Under keiser Hemming I «den Store» møter Norgesveldet den største krigen den noensinne har opplevd.
Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Hemming I «den Store»
(1358-1377)
Regjeringstiden til Hemming I er historien om sakte ekspansjon, mange opprør og starten på den store konflikten mellom det største imperiet i kristenheten og den islamske jihad. Hans enorme kamp, hvor talløse skandinaver døde i Marokkos ørken, kampen hvor det kristne kongedømmet stod mot de hedenske hordene, ga ham enorm respekt blant sine samtidige. Og en viktig plass i den europeiske historien.
Familie
Hemming var gift kun en gang, til en datter av en lokal adelsmann. Hun het Georgia, og alt tyder på at de hadde et lykkelig ekteskap. Sammen fikk de tre barn, hvorav en skulle overta tronen. Til stor skade for riket:
- Geirr
- Totil
- Haukr
Hans styre
Ivrig etter å komme ut av sin fars skygge erklærte den nye keiseren krig mot det borgerkrigbefengte mauriske sultanatet. Et opprør mot hans styre skjedde kort tid etter på Kanariøyene, men det var for svakt til å holde ut lenge mot den lokale garrisonen. I løpet av tre år slet de skandinaviske troppene i solen i sør, men til slutt var krigen vunnet og Hemming tok over store landområder der nede. Mellom 1360 og 1361 møtte han ytterligere tre bondeopprør rundt om i riket, men de hadde ingen sjanse mot hans krigsvante tropper.
Etter noen år med utbedring av rikets infrasturktur vendte Hemming i 1367 tilbake til krigsstien, denne gang i nord. En hellig krig for jarldømmet Tver ble erklært mot russerne, men det skulle ta fire år før krigen var vunnet, mye på grunn av en stor oppstand blant slaverne midt under krigens forløp.
Da krigen i nord var over, vendte Hemming sørover igjen, og erklærte på nytt krig mot maurerne. Denne gangen krevde han jarldømmet Tlemcen, og krigen ble nært sagt en formalitet, all den tid muslimene var sterkt svekket av borgerkrigen. Da krigen var over, dro keiseren til Frankrike, som var i fullt opprør mot kongen. Den franske kongen kontrollerte en provins, Thouars, som var rettmessig tilhørende en av Hemmings undersåtter, og keiseren søkte å få kontroll over provinsen. Krigen ble likevel avsluttet uten forandring av grensene, da naborikene blandet seg inn og keiseren ikke ønsket en europeisk storkrig.
Dette skulle vise seg å være et klokt valg, for kun uker senere erklærte kalifen i Baghdad jihad for å gjenvinne hele det mauriske sultanatet for islam. Keiserriket stod foran sin største kamp noensinne. Nord-Afrika ble snart oversvømt av muslimske hærer fra hele den islamske verden, fullt ut motivert for å om nødvendig dø for islam. Alle de skandinaviske allierte ble kalt inn, og hele riket mobiliserte for krig. De skandinaviske armeene kjempet og vant, men ble sakte men sikkert desimert i den varme afrikanske ørkenen. I et halvt tiår kjempet Hemming og hans allierte med nebb og klør, mens stadig nye muslimske hærer kom svermende. Kristenhetens unge døde stadig på slagmarken, og de unge ble stadig færre. Snart måtte de kristne trekke seg tilbake, for deretter å gjenvinne tapte områder noen måneder senere. Krigen ble sakte vunnet, men til en enorm pris. Islams hellige krigere ønsket ingen fred.
På dette tidspunktet døde keiseren en naturlig død som følge av sin høye alder, i sin sønn og arvings slott i det sørlige Spania. Keiseren var død, og hans etterfølger var en drapsmann. En mann som hadde drept en slektning, slik Kain drepte Abel. Ingen likte ham. Han overtok et svekket rike og den verste krigen i generasjoner.
Ettermæle
Regjeringstiden til Hemming I «den Store» ble definert av jihaden som farget den nord-afrikanske ørkenen rød. Hans ettermæle ble hans lederskap i den største krisen Norgesveldet hadde opplevd. En kamp om kristendommens være eller ikke være i Afrika. Hans ettermæle ble også å overgi tronen til den verste monarken som noensinne satt på den skandinaviske tronen.
- Les neste del her!