Når var rollespillenes gullalder? Hvis du ble født på syttitallet, er det en god sjanse for at du svarer at gullalderen var fra 1988 til 1992, da SSI herjet sjangeren med sine Gold Box-spill. Dette var episke, turbaserte spill basert på Advanced Dungeons & Dragons-regelsettet, som skiltet med stor frihet, taktisk kamp og massevis av herlige detaljer.
Om du ikke har kjennskap til Gold Box-spillene anbefaler jeg at du tar en titt på postene om Pools of Radiance på den glimrende CRPG Addict-bloggen, samt Matt Bartons videointervju med et par av skaperne (del 1, 2 og 3).
Seven Dragon Saga er et nytt prosjekt fra en gruppe veteraner fra SSI, som forsøker å skape et nytt spill i samme stil som Gold Box-spillene. Som vanlig er det en folkefinansieringskampanje involvert.
Folkefinansieringskampanjen for Seven Dragon Saga har ikke fått spesielt mye oppmerksomhet i pressen, og jeg forstår for så vidt hvorfor. De toneangivende spillskribentene hos de store nettstedene er generelt ikke folk som har erfaring med 25 år gamle PC-rollespill. De gamle Fallout-spillene og Infinity Engine-klassikerne har massevis av fans i spillpressen, men Gold Box-spillene er nok litt for gamle og litt for nerdete.
Jeg skal innrømme at jeg har fint lite erfaring med disse spillene selv. Rollespill er kanskje favorittsjangeren min i dag, men det tok mange år før jeg virkelig fikk øynene opp for dem. Det første rene rollespillet jeg virkelig likte må ha vært Betrayal at Krondor, og Lands of Lore II står også som et av favorittspillene fra nittitallet. Det samme gjør Might & Magic VII. Men det var ikke før The Elder Scrolls: Morrowind kom ut at jeg opplevde nøyaktig hvor altoppslukende rollespill kan være.
Felles for disse spillene er at de er tredimensjonale. I lang tid fnøs jeg faktisk av todimensjonale rollespill, inkludert Infinity Engine-spillene. Morrowind fengslet meg fordi jeg kunne leve meg fullstendig inn i den vakre verdenen som jeg fikk utforske fra spillfigurens eget perspektiv. Jeg skjønte ikke helt hvordan det var mulig å leve seg inn i et spill hvis man så alt fra fugleperspektiv og ikke engang styrte figurene direkte. Og ville jeg ha intrikat, taktisk kamp spilte jeg heller et strategispill.
(her hadde det passet fint med en «gjemme seg under stolen-emoticon»)
Det er i grunnen litt merkelig å tenke på at en av favorittsjangerne mine på nittitallet var klassiske «roguelike»-spill. Jeg slet med å leve meg inn i Baldur’s Gate, men jeg kunne spille ASCII-baserte greier som ADoM og Nethack uten problemer. Rart. Men på en måte var det vel erfaringen disse spillene som til slutt åpnet øynene mine. Jeg falt pladask for Blizzard-klassikeren Diablo, fordi spillet minnet meg om Nethack. De positive følelsene for Diablo førte senere til at jeg prøvde Divine Divinity, fra belgiske Larian Studios. Det ble inngangsportalen, og i ettertid har mange slike rollespill havnet i favorittlisten min. Men jeg har fortsatt til gode å spille Gold Box-spillene skikkelig.
Jeg vet i det minste om dem. Jeg vet hvor revolusjonerende de i sin tid var, og jeg har lest og sett nok om dem til å skjønne at de representerer en type rollespill jeg gjerne vil se i moderne drakt. Selv om «klassiske» rollespill har fått en renessanse i de senere årene betyr «klassiske» rollespill stort sett «rollespill som minner om Infinity Engine-spillene». Samtidig har suksessen til de herlige Legend of Grimrock-spillene bevist at også andre typer klassiske rollespill har livets rett.
Dette betyr ikke at jeg umiddelbart anbefaler folk å kaste pengene sine etter Seven Dragon Saga-folkene. Men de har i alle fall min støtte, og jeg håper kampanjen deres lykkes, for jeg har lyst til å se hva de har å by på.