Sunless Sea er et av de beste spillene som har blitt lansert til nå i år. Det er også et av de mest unike. Handlingen foregår på og ved et gigantisk, undersjøisk hav som heter Unterzee, og du får rollen som en kaptein som reiser ut på det bekmørke havet i en liten balje av et dampskip, for å søke lykken der. I stedet kommer du sannsynligvis til å finne galskap, smerte og en tidlig død – men ikke la det stanse deg.
Hjemmet ditt – som du nå er i ferd med å forlate – er Fallen London. Av en eller annen grunn har attenhundretallets London blitt «kidnappet» fra jordens overflate, og endt opp ved kysten av Unterzee. Byens innbyggere har nå vent seg til den nye tilværelsen under jorden. Her nede er alt litt rarere og mer uhyggelig enn det er på overflaten, og overnaturlige hendelser er helt naturlige. Ingen synes det er rart å treffe en demon på gaten, eller spise mat som midlertidig gjør det umulig å bruke stemmen. Det er helt ordinært at man kan kjøpe sjeler i kassevis, og hvis du forklarer at du har ansatt golemer til å jobbe i maskinrommet og at skipsrottene dine er eksperter på båtreparasjoner er det ingen som hever et øyenbryn en gang.
Men det er ikke dermed sagt at Unterzee ikke skjuler mye som sjokkerer selv de mest ramsalte av Fallen Londons sjømenn. Det jeg har nevnt til nå er ordinært – det tar ikke lang tid før du opplever ting som er på et helt annet plan.
Overlev på Unterzee
På den ene siden er Sunless Sea et rimelig enkelt strategi/overlevelsesspill, der du alltid må sikre at du har nok ressurser til å komme i land i en vennlig havn. Både drivstoff og forsyninger er livsviktige, men de kan også være dyre og tar verdifull plass. Jo mer av lastekapasiteten du bruker på forsyninger, jo mindre kan du bruke på handel eller å utnytte deg av muligheter du får underveis.
Den viktigste ressursen er imidlertid din egen forstand. Unterzee er så skummel at bare det å seile rundt i mørket kan få både deg og sjømennene dine til å gå fra sans og samling, og de hemlighetene du avdekker underveis tærer på sjelen din helt til du klikker fullstendig. Heldigvis finnes det mange måter å roe seg ned igjen på, men de fleste av dem har en eller annen pris. Den trenger imidlertid ikke å være i penger.
Spillets mekanismer dreier seg altså i stor grad om å skappe seg penger, forsyninger og drivstoff nok til å holde seg i live, og samtidig sikre at skrekknivået holder seg så lavt som mulig. I starten er det en stor utfordring å sikre at man overlever fra dag til dag (ikke at man merker at dagene går nede i mørket). Men jo mer du spiller, jo mer lærer du, og jo flere muligheter for å tjene penger og andre ting oppdager du. Overlevelsesaspektet blir imidlertid aldri helt borte, og blir du for kjepphøy kan tilsynelatende sikre situasjoner gli ut av kontroll.
Over 200 000 ord
Sunless Seas andre hovedkomponent dreier seg om historier. På øyer og langs kysten finner du en rekke forskjellige havner, den ene mer bisarr enn den andre. Her venter også historier, i form av tekstbaserte «choose your own adventure»-aktige sekvenser som kan ta deg på eventyr ingen spillmotor har mulighet til å presentere. De er ekstremt fantasifulle og varierte, og det er forferdelig mange av dem. Tro ikke at du har opplevd i nærheten av alt en havn har å by på etter første besøk. Spillet er fullt av ting som henger sammen, så har du gjort én ting ett sted, kan du plutselig forvente noe nytt et helt annet sted. Det er på mange måter disse eventyrene som er spillets hjerte.
Sunless Sea er fullstappet av tekst. Det har godt over 200 000 ord, og mens mange av de gigantiske rollespillene kan skryte med tilsvarende tall er Sunless Sea et spill helt uten lange diskusjoner og taler. Hvert ord er nøye overveid, og en kort setning i Sunless Sea kan skape like mye stemning eller mening som et langt avsnitt i et typisk spill. Det er åpenbart at Sunless Sea er laget av folk som elsker det engelske språket, og er ekstremt dyktige til å bruke det.
Roguelike-elementer
Havet er delvis dataskapt – øyene og byene du finner er de samme hver gang, men plasseringen kan variere. Du må derfor utforske alt på nytt hver gang du spiller, men etter hvert lærer du deg noen grunnleggende regler og du skjønner sånn cirka hvor ting bør være.
Som du kanskje skjønner av dette, anbefaler utviklerne at du spiller Sunless Sea som et «roguelike»-spill. I utgangspunktet kan du ikke lagre spillet hvor du vil, og autolagringen din blir stadig overskrevet. Dør du må du begynne fra bunnen av igjen. Det vil si, ikke helt. Du kan arve noen greier fra din forrige kaptein, og nøyaktig hva avhenger litt av hvor mye din forrige kaptein gjorde for sin eventuelle etterfølger (det er selvsagt alltid mer fristende å bruke pengene på ting som hjelper i nuet, i stedet for å investere dem i arvegods).
Jeg er imidlertid uenig med utviklerne, og anbefaler ikke at du spiller Sunless Sea på denne måten. For all del, de første par gangene du spiller vil du sannsynligvis gjøre såpass mye feil at det er best å bare la døden være slutten og begynne på nytt. Men når du får en kaptein som holder ut i et respektabelt antall timer, og faktisk begynner å oppleve en viss suksess – vel, da ville jeg skrudd på «merciful mode», som lar deg lagre når du vil og laste inn et tidligere spill om du dør.
