Det er fremtiden, og bare krig hele tiden. Litt som nåtiden, sånn sett.
Dette er en ikke lenger så veldig regelmessig serie der jeg setter et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke. Målet er å rydde unna litt av min episke «backlog», selv om jeg vet det ikke nytter. Ikke tenk på dette som noe i nærheten en anmeldelse. Det er bare førsteinntrykk.
Det er alt for lenge siden jeg har fått brukt Random Steam Game Picker, blant annet fordi jeg så godt som hele år har hatt ett eller annet storspill som jeg har vært hektet på. Men de siste ukene har jeg slitt. Jeg har prøvd meg på Blue Prince, Two Point Museum og South of Midnight, og så langt har ingen av dem klart å engasjere meg på tross av at jeg vet alle er gode spill. Så i stedet for å starte enda en småtraurig runde gjennom herregården eller se om sumpeventyret tar seg opp, prøvde jeg på noe annet.
Og vinneren ble: Warhammer 40,000: Dawn of War III. Eeeeeeh. Kanskje ikke det jeg hadde håpet. Men okay. Jeg har åtte Warhammer 40,000-spill på Steam-kontoen min, og bare spilt ett av dem tidligere. Og det var for over ti år siden (Armageddon, som ikke lenger selges engang). Så det var vel på høy tid. Jeg tror flesteparten av dem har havnet på kontoen via Humble Monthly, før du spør.
Jeg legger forresten merke til at selv om spillet er fra 2017, har prisen faktisk gått opp i de siste par årene. Jaja.
Waaaaagh!
Det er mye jeg liker med Warhammer 40,000. Hvordan settingen kombinerer det tøffe, det merkelige og det mildt sagt forstyrrede, for eksempel. Gotiske katedraler i verdensrommet. Genestealers (jeg fikk mareritt av Space Hulk på Amiga). Men jeg syntes samtidig de superkarikerte østkantsengelske orkene er urteite. Denne fremstillingen av orker er generelt teit i mange settinger. Men spesielt i verdensrommet der man strengt ikke kan overleve om man er teit. Så jeg håper ikke det er for mange av dem her…
Spillet starter uansett med en ganske stilig introduksjonsfilm. Jeg har ikke snøring på hva den egentlig skal fortelle, men den er stilig. Så dukker det opp en melding om at «skulls-systemet» er fjernet. Jeg aner ikke hva «skulls-systemet» er, men det er åpenbart noe spillerne ikke har vært så begeistret for. Dawn of War III ligger på «mixed» i brukerscore på Steam, så jeg skjønner at ikke alt har gått helt glatt her.
Siden jeg ikke husker å ha spilt noen av Dawn of War-spillene før, må jeg nesten ta opplæringsdelen. Tre oppdrag, her. Heldigvis handler det tredje om flerspiller, og er det én ting jeg ikke har tenkt å gjøre, så er det å spille dette spillet i flerspiller. Så den hopper jeg glatt over. De to andre er … ganske kjedelige, men instruerende nok. Jeg skjønner at vi ikke er så langt unna Starcraft-land, men at spillet også har sine særegenheter.
Hyperlineære oppdrag
Det første oppdraget i kampanjen er artig nok. Det er et typisk overskriptet førsteoppdrag der du aldri egentlig møter noen utfordringer og der spillet selv hiver inn (og fjerner) forsterkninger ettersom ting finner sted. Det klarer aldri å selge noe som helst av illusjon av at jeg er i et ekte slag og ikke bare løper gjennom et brett i et spill, men som sagt: Artig nok.
Neste oppdrag og … jeg må spille orkene. Og de er akkurat så teite som jeg fryktet. Som om noen har malt Vinnie Jones grønn og klonet ham ti tusen ganger, der intelligensen har fått seg en knekk hver gang. Bleh! Også dette oppdraget er overskriptet, men det lar meg i alle fall bygge litt (men ikke for mye, frihet er skummelt!) og enkelte situasjoner begynner så smått å lukte på noe som kanskje kan være farlig. Bare lukte, altså. Det skulle ikke forundre meg om jeg kunne fullført hele brettet med den irriterende heltefiguren alene.
Akkurat dette er kanskje det viktigste jeg sitter igjen med etter disse to oppdragene. Vi kan bygge og oppgradere enheter, og spesielt i det andre oppdraget ble hæren temmelig stor etter hvert. Men det virker som det er heltekarakterene det dreier seg om, for de er i en helt annen liga.
Det var uansett det for i dag. To hyperlineære og overskriptede oppdrag, uinteressant basebygging og en nesten fornærmende lav vanskelighetsgrad (på normal). Men jeg hadde det ikke kjedelig, egentlig. Det er lenge siden jeg har spilt et ordentlig sanntidsstrategispill i StarCraft-stil nå, og jeg merker jo at jeg har savnet det litt. Kommer jeg til å fortsette? Kanskje. Jeg må nok lese meg opp litt. Holder kampanjen dette forutsigbare nivået hele veien, bør den i alle fall ikke være lang. Jeg tror nok ti timer av dette kan gli ganske greit ned uten at jeg blir lei. Men tjue? Det tror jeg ikke. Da skal handlingen være sabla god, og til nå har den i stedet vært «meh».
Men okay. Nå får jeg tvinge meg tilbake til herregården. Siste forsøk, jeg sverger. Klarer ikke dette spillet å hekte meg nå, er det bare ikke for meg. Ønsk meg lykke til!
(spoiler: det ble typisk nok min beste runde så langt, og jeg fikk gjort masse for forbedre oddsene i neste runde igjen, så … ikke den siste likevel?)