Inntrykk: SOMA

Skaperne av Amnesia er tilbake med et nytt spill, og denne gangen virker det som de har hentet inspirasjon fra System Shock. Resultatet er et av de bedre spillene jeg har spilt i år, og absolutt et spill du bør teste.

SOMA er et førstepersons actioneventyr fullspekket av kalde grøss. Mesteparten av handlingen foregår i og rundt en mystisk undervannsbase, men hva som skjer der og hvorfor du befinner deg der skal du få finne ut selv. Det holder vel å si at ett eller annet har gått fryktelig galt, og at hvis du ser noe som beveger seg er det sannsynligvis ikke vennligsinnet.

SOMA foregår både innendørs og utendørs.
SOMA foregår både innendørs og utendørs.

I likhet med de tidligere spillene fra Frictional (unntatt det første Penumbra-spillet) er det ingen kamp i SOMA. Det betyr ikke at det ikke er farer her – du vil måtte forholde deg til ulike «monstre» underveis. Det er bare det at du ikke kan drepe dem, i alle fall ikke ved å skyte eller slå dem til døde. Sniking er den beste løsningen, men om det feiler og du blir oppdaget, må du håpe at du ikke befinner deg i en blindvei. For da er å løpe så raskt beina dine klarer det eneste alternativet om du vil overleve.

Heldigvis er det vanligvis mulig å finne gode gjemmesteder, og noen ganger kan du bruke omgivelsene til din fordel for å lure eller bli kvitt monstrene. Spillet har også noen gåter som må løses – de er ikke kjempevanskelige, men du må av og til tenke litt. Stort sett er både gåter og actionsekvenser veldig godt integrert i handlingen, slik at man alltid føler at det er en god grunn for at man gjør det man gjør.

Spennende tematikk

SOMA er et spill av den typen som får deg til å tenke litt. Jeg skal ikke forsøke å filosofere rundt temaene det tar opp her – men både under og etter spillingen endte jeg opp med å tenke ganske mye på det som skjedde, og hva det egentlig betyr. Du vil nok ha vurdert mange av spillets problemstillinger tidligere, og hvis du har tenkt over dem allerede vil SOMA neppe hjelpe deg frem til noen radikalt annerledes konklusjoner, men siden det er et spill gir det deg en synsvinkel du aldri kan få når du vurderer temaet utenfra.

Stemning.
Stemning.

Mer vil jeg ikke si om den saken. Det å forstå hva som skjer er en viktig del av opplevelsen her, og hvis jeg begynner å bable om temaene spillet tar opp, vil det være en «spoiler» og potensielt ødelegge litt av opplevelsen for deg. La meg bare si at de er veldig interessante, og at spillet tar dem opp på en skikkelig og gjennomtenkt måte. Det minner meg sånn sett litt om filmer som Predestination (2014), der det både er et godt underholdningsprodukt i seg selv, og har såpass dybde at det ikke slipper taket når du er ferdig med det.

Som et rent spill, er altså SOMA solid. Det er ikke noen «gåsimulator», slik som Dear Esther og Everybody’s Gone to the Rapture, men byr som nevnt på både action og gåteløsning. Samtidig er det helt klart at dette er et spill for deg som liker å utforske og fordype deg i virtuelle miljøer, ikke deg som haster gjennom omgivelsene for å hele tiden komme videre. Svært mange av rommene og områdene i spillet er faktisk helt unødvendige å besøke – de er der bare fordi det er fornuftig at de eksisterer, og fordi du kanskje kan finne noe ekstra informasjon om hva som har skjedd der.

På samme måte som i System Shock og andre spill inspirert av det, fortelles mye av bakgrunnshistorien gjennom lydopptak, papirer og andre detaljer i spillmiljøene, og jo mer du følger med, jo mer skjønner du. Mange av de individuelle historiene i spillet er lette å overse – et lik her, et bilde der og en lydlogg der – men det kan være veldig fascinerende når man kobler sammen detaljene.

Lasteskjermene gir en kjapp innføring av hva som skjer. Dette er vel alt du trenger å vite om spillet.
Lasteskjermene gir en kjapp innføring av hva som skjer. Dette er vel alt du trenger å vite om spillet (har sensurert den litt).

Løp!

Når du støter på monstre forandrer fokus seg fra å utforske til å overleve. Actionsekvensene er ikke så veldig vanskelige, men de er ganske uhyggelige. Dette spillet kommer fra skaperne av Amnesia, og selv om det ikke er like skremmende er det åpenbart at Frictional vet hvordan de skal komme inn under huden din og skape ubehag. Det sier kanskje litt at jeg noen ganger reagerte på farer i spillet omtrent som jeg av og til reagerer i mareritt – ikke ved å løpe fra dem, men å rett og slett bare spurte rett mot dem. Uheldigvis våknet jeg ikke opp da jeg nådde frem.

Men monstrene kan være litt irriterende. Vanligvis er utviklerne flinke til å plassere dem på steder der det ikke er så mye annet å ta seg til, men ved i alle fall én anledning jages du konstant av et hissig monster i et relativt stort område, der du er avhengig av ganske mye utforsking for å skjønne hva du skal gjøre. I tillegg er det massevis av informasjon her, så det er fristende å få med seg alt. Dette monsteret har en svakhet som gjør det mye lettere å håndtere, men det kan ta en god stund før du skjønner det – og frem til da er sekvensen ganske frustrerende.

Dette er imidlertid et unntak. Det finnes kritiske røster som mener spillet hadde vært bedre uten monstrene – det er jeg ikke enig i. Det at SOMAs verden er farlig, og ikke bare ser slik ut, sikrer at du holder deg på tå hev gjennom hele spillet. Samtidig brukes monstrene såpass sparsomt at de holder seg skumle helt til siste slutt.

Nå er vi langt nede.
Nå er vi langt nede.

AAA-produksjonskvalitet fra indie-utvikler

Frictional Games er en rimelig liten, uavhengig utvikler, men det synes jeg ikke er så lett å oppdage når man spiller SOMA. Grafisk sett holder det nesten AAA-nivå, og lyddesignet er noe av det beste jeg har opplevd i et spill. Svakhetene som røper spillets indie-røtter finner man først og fremst de gangene det viser mennesker. De har nemlig veldig enkle modeller. Til gjengjeld elsker jeg spillets utendørsmiljøer – «utendørs» betyr selvsagt «under vann» i dette tilfellet, og her lykkes spillet ekstremt godt med å gi et autentisk inntrykk av å være dypt under havets overflate.

I min forrige sak om spillet klaget jeg på skuespilleren som spiller spillfiguren – etter å ha fullført spillet synes jeg ikke han er noe problem lenger. Han gjør egentlig en ganske god jobb, når alt kommer til alt. Og skuespilleren bak den andre «hovedpersonen» i spillet er enda flinkere.

Alt i alt er dette et skikkelig godt spill. Jeg tror ikke det blir en like stor hit som Amnesia – det har ikke like intense skremmesekvenser, og dessuten tviler jeg på at hylende YouTubere «selger» spill like godt som de gjorde da Amnesia kom ut, og folk ikke var vant til å høre voksne menn skrike som tiåringer foran kamera. Men jeg vil påstå at det er et enda bedre totalprodukt enn Amnesia var. Det er et solid spill på alle måter, og leverer et stort og overraskende variert eventyr som bare blir bedre og bedre jo lenger du kommer.

I videoen under kan du se de første 25 minuttene i spillet. Det er «spoilere» der, naturligvis, så ikke se den hvis du vet du skal kjøpe SOMA. Men hvis du er i tvil, gjør det ikke så mye å se den; den største «spoileren» viser egentlig bare noe du strengt tatt allerede vet at kommer til å skje (du vet bare ikke hvordan det skjer).

SOMA er til salgs på PS4 og PC. Mer informasjon finner du på det offisielle nettstedet. Skjermbildene i denne saken har vi tatt selv.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.