Inntrykk: Snakebird byr på glimrende hjernetrim

Som spillskribenter flest, har jeg en tendens til å gjenta meg selv når jeg snakker om forskjellige spill av samme type. Om hjernetrimspill sier jeg ofte at et sikkert tegn på at et hjernetrimspill er godt, er at det får spilleren til å føle seg smart. Derfor burde jeg egentlig ikke like Snakebird. Dette hjernetrimspillet får meg nemlig til å føle meg veldig, veldig dum.

Det første brettet. Det blir veldig raskt veldig mye vanskeligere.
Det første brettet. Det blir veldig raskt veldig mye vanskeligere.

På skjermbildene ser det søtt og harmløst ut, men det er et virkelig djevelsk spill. Etter de første 20 minuttene, hvor jeg hadde regnet med å møte rimelig enkle øvingsoppdrag og i stedet stanget nærmest umiddelbart i mildt sagt knallharde nøtter, måtte jeg rett og slett inn på Steam-forumet for å se om det bare var meg det var noe galt med, eller om andre også hadde problemer. Heldigvis var det ikke bare meg.

Litt bedre til sinns gikk jeg tilbake til spillet, og presset meg videre. Og jeg fikk i grunnen teken på det etter hvert. Jeg begynte å bli flinkere til å forutse resultatene av de tingene jeg gjorde, og dermed også hva jeg måtte forsøke å gjøre for å oppnå målene mine. En stund gikk det greit. Jeg arbeidet meg gjennom en god håndfull nivåer, og tenkte at ting i grunnen hadde falt litt på plass. Det var kanskje ikke så vanskelig likevel? Og så … full stopp. Det var nivå 17 som tok knekken på meg.

 

Igjen bar det tilbake til Steam-forumet. Og nok en gang ble jeg beroliget. Nivå 17 var tydeligvis problematisk for flere enn meg. Heldigvis hadde jeg på dette tidspunktet låst opp en bråte andre nivåer som jeg kunne prøve meg på, og folk sa at vanskelighetsgraden ikke virket å følge noe spesielt system. Det var bare å spare nivå 17 til senere, og løse noen andre nøtter i stedet.

Nivå 17. Poenget er å få begge slangefuglene ned i regnbueflekken, uten å treffe piggene.
Nivå 17. Poenget er å få begge slangefuglene ned i regnbueflekken, uten å treffe piggene.

Det var lettere sagt enn gjort. Jeg prøvde meg på brett etter brett, og alle virket klin umulige. Jeg stanget og stanget i godt over én time, og ingen av dem lot seg løse. Helt til ett plutselig gjorde det. Et øyeblikks innsikt ga meg en idé om hvordan jeg kunne gjøre det umulige mulig, og vips! Eller vent, glem det vipset der. Det tok en god del tid med kluss frem og tilbake før jeg faktisk klarte å komme så langt at jeg faktisk kunne teste teorien min. Men da kom vipset, og brettet var løst.

Vanskelig, men veldig moro

I ettertid har ting gått bedre. Jeg er fortsatt ikke nærmere noen løsning på nivå 17, og fortsatt virker flesteparten av de tilgjengelige brettene ganske uforståelige, men jeg klarer på mystisk vis å arbeide meg videre. Mye langsommere enn før, riktignok, men det fungerer. Snakebird er veldig, veldig, veldig vanskelig – men til tross for at det ser slik ut noen ganger, er det ikke umulig.

Et annet tidlig brett du neppe vil klare så raskt.
Et annet tidlig brett du neppe vil klare så raskt.

Jeg hadde selvsagt ikke vært like tålmodig med et hvilket som helst hjernetrimspill. Men Snakebird har klart å gripe fatt i meg. Konseptet er rett og slett glimrende.

Som så ofte med hjernetrimspill av denne typen er konseptet veldig lett å forstå når man setter seg ned med spillet, men samtidig veldig vrient å beskrive med ord. Du styrer noen merkelige slanger med papegøyehoder, og oppgaven i hvert brett er å spise opp alle fruktene og komme til målet. Slangenfuglene – eller hva det nå egentlig er – kan bevege seg ett hakk av gangen, og enten gå fremover eller svinge til høyre eller venstre. De kan ikke rygge. Du flytter hodet, og kroppen trekkes etter i samme spor som du har flyttet hodet. Spillet er turbasert, og du kan bruke så lang tid du vil på hvert trekk. I likhet med slangene i Snake blir slangefuglene dine ett hakk lengre for hver frukt de spiser.

Denne verdenen har herlig musikk.
Denne verdenen har herlig musikk.

I motsetning til Snake ser du handlingen i Snakebird fra siden, og du må forholde deg til tyngdekraften. Slangefuglen kan ikke fly (ikke engang glidefly, slik noen ekte slanger kan), men kan stå i de utroligste posisjoner. Det er ikke noe problem at hele vesenets vekt hviler på tuppen av halen, men neste gang du beveger den fremover vil halen trekkes etter – og slangefuglen vil da miste «fotfestet» sitt med mindre du har funnet noe annet å «stå» på. Dermed vil den falle helt til en annen del av kroppen kommer i kontakt med noe den kan hvile på.