Grunnen til at vanlige «roguelike»-spill gjør det moro å starte på nytt om og om igjen er at spillopplevelsen stort sett dreier seg rundt rent mekaniske spillelementer, som er forskjellige hver gang du spiller. I Nethack, for eksempel, er målet å finne en amulett på bunnen av et gigantisk, datagenerert hulesystem, og så ta den med opp til overflaten igjen. Det er omtrent den eneste tingen som er konstant fra spill til spill. Vel, det og det faktum at du kommer til å dø på en dum måte.
Sunless Sea har som sagt noen slike elementer, ved at verden endrer seg litt mellom hvert spill. Men det er samtidig en svært historiedrevet opplevelse, og selv om du får tonnevis av valgmuligheter – som igjen kan få store konsekvenser videre – vil hovedscenariene du møter i stor grad være like hver gang du spiller. De mange valgmulighetene og variasjonene betyr at spillet har en viss gjenspillingsverdi, men ikke nok til at det er så veldig moro å begynne på nytt om og om igjen. Selv ender jeg stort sett alltid opp med å ta omtrent de samme valgene hver gang jeg spiller, med mindre jeg var misfornøyd med resultatet sist.
Langsomt, men kan være intenst
Sunless Sea er ikke et veldig raskt spill, og det er litt av sjarmen med det. Men noen ganger går det litt for treigt, synes jeg. Spesielt når jeg har utforsket mye av havet, og jeg må reise de samme lange rutene om og om igjen. Det som er gøy med seilingen er selve utforskingen, og den blir det mindre og mindre av etter hvert som du spiller. Det er ikke spesielt gøy i seg selv å seile fra A til B, og kamp føles ofte mer som en hindring enn en underholdende utfordring. Når avstandene og reisetidene blir større utover i spillet, blir det rett og slett litt for mye dødtid mellom de interessante øyeblikkene, som jo er teksteventyrene.
Unntaket er når du plutselig finner ut at du har feilkalkulert fullstendig, og er i ferd med å gå tom for ressurser midt i tussmørket milevis fra en vennligsinnet havn. Da gjelder det å trylle frem en måte å komme seg trygt i land på – helst en måte som ikke involverer å spise mannskapet for å holde seg i live. Det er veldig dumt å spise mannskapet.
Det er i disse situasjonene spillmekanismene fungerer på sitt aller beste. Når du må skru av lykta på baugen for å spare drivstoff, og plotte inn en rute som er så effektiv som mulig samtidig som den reduserer den mildt sagt alvorlige effekten det å seile på et livsfarlig hav uten lys har på forstanden din – da er det plutselig veldig interessant å seile fra A til B. I tillegg blir kampene mye mer spennende når du har begrenset med tid og ressurser, og tvinges til å ta vanskelige valg.
Dette skjer stort sett bare når du har tatt for store sjanser i utgangspunktet. Men det er alltid fristende å ta for store sjanser.
Frem med penn og papir
Et annet potensielt problematisk aspekt av spillet er at det kan være litt vel hemmelighetsfullt til tider. Ofte skjønner jeg ikke helt hva jeg må gjøre for å komme videre, for eksempel i de personlige «oppdragene» til offiserene mine. Andre ganger er spillet veldig uforutsigbart, og det er utrolig vanskelig å vite hva de ulike valgmulighetene vil lede til. Det er litt av moroa, men det kan også være frustrerende.
Sunless Sea er uansett et spill som må spilles med penn og papir, for å notere ned de mange kravene som stilles underveis. Hvis ikke glemmer du raskt at for å fortsette handlingen på øy A må du ha med en kasse kaffe dit neste gang du besøker, mens du trenger nødbluss på øy B og dynamitt på øy C. Journalen er bare tidvis til hjelp, selv i de tilsynelatende tilfeldig utvalgte tilfellene der oppdraget faktisk blir nevnt der. Vage hint er alt Sunless Sea vil gi, og noen ganger blir det for vagt.
Sunless Sea er uansett et herlig spill, som jeg varmt vil anbefale. I starten var jeg mer fascinert enn hektet. De første timene med spillet var for så vidt ganske hyggelige, men preget av mye famling og en viss irritasjon over den lave hastigheten. Det var først etter at jeg hadde seilt rundt på Unterzee i fem-seks timer at ting klikket på plass, og jeg ble skikkelig hektet. Jeg lærte noen hendige triks som gjorde det lettere å overleve, og jeg begynte å bygge meg opp et visst overskudd av ressurser slik at jeg kunne jobbe mot mer ambisiøse mål enn bare det å holde meg i live. Dermed kunne jeg også flytte fokus over på spillets mange, herlige historier.
På mange måter minner Sunless Sea om spill som ofte foregår i verdensrommet. Det har elementer av Elite, av FTL og av Space Rangers. Men det er en helt egen opplevelse, som bruker mange løsninger jeg aldri har opplevd før, og hvis du liker åpne spill med stor frihet, massevis av muligheter og muligheten til å feile ganske hardt og brutalt, tror jeg du vil like det veldig godt. Men du skal helst være ganske glad i å lese for å få maksimalt utbytte av Sunless Sea.
Sunless Sea koster 130 kroner på Steam, men er også tilgjengelig DRM-fritt.