det Herrens år 1250.
Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Mellomspill – 1250 Anno Domine
Mens Norgesveldet hadde blitt en stormakt i nord, hadde resten av Europa og Midtøsten også sett store forandringer. I Vest-Europa hadde Frankrike konsolidert seg til et mellomstort kongerike styrt av Karl den Stores arvinger. Baskerlands vei til stormakt, var dermiot den mest varige forandringer som hadde skjedd mellom Harald Hårfagre og 1250. På et tidspunkt hadde baskerne kontrollen over landområder som strakk seg fra hele den iberiske halvøy, Italia ned til det østromerske sør-Italia, i tillegg til det sørlige Frankrike. I 1250 hadde baskerne gjennomgått en lengre borgerkrig, og var delt inn i kongedømmene Castille, Aragon og Aquiataine, sistnevnte var navnet på dagens sørlige Frankrike. Alle rikene var styrt av baskerne og baskisk kultur hadde spredd seg vidt og bredt, og dominerte nå Aquiataine, den østlige delen av den iberiske halvøy, så vel som store deler av det nordlige Italia.
I dagens Nederland hadde kongeriket Frisia på et tidspunkt vært et sterkt, mellomstort rike, men hadde i 1250 mistet mye land til det Hellige Tysk-Romerske riket og Irland.
I sentral-Europa dominerte det Hellige Tysk-Romerske riket. Dette riket var et stort og stabilt rike som kommanderte en hær noe større enn det Skandinaviske riket i nord, men kun halvparten av supermakten Østroma i sør. Etter å ha erobret store deler av Ungarn og Ukraina i de forgående århundrene, hadde riket stabilisert seg, og holdt seg til sine egne landområder, utenom en og annen krig mot Frisia. Det lille kongeriket Stor-Moravia var et unikum i Europa – et hedensk kongerike som fulgte Tengri og som lå skviset mellom det kristne Hellige Tysk-Romerske riket og det slavisk-troende Russiske imperiet.
Russland selv hadde ekspandert langt inn i det sentrale Europa, men var i 1250 under konstant press fra Skandinavia i nord, det Hellige Tysk-Romerske riket i sør og vest – og langs grensen i øst hadde en ny trussel i form av det mongolske riket Den Gyldne Horde vokst fram. Søster-kongedømmet Rus var under lignende press, men kun fra Skandinavia i nord.
I sørøst hadde Den Gyldne Horde nettopp vunnet en knusende seier over det Østromerske riket, og hadde tatt kontroll over alle de østromerske landområdene på steppene. En gedigen og vidtrekkende mengde land. Østromerne selv hadde gått inn i en ødeleggende borgerkrig, men heldigvis for dem holdt Den Gyldne Horde fredsavtalen, og mongolene i Ilkhanatet i Iran holdt seg i ro og konsoliderte erobringene der. Etter at kristendommen i realiteten hadde vært delt i to i lang tid, mellom katolisismen i vest og ortodoks kristendom i øst, hadde kristenheten igjen blitt forent religiøst i 1250. Ortodoks kristendom hadde etter Østromas konvertering til katolisismen sluttet å eksistere som annet enn en mindre sekt og de miafysittiske og monofysittiske trossamfunnene var redusert til majoritet kun i det sørlige Egypt.
I det muslimske Midtøsten var tingene nedadgående. De muslimske rikene var svekket og kjempet innbyrdes, slik situasjonen hadde vært helt siden det andre korstog erobret kongedømmet Jerusalem. Tempelridderne vant kongedømmet, mistet det igjen og holdt kun en liten provins langs kysten, før det tredje korstog gjenvant kongedømmet for ridderordenen.
I Vest-Afrika lå kongedømmet Mali isolert som en lokal stormakt, og små forandringer var skjedd de siste århundrene. På den andre siden av den kjente verden, i India, hadde grensene heller ikke sett store forandringer på lange tider.
Gfs