Jeg tror jeg bare skal gi opp å forklare mer, og heller vise til spillets trailer, som faktisk gjør en ganske god jobb med å demonstrere hvordan det fungerer:

Varierte nøtter

Det enkle konseptet betyr ikke at spillets utfordringer blir ensformige. I stedet legger det grunnlag for varierte og komplekse nøtter der du samtidig alltid vet at løsningen må være innenfor rekkevidde. Reglene du må forholde deg til er forutsigbare, og verktøykassen din er egentlig ganske liten. Det gjelder «bare» å skjønne hvordan reglene kan fungere til din fordel, og bruke verktøyene dine riktig. Hvert nivå representerer en ny og frisk utfordring, og selv om du lærer stadig mer avanserte teknikker etter hvert er det aldri slik at du kan bruke samme løsning to ganger.

Hm! Den gule boksen kan dyttes.
Hm! Den gule boksen kan dyttes.

Det hele kompliseres selvsagt av at spillet gradvis introduserer nye elementer – dødelige pigger, teleportere, bevegelige ting på brettene og så videre. Du kan også ha flere slangefugler på brettet samtidig, og da må alle reddes. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort, da det er veldig fort gjort å havne i en felle der én slangefugl hjelper en annen videre, og selv ender opp i en situasjon der den ikke kan komme videre. Heldigvis kan du trekke tilbake så mange trekk du vil, så det er fritt frem å eksperimentere med forskjellige ideer.

Presentasjonen fortjener forresten noen avsnitt. Ved første øyekast ser kanskje Snakebird ut som et tilfeldig mobilspill, men setter du deg ned med spillet skjønner du raskt hvor gjennomført det er. Skjermen er full av liv og animasjoner, og små detaljer. De fleste tingene i bakgrunnen reagerer på en eller annen måte når du klikker på dem – helt unødvendig, men utrolig sjarmerende. Slangefuglene selv er utrolig uttrykksfulle, og du ser for eksempel hvordan de titter sultent på frukter i nærheten og nærmest krymper seg i frykt når de er nær pigger og andre farer. Jeg liker også fargebruken veldig godt – skjermene ser rett og slett veldig fine ut.

Slangefugler tåler vinteren greit.
Slangefugler tåler vinteren greit.

Musikken er også god. Den minner meg litt om chipmusikk fra demoscenen på Amiga. Ikke den typen litt brautende og hurtig musikk man ofte tenker på når man hører begrepet chipmusikk, men rolige og behagelige låter som bare glir inn i bakgrunnen og kan gjentas om og om i evigheter uten at man skrur lyden av. Både musikken, lydeffektene og grafikken oser sjarm og kvalitet – man skjønner dette er et spill Noumenon Games har lagt mye arbeid i.

Kunne nok nådd et større marked

Jeg tror nok Snakebird hadde vært hakket bedre om det hadde hatt en litt jevnere læringskurve. Jeg liker de utfordrende brettene det har, men en håndfull enklere brett i starten hadde nok gjort introduksjonen litt greiere. Konseptet bak spillet er glimrende, produksjonen er supersolid og det byr på veldig mye moro. Men den bratte læringskurven og høye vanskelighetsgraden kommer antakeligvis til å gjøre at det ikke når det markedet og de salgstallene det egentlig fortjener.

Okay, den blå slangefuglen kan nå målet, men den grønne er dødsdømt. Her må vi finne en annen løsning.
Okay, den blå slangefuglen kan nå målet, men den grønne er dødsdømt. Her må vi finne en annen løsning.

Det jeg kanskje er mest redd for er at ideen kommer til å bli hurtigkopiert av de usympatiske kloneselgerne i mobilmarkedet, og at – tja, la oss kalle det Candy Snake Saga – blir en betydelig større suksess enn Snakebird rett og slett fordi det er lettere. Jeg beundrer for all del Noumenon Games for å lage akkurat det spillet de ønsker å lage selv om de utvilsomt vet at de stiller svært høye krav til kundene sine, og en del av spillets appell er jo helt klart at det virkelig setter de små grå på prøve. Men jeg frykter det også begrenser spillets potensielle suksess noe.

Men sånn får det bare være. Jeg liker i alle fall Snakebird veldig godt, og anbefaler alle å ta en titt. Det er enn så lenge kun tilgjengelig på PC-plattformene, og koster en femtilapp på Steam.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Inntrykk: Snakebird byr på glimrende hjernetrim

  1. Må innrømme jeg avfeide dette som et mobilspill, men virker som jeg tok feil der. Frister nesten å kjøpe det nå, bare for å prøve å klare nivå 17…… ;)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.